Ja, så er hverdagen tilbake for fullt og jeg har hatt min første arbeidsdag på kontoret i år. Selv om det var tungt å komme seg opp, var det greit å være tilbake og treffe kolleger igjen. Veiene var heldigvis bare og fine så all ære til brøytemannskapene for god jobb.
Egentlig har denne overgangen fra julehøytid til hverdag gått mye bedre enn jeg fryktet. Da tenker jeg sånn mentalt. Januar (og februar) kan være tunge måneder, men foreløpig går jeg ikke til det på samme måten som jeg har pleid. Bank i bordet for at det fortsetter slik!
I dag feirer altså mine kjære foreldre Azaleabryllupsdag! De har vært gift i 57 år, så gratulerer masse! I fjor skrev jeg følgende innlegg og de ordene står jeg for den dag i dag.
Det er mer snø i Bergen enn på Finse – det sier litt. Heie 39 cm er det målt og vi må tilbake til vinteren 2009/2010 for å finne noe tilsvarende. Den vinteren ble det satt rekord; ikke i mengde snø, men i antall dager snøen fikk ligge. Hele 63 dager i strekk ble den liggende og det er jo ikke vi her vestpå vant til. Det var for øvrig kaldt i hele landet – en kulde som ikke ville slippe taket før godt uti mars måned. Noe jeg aldri kommer glemme for da mildværet kom, gikk det et ras som tok terrassen vår med seg. Heldigvis var det bare materielle skader – det kunne også gått liv den gangen.
Slik ser det ut rett utenfor stuedøren min. Er jo vakkert med de snøtunge grenene.
Vi får uansett «trøste» oss med at det kunne vært verre. Vinteren 1918 ble det nemlig målt hele 75(!) cm snø i Bergen! Nesten dobbelt så mye som nå.
Det er ikke så lett for dyrene heller når det kommer så mye snø. Embla hadde store problemer med å finne seg et sted hun kunne gå på do da vi var på tur i sted. For ikke å snakke om alle snøballene som henger i pelsen; under magen, på beina, ja, overalt!
Jaja, mye syt og klag. Det er nå godt å slippe regnet for en stund – vi må jo se positivt på det hehe. Og så bidrar jo snøen til at det blir lysere ute på kvelden – det er absolutt noe jeg liker!
Og igjen: det er kjekt å se ungene kose seg. At de kan få oppleve slike snørike vintre de også. Om ikke annet får det ungene ut og bort fra pc og dataspill.
Det er jo fint da når det ligger slik som dette og solen attpåtil skinner. Bare dumt det ikke brøytes oftere for i dag var det ikke lett å ta seg frem (og akkurat da jeg hadde skrevet dette, kom selvfølgelig brøytebilen hahaha).
Det ble hjemmekontor på meg i dag også. Noe godt kom det nå ut av denne pandemien i 2020; terskelen for arbeidsgiver til å tillate arbeidstakerne å jobbe hjemmefra, er lavere. Jeg benytter meg sjelden av muligheten, men da er det godt å kunne gjøre det på slike dager der fremkommeligheten er vanskelig.
Uansett; jeg har bein å gå på. Tenker på de som ikke er så heldige, som sitter i rullestol. For dem er det vel nesten umulig å komme seg ut, i hvert fall om det ikke brøytes. Og hvor skal de trille? Fortauene er jo ikke måket. Dette gjentar seg vinter etter vinter.
Nå høres jeg ut som en sur, gammel kjerring 😉
Det er vinter og vi må nesten regne med at det kommer snø. Det er bare at når det først kommer, så er det slike mengder… Men kjekt for ungene som nå kan få brukt både ski og akebrett. Så gammel er jeg ikke at jeg ikke husker egen begeistring over det første snøfallet hehe.
Velkommen 2025! Måtte du bli et år fylt med glede og fred. Vi må jo ha håpet, uten håp har vi ingenting.
Kongen snakket mye om håp i sin nyttårstale, en tale jeg syntes var fin. Kongen får sagt det med enkle, rene ord. Han synker ikke ned i selvmedlidenhet. Noen vil vel finne noe å kritisere, at han ikke sa mer, men jeg tenker at det han sa holdt.
Her gikk mye av kvelden i sjakk. Vi både spilte og vi så på sjakk. Jeg er ikke sååå interessert, men det ble spennende – det skal innrømmes. Det hele endte med at Magnus Carlsen og Jan «Nepo» Nepomnjasjtsjij delte seieren etter omspill i lynsjakk-VM. En uventet tvist.
Rolig nyttårsfeiring med andre ord. Så rolig har det ikke gått for seg andre steder. Politiet fikk mye å gjøre på årets siste dag. Kort oppsummert: uvettig oppskyting av fyrverkeri, fyll, branner, skader. En «god», gammaldags nyttårsfeiring. Folk lærer aldri.
