Først måtte jeg jo få med meg 5-milen for herrene der det ble trippel norsk. Rene Norgesmesterskapet. Klæbo kan ingen gjøre noe med og 6 av 6 gull er jo bare til å ta hatten av for.
Etterpå dro jeg til Fyllingsdalen. Min mor og jeg har lenge snakket om at vi ville teste den nye Egon-restauranten som åpnet på Oasen i januar, så i går gjorde vi det.
Deilig mat og koselig kvalitetstid med mamma. Dette skal vi gjøre flere ganger.
Hva dagen i dag bringer, vet jeg ikke ennå. Akkurat nå ser jeg damene gå 5-milen. Ute snør det tett (skulle det ikke regne??), så er litt usikker på hvordan kjøreforholdene er.
Vi får se hva det blir til. Ønsker i hvert fall alle en riktig fin søndag.
I natt hadde jeg igjen den samme drømmen som jeg har hatt flere ganger nå – at jeg skal begynne i ny jobb. Jeg har sagt opp fra det som har vært min arbeidsplass i 30 år og skal starte helt på nytt med nye arbeidsoppgaver og nye kolleger.
Det som skilte denne drømmen fra de tidligere, var at jeg i drømmen var klar over at dette var noe jeg hadde drømt om før – men denne gangen var det altså ingen drøm, men virkelig.
For et mareritt! Andre skulle overta kontoret mitt, oppgavene mine, kollegene mine… Jeg grudde meg også skikkelig til å starte i ny jobb.
Jeg har 30 års jubileum i år. Det vil si – jeg har jobbet der siden sommeren 1996, men ble først fast ansatt i januar 1996. Det har selvsagt ikke alltid vært rosenrødt i alle disse årene. Det har absolutt vært perioder der jeg ønsket å slutte. Men noe har likevel holdt meg tilbake.
Om jeg skulle byttet jobb, måtte jeg ha gjort det for mange år siden – nå er det for sent. Jeg har uansett aldri vært en som har higet etter å klatre på karrierestigen. Om jeg var slik ville jeg vel neppe valgt å utdanne meg til bibliotekar…
Nei, trygghet og trivsel er viktige faktorer for meg. Jeg får også nok av utfordringer å bryne meg på i den jobben jeg har, så kunne rett og slett ikke tenke meg å jobbe et annet sted.
Én arbeidsdag igjen og så er det helg igjen. Hvor i alle dager ble denne uken av? Det er skremmende hvor fort det går.
Bloggen er blitt kraftig nedprioritert i det siste. Jeg er jo i full jobb, og har rett og slett ikke alltid overskudd til å blogge når jeg har fri. I det siste har heller ikke motivasjonen av ulike grunner vært helt til stede. Da er det godt å ta seg liten pause.
I stedet har jeg slappet av på kveldene med strikketøyet og sett en del på OL.
Ser ut som det vil bli mye innekos på meg fremover for nå skal været snu. All snøen vi fikk for noen dager siden, vil snart være borte. For nå kommer mildværet, og med det regn. Typisk nå som vinterferien står for døren.
Det er torsdag igjen, og snart helg – og heldigvis en mye hyggeligere oppladning enn sist uke. Det skal ikke så mye til da.
Siden sist har vi hatt enda en bursdagsfeiring i familien. Eldste nevøen min fylte 25 år i går, så vi samlet oss hjemme hos foreldrene mine til en koselig feiring. De spanderte kinamat på hele gjengen, og min mor hadde laget bløtkake.
Disse stundene sammen er gull verdt. Den eneste som manglet var Embla, men hun hadde det kjekt sammen med Maia og gjengen på Sotra. Nå er hun heldigvis hjemme hos meg igjen. Det blir veldig tomt uten henne.
Det er OL i Italia for tiden og jeg prøver å få med meg en del. Det er ikke alt som er like interessant, men langrenn, skiskyting og skøyter synes jeg er spennende å se på. Det gikk ikke så bra for de norske jentene i langrennsporet i dag, men jeg må jo innrømme at jeg synes det er bra at andre nasjoner også kan utmerke seg. Sporten ødelegges ellers slik Norge har dominert de siste årene.
Dette bildet ble tatt i forrige uke, rundt halv fem. Så lyst og fint det var. I dag fikk jeg nesten en følelse av vår, selv om det fortsatt er minusgrader. Kanskje var det bare ønsketenkning, men jeg syntes virkelig at solen varmet da strålene traff ansiktet mitt. Uansett er det ikke lenge igjen nå – vinteren går mot slutten. Snart – snaaaart – er våren her.
Det er nå omtrent én uke siden jeg mottok svaret på en avføringsprøve jeg hadde tatt gjennom tarmscreeningsprogrammet. Prøven viste spor av blod i avføringen så jeg ville bli henvist til sykehuset for koloskopi.
