Du har skaffet deg mye sorg, sa min far en gang til meg. Og det har han hatt veldig rett i. Med så mange hunder som jeg har hatt, har det blitt endel avskjeder opp gjennom årene.
Sorgen over et dyr kan være tung å bære. Selve sorgprosessen er den samme som når man mister et menneske som står en nær. En går gjennom de samme fasene; sjokk, fornektelse, sinne og aksept. Man kommer kanskje kanskje fortere til akseptfasen når et dyr dør, men det gjør ikke sorgen noe lettere av den grunn.
I 2016 opplevde jeg å miste to hunder på to dager. Jeg sto midt i en krevende flytteprosess da dette skjedde og det var usigelig tungt. Flokken min på fire ble plutselig halvert. Det tok lang tid før jeg klarte å komme meg videre og fremdeles kan jeg få klump i halsen når jeg tenker tilbake.
Påsken 2019 mistet jeg den siste av de to jeg hadde hatt igjen. Det skjedde så uventet for hun hadde nettopp fylt ti år og skulle i realiteten ha hatt flere år igjen. Men hun ble akutt syk og jeg måtte bare ta det tunge valget om å la henne slippe.
Den påsken var tung å komme gjennom. Jeg husker jeg gråt, raste, sov, gråt igjen osv. De eneste gangene jeg fikk fred var da jeg sov. Hver gang jeg våknet, slo virkeligheten inn over meg.
I dag skal noen jeg kjenner ta dette grusomme valget og jeg føler med dem. Jeg vet så altfor godt hva de skal gjennom. Det er litt spesielt for denne hunden bodde tidligere hos meg. Finnen vår. Miamoren. I morgen skulle hun fylt 15 år, men slik skulle det ikke bli. Hun har imidlertid hatt det så godt som noen hund kunne få det etter at hun ble omplassert for over 11 år siden, og det er jeg evig takknemlig for. Det kunne forresten vært slutt allerede den gangen. Mia forsvant på fjellet etter en tur og var savnet i over 30 timer. De verste timene i mitt liv… Vi og mange med oss lette etter henne. Røde Kors med hunder, flere frivillige og venner stilte opp. Mia ble tilslutt funnet på en fjellhylle, våt og kald, men i god behold. Vi skal være takknemlig for det, at hun fikk alle disse årene. 15 år er en anselig alder.
