Hver gang jeg ser disse to som dilter etter meg overalt, tenker jeg på Dagfinn Lyngbø og hans sketsj om det å ha hund. Har dere ikke sett den, så anbefaler jeg dere å gjøre det. Den er hysterisk morsom og han tar det helt på kornet. For det er jo slik det er.
Det er lett å se hvor jeg er til enhver tid. Er jeg på do, sitter de rett utenfor døren. Er jeg oppe, sitter de ved trappen. Er jeg ute, står de rett innenfor ytterdøren. Og går jeg inn i stuen for å sette meg i sofaen, kommer de to ruslende etter. Da skal de ligge ved siden av meg.
De eneste gangene de IKKE kommer og vil kneke, er når jeg ønsker å få et bilde av dem og meg 
Da blir det gjerne sånn haha. Eller sånn:
Mine to på trygg avstand (og med hodet vendt bort), mens jeg får kos av Maia.