Senere i dag skal julen ryddes bort. Akkurat nå er jeg glad for at juletreet aldri kom opp, så blir det mindre å gjøre. Ute er det snø og kaldt – vinteren kom tilslutt. Kjekt for ungene om ikke annet.
Så har solen endelig snudd. Eller; det har den jo egentlig ikke. Det handler ikke så mye om solen heller, men om jordens rotasjon rundt solen. Dagene blir i hvert fall gradvis lysere og det skal bli godt nå, kjenner jeg.
Jeg kom meg aldri til julemarkedet i år. Pleier nå alltid å ta en tur selv om jeg ikke alltid kjøper så mye. Men det er kjekt å titte og så får jeg jo litt julestemning av å være der også. Men i år har det bare ikke klaffet og været har heller ikke vært slik at det har fristet noe særlig.
Julemarked ja… tankene går til det som skjedde i Magdeburg i Tyskland for bare få dager siden der fem mennesker ble drept og over 200 skadet. Jeg skal ærlig innrømme at det første jeg tenkte da jeg hørte navnet på gjerningsmannen, var at han var islamist. At han var en av disse galne selvbomberne. Så feil kan man ta.
Mannen må riktignok være gal for hvem kjører inn i en folkemengde utelukkende for å såre eller drepe? En grusom handling uansett hvilken religion man tilhører. I dette tilfellet viser det seg at mannen er islamkritiker og har sympatier som ligger langt til høyre.
Det finnes sikkert de som forsvarer en slik handling. Eller kanskje ikke forsvare er det rette ordet, men som forstår. Det har vi jo også sett her i Norge etter 22. juli. Man fordømmer handlingen, men forstår hvorfor det kunne skje.
Nei, jeg kommer ALDRI forstå hvordan noen med viten og vilje kan få seg til å skyte uskyldige barn og ungdommer. Jeg kommer aldri skjønne med hvilken god grunn noen kan kjøre inn i en stor folkemengde. ALDRI! Det finnes ingen unnskyldninger for det å ta andre menneskers liv eller såre dem for resten av livet. Det gjelder uansett hva man måtte bekjenne seg som; kristen, muslim eller hva. Dessverre finnes det ekstremister i alle leire.
I dag er det akkurat én uke igjen til jul! Neste tirsdag på denne tid sitter vi kanskje klare til å dele ut gaver, mette og tilfredse etter en god middag. Så følger noen lett kaotiske timer før det hele er over – for denne gang.
Som liten husker jeg at det var en liten sorg inni meg da julekvelden tok slutt. Forventningene var så store og jeg hadde gledet meg så lenge – og plutselig var det over. Ett år til neste gang. For et barn fortoner jo ett år seg som en evighet.
Jeg ser frem til samvær med familien og det å kunne ta fri fra alt som heter jobb. Kjenner at jeg har behov for det nå.
Min kjære mamma har forresten bursdag i dag! Hipp, hipp hurra! Vi feiret det litt i helgen og så fikk hun en overraskelse på døren tidlig i dag morges. Hun fortjener alt og mere til slik hun står på for oss alle ♥️ Kan ikke få uttrykt nok hvor takknemlig jeg er for henne og for at jeg får feire enda en jul sammen med mine foreldre. Det er jo ingen selvfølge, men akkurat dét orker jeg ikke tenke på. Jeg er heldig og jeg vet det.
I dag var det tid for julelunsj med fagforeningen. Det er da tredje fredagen på rad med festligheter! Heldigvis (holdt jeg nær sagt på å si – og sa det!) gikk det ikke i tradisjonell norsk julemat, men i sushi og andre småretter. Det blir nok av julemat ellers så deilig å spise noe litt annet.
Men himmel så mett jeg ble. Sånn skikkelig ubehagelig mett enda til at det ikke var mye jeg spiste. Dette var kl 14. Nå har klokken passert 21 og jeg er fremdeles mett.
Jeg synes forresten ikke det er lenge siden jeg satt her og skrev hva helgen ville bringe. Det var forrige fredag. Nå er det fredag igjen og denne helgen skal stå i bakstens tegn.
Det blir nok ikke lussekatter selv om det i dag er luciadagen. Derimot skal jeg lage kolakaker og så får vi se om det også blir en ny ladning med havreflarn. Det koselige er at jeg skal bake sammen med venninnen min – det er blitt en tradisjon at vi har én slik dag mens julemusikken står på i bakgrunnen. Vi har riktignok bare gjort dette én gang før da… men nå blir det andre gangen og da kan vi vel regne det for en tradisjon? Haha
Det er ikke ofte jeg er oppe på denne tiden en lørdag, men de gangene det skjer tenker jeg at det er deilig. Så hvorfor klarer jeg det da ikke de lørdagene jeg ikke har noen planer?