Den første tanken som slo meg var selvfølgelig at jeg nå hadde fått kreft. Bare ordet gir meg frysninger. Selv om blod i avføring i de aller fleste tilfeller skyldes helt ufarlige tilstander som f.eks hemoroider, var jeg ganske overbevist om at jeg var av de få uheldige prosentene. Jeg har googlet alt fra symptomer på tarmkreft og endetarmskreft til behandling. Så for meg at de turene jeg hadde sett frem til, ikke ville bli noe av. Skikkelig krisemaksimering med andre ord. Jeg måtte selvsagt også google koloskopi og andres erfaringer. Det er aldri lurt egentlig for opplevelsene er så forskjellige. Noen synes undersøkelsen var smertefull, andre bare mer ubehagelig.
Innimellom har jeg heldigvis også klart å tenke mer rasjonelt.
Det verste har vært ventetiden. Den er brutal. Når vil jeg blir kalt inn? Får jeg vite svaret med én gang eller må jeg gå i uvisse i flere uker?
Jeg var heldig. På mandag ringte de fra sykehuset – de hadde fått en avbestilling. Om jeg ville ta den timen? Jaaaa, selvsagt.
Den timen var i dag. Undersøkelsen gikk over all forventning, men nå valgte jeg både bedøvelse og beroligende, så godt mulig det var grunnen til at det gikk så fint. Jeg hadde i hvertfall ingen smerter eller ubehag. De fant to polypper – små og mest sannsynlig godartete. De slo vel mer eller mindre fast at de var godartete, men de sender de jo inn til dyrking.
Det verste med hele prosessen med unntak av ventetiden, var selve tømmingen av tarmen. Det har vært noen heftige dager, men jeg skal spare dere for detaljene haha.
Jeg må takke min kjære lillesøster som var med meg i dag – det gjorde det hele mye lettere. En stor takk også til bestisen, som hentet meg på sykehuset og fikk meg trygt hjem. Det er så godt å ha fine mennesker rundt seg som stiller opp.
Midt oppi alt dette, fikk jeg en hyggelig overraskelse i posten. Helt overraskende var den vel ikke – jeg hadde mine mistanker, men likevel. Tusen takk, Frodith!
Vi er i gang med februar – den siste vintermåneden.
Det ser likevel ikke ut til at kulden helt vil slippe taket, men så lenge det er så fint som det er, skal jeg virkelig ikke klage.
Embla og jeg startet måneden med en god tur i nærområdet. Det blir jo ikke det samme som å tusle rundt i skogen eller gå på fjellet, men vi fikk kommet oss i aktivitet i det minste. Det er et par gode motbakker på turen så jeg fikk testet mosjonen. Den kunne vært bedre, men også verre, så jeg er rimelig fornøyd. Nå blir det avslapping resten av dagen.
I går var det full rulle hos mine foreldre. Vi feiret min yngste nevø som fylte 8 år på fredag, med gaver, ballonger, sang og ellers alt som hører til. Lille Ø er ikke så liten lenger.
Den kan i hvert fall anbefales. Jeg har ikke sett alle sesongene ennå, men for en skjønn dokumentar.
Woodgreen er en britisk veldedig organisasjon som har jobbet med hjemløse og forlatte dyr siden 1924. De tar imot dyr som er forlatt, utsatt for mishandling, eller som eierne av ulike grunner ikke lenger kan ha. Dyrene får grundig helsesjekk og nødvendig oppfølging før de blir gjort klare for omplassering. Målet er å gi hvert dyr et godt og varig hjem.
I dokumentaren er det fortrinnsvis hundene som er på Woodgreen, vi får følge. Mange av dem som oppsøker senteret i håp om å få seg et nytt familiemedlem, har også sin historie. Det er derfor viktig at den hunden de får må passe inn. Noen ganger er det full klaff – andre ganger ikke. Det er vondt å se en hund bli “avvist” – samtidig ser jeg jo hvor viktig det er at man er ærlig.
Jeg har både omplassert hunder og selv tatt imot hunder som har trengt nytt hjem. Å ta det valget om å omplassere var aldri enkelt, og jeg har slitt mye med dårlig samvittighet opp gjennom årene. Jeg følte at jeg sviktet på et vis.
Embla kom til meg da hun var 5 år. Da hadde jeg nettopp mistet den siste hunden min og var vel egentlig bestemt på å ikke ha flere. Men Embla var spesiell – hun var jo også mitt eget oppdrett! Jeg kunne ikke si nei til henne. Vi trengte hverandre, Embla og jeg.
