Hvor var du da Brå brakk staven? Det er en kjent frase som oppsto etter at skiløperen Oddvar Brå brakk staven i VM i 1982. «Alle» visste hvor de var den dagen. Det blir gjerne slik når det skjer hendelser av en viss størrelse. Slik som da John F. Kennedy ble skutt i Dallas – de som opplevde det husker sikkert den dag i dag akkurat hvor de var eller gjorde på. Selv husker jeg hendelsen med Brå godt selv om jeg ikke var så gammel. Jeg har også en erindring om da Ulriksbanen i Bergen datt ned 9. juli 1974 og fire mennesker omkom. Da var jeg åtte år. Jeg vet også akkurat hvor jeg var for besteforeldrene mine hadde leid en hytte og jeg var på besøk der. Jeg husker ikke detaljene, men tv-bildene gjorde stort inntrykk.
Jeg vet også akkurat hvor jeg var 22. juli 2011. Jeg satt i bilen på vei ut til et bursdagsselskap da min far ringte og sa at det hadde vært en kraftig eksplosjon i regjeringskvartalet. Husker ennå sjokket og vantroen. Bedre ble det ikke da vi på vei hjem igjen ringte min far og fikk høre at det hadde vært skyting på Utøya. Hele kvelden satt vi og fulgte med på de hjerteskjærende scenene som utspilte seg på skjermen. Kunne heller ikke tro egne øyne da jeg neste morgen så antall døde.
Jeg får alltid så mange tanker når det nærmer seg den datoen. 11 år er gått, men fremdeles føles det absurd og ufattelig. For dem som fikk kjenne terroren på kroppen og som mistet noen av sine kjære, er nok ikke 11 år lenge. Den tomme plassen vil for alltid være en evig påminnelse om denne dagen i 2011. For andre gikk livet videre.
Kort tid etter eksplosjonen i Oslo ble det mange spekulasjoner og man antok at det var ytterliggående islamister som sto bak. Hatefulle ytringer om muslimer og innvandrere florerte på nett og enkelte opplevde også verbal trakassering. Jeg ble sjokkert over å se hva Facebook-venner fikk seg til å si og husker jeg kommenterte: hva om det er en nordmann?
Det viste seg jo også å være riktig. Gjerningsmannen var en tilsynelatende vanlig etnisk, norsk mann.
Jeg hadde en tro på at noe ville forandre seg til det bedre etter 22. juli. At holdninger ville endres, at man ville tenke seg mere om før man uttalte seg eller trakk en slutning. Jeg synes dessverre det motsatte har skjedd.
Det finnes mange grumsede holdninger på nettet og de kommer ofte frem i kommentarfