Jeg lar meg så altfor lett påvirke av andres sinnstilstander. Det er både slitsomt og utmattende. Det er som om jeg aldri skal få lov til å slappe helt av – det skal alltid være noe å bekymre seg over.

Men hva hjelper det å bekymre seg? Absolutt ingenting. Det er ikke noe jeg kan gjøre, men likevel blir jeg gående der – og gruble.

Jeg føler ikke at jeg strekker til alltid. Vil så gjerne være der for andre og så ender det med dårlig samvittighet fordi jeg ikke makter det alltid. Disse fridagene i romjulen (kaller det fri selv om jeg er på jobb) er så viktige for meg. I fjor var jeg syk og fikk ikke noe ut av de, men i år har jeg virkelig sett frem til disse dagene. Det er ikke det at jeg gjør så mye, men det skal man heller ikke trenge. I romjulen skal man ha lov til å gjøre det man vil og orker. Om det så er å tilbringe noen timer på sofaen og glo på tv eller lese i en bok.

Det handler om å ta seg litt inn, lade opp, til ett nytt år, til en ny økt. Det må ikke være full aktivitet hele tiden.

I morgen er det klart for årets siste arbeidsdag. Rart. Snart er også 2023 historie.