Latskap (eller behagelighet som klinger bedre i mine ører haha), manglende viljestyrke eller simpelthen bare at jeg er et ekstremt b-menneske? Litt av hvert tenker jeg, men det går nok mest på den viljestyrken tror jeg. For har man viljen klarer man det meste. Dette vet jeg jo for jeg har både vilje og jeg har styrke, men det er ikke alltid jeg klarer å få de to til å samarbeide. Spesielt ikke nå i desember hvor det er fristelser på hvert hjørne.
Jeg skulle jo ha snopestopp frem til jul, meeen det gikk «åt skogen». Nå høres det ut som jeg har skeier fullstendig ut – dét har jeg ikke, men det har blitt litt småspising her og der. Trøsten er at det går faktisk an å gjøre noe med det, ingenting er ødelagt på noe vis.
Når jeg snakker om fristelser; jeg laget faktisk havreflarn for første gang og tok med en smakebit til kollegaene mine i går. De (altså kjeksene) fikk fort ben å gå på. De var skikkelige gode, mye bedre enn de du får kjøpt og veldig enkle å lage.
Knasende sprø, akkurat slik jeg liker det.
Her er oppskriften:
150 gr smør
200 gr havregryn
250 gr sukker
2 ts bakepulver
2 egg
Jeg brukte flytende melange, men du kan også smelte smør og blande det med havregrynet. Egg og sukker vispes til eggedosis og blandes så inn med havregrynet sammen med 2 ts bakepulver. Så vendes det sammen til en slags røre. Jeg brukte slikkepott til dette.
Bruk teskje når du legger røren på brettet. Du trenger IKKE mye på skjeen og husk stor avstand på brettet for havreflarn vil flyte ut mens de steker. Jeg gjorde en bommert på første brettet her og de ble altfor store og fløt sammen.
Stek så i forvarmet ovn på 200 gr i ca 5 minutter. La kjeksene stå på rist en liten stund etter at de er kommet ut av ovnen.
Det blir mye festligheter i desember. Julebord, julegløgg, julelunsjer i flertall… Godt ikke alle årets 12 måneder er slik – da tror jeg vekten hadde blitt sprengt.
I dag har det gått i brente mandler, havreflarn og gløgg. Vi har hatt vårt årlige jule(b)ord for studenter og ansatte – dvs servering av gløgg og pepperkaker, samt utstilling av litt julelektyre. Det er en skikkelig kosedag for alle og et svært populært tiltak. Litt før kl 11 hadde de første stilt seg i kø. Ca 40-45 liter senere tror jeg de fleste var fornøyde.
Køen ble enda lenger, og stemningen var god. Sikkert et etterlengtet lyspunkt midt i eksamenslesingen dette.
Neste fredag er det juleavslutning med fagforeningen, men da blir det sushi som står på tapetet.
Helgen byr på litt ymse for meg. I morgen er det fotballcup med min lille nevø, som slett ikke er så liten lenger. Syv blir han i januar! Og søndag er det pepperkakebaking og pynting med samme nevø.
I kveld blir det avslapping – må jo lade opp til morgendagen 😉
Jeg må bare innrømme at jeg kjøper det meste av julegavene på nett. For meg er det absolutt den mest behagelige måten å handle på. Så deilig å kunne sitte hjemme i ro og mak, i stedet for å stresse rundt på et overfylt kjøpesenter. Jeg blir rett og slett sliten av all støyen!
Samtidig vet jeg jo at jeg ved å netthandle, er med på i bidra til at fysiske butikker legges ned. Det har vært stor nedgang i fysiske butikker de siste årene samtidig som det er et økende antall av nettbutikker. Flere opplever at den fysiske butikken brukes som showroom, men at selve handelen skjer på nettet.
Det er fordeler og ulemper med alt. Det er klart at handelen blir mer personlig når man er i en fysisk butikk. Noen foretrekker den kontakten og servicen man får med selger, det gjør selve handlingen til noe mer enn bare et kjøp. Kanskje treffer man ikke så mange folk ellers så det å ta turen til butikken dekker et sosialt behov. På dette området har jo den fysiske butikken en stor fordel i forhold til nettbutikkene som jo er upersonlige. Selv om nettbutikkene prøver seg ved å sende ut meldinger dersom du har lagt noe i handlekurven, men ikke fullført handelen. For meg blir det bare mas og det fører i hvert fall ikke til at jeg går inn igjen og fullfører kjøpet.
Noen er av den oppfatning at kjøpesentrene ikke har en fremtid, at de vil dø ut fordi varehandelen ikke er flinke nok til å omstille seg. Når jeg ser hvor fullt det som oftest er på sentrene, kan jeg vanskelig tro at de en gang vil måtte legge ned. Her i Bergen bygges kjøpesentrene til stadighet ut og det virker jo som det går bra. Men den som lever får se. Selv tror jeg det etter hvert vil jevne seg ut.