Det tok litt tid før hun slo seg til ro hos meg og det var mye pistring i starten. Men gradvis kom det seg og jeg så at hun knyttet seg mer og mer til meg. I dag har hun bodd lenger hos meg enn hos sin første eier. Det er hos meg hun hører hjemme og her skal hun bli.
Det kan være mange grunner til at noen velger å omplassere. I enkelte tilfeller føler jeg vel at grunnen ikke er så gjennomtenkt og at man bare ønsker å bli kvitt et problem. Jeg er ikke så sikker på om alle fullt ut forstår at det er et levende vesen de får i hus, med alt hva det medfører. Som oppdretter har jeg jo vært borti litt “ymse”.
For meg er hunden et familiemedlem. Embla er en viktig del av familien. Her hjemme er det bare henne og meg. Hun er mitt barn. Det er sikkert noen som fnyser av det, men jeg føler virkelig det. Hennes ve og vel er utrolig viktig for meg. Jeg orker ikke tenke tanken på den dagen hun ikke lenger er her, men jeg vet jo at den kommer – en gang. Det har jeg vært gjennom mange ganger, men det blir ikke lettere av den grunn. Ingen kan erstatte den hunden som går bort.
Jeg har sagt det mange ganger, men skulle det komme en situasjon der vi måtte komme oss i sikkerhet, hadde jeg ikke dratt uten Embla!
Det har ikke skjedd så mye spennende siden forrige innlegg – dagene går stort sett med til jobb. Noroviruset har herjet på skolen, men jeg har vært heldig og sluppet unna. Krysser fingrene for at det fortsetter sånn.
Jeg kan ikke skryte på meg flere turer siden sist. Det er altfor lett å finne gode unnskyldninger for å bli hjemme, selv om jeg denne gangen ikke kan legge skylden på været. Det er kaldt, men skikkelig fint. Når jeg er ute på kveldsturene med Embla, går jeg og titter opp på den sorte nattehimmelen. Det er så vakkert når det er stjerneklart!
Men nordlyset får jeg ikke med meg. Enten bor jeg på en feil ende av byen ellers så er jeg bare uheldig med tidspunktene.
Så hva gjør jeg da når jeg ikke går på tur?
Jo, jeg strikker! Har fått helt dilla og er allerede ferdig med bolen og begynt på ene ermet. I går satt jeg og så meg gjennom alle de tilgjengelige episodene av “Tabu” på NRK, mens jeg strikket. Jeg var skeptisk til konseptet på forhånd, men det var noe helt annet enn jeg trodde. Stand up er bare en liten del av programmet. Se og døm selv. Jeg anbefaler i hvert fall serien.
Der er en stund siden sist, men nå er jeg i gang igjen.
Jeg hadde nesten glemt hvor gøy det er å strikke – jeg var jo voldsomt produktiv en stund, før jeg gikk litt lei. Det går i perioder det der. En stund heklet jeg også.
Jeg har jo som mål å bruke tiden min til noe mer meningsfullt enn bare å scrolle på mobilen, men til nå har jeg ikke klart det. Det må jeg innrømme. Snap feks. Jeg slettet appen og var fast bestemt på at nå skulle jeg klare meg uten. Vel, det tok èn uke så lastet jeg den ned igjen. Litt skremmende at avhengigheten er så stor.
Det at jeg nå har et håndarbeid, tror jeg kan hjelpe meg litt. Skjermtiden vil jo naturlig nok bli mindre for det er litt vanskelig å strikke og scrolle på en og samme tid hehe. Og kjenner jeg meg selv rett, vil jeg bli temmelig oppslukt av strikkingen fremover.
The minute you think you have the right to belittle others because you think you’re better than them is the same minute you’ve proven you’re worse.
~ Joanne Crisner Alcayaga
«Belittle» er et godt ord. Vi har vel ikke noe helt dekkende norsk uttrykk for det, men det handler om å gjøre andre små – å få noen til å fremstå som mindre viktige eller betydningsfulle. Det er en form for hersketeknikk, der man gjennom ordvalg, tonefall eller nedlatende kommentarer undergraver den andres verdi, kompetanse eller perspektiv, samtidig som man indirekte fremhever seg selv.
Vi kan alle bruke hersketeknikker, ofte uten helt å være klar over at det er det man gjør. Man prøver kanskje å være morsom, komme med et velmenende råd… Og så bommer man litt på måten det sies på. Som oftest mener man jo ingenting vondt med det, men det kan få andre til å føle seg usikre. Nå mener jeg selvsagt ikke at man skal være redd for å uttale seg – litt takhøyde bør det være. Men det er i hvert fall viktig å være bevisst på hvordan man fremstår.
Trumpen har nok et og annet å lære der. Han er et skoleeksempel på hvordan man IKKE skal oppføre seg.
Jeg skulle gjerne hatt litt av hans selvtillit da…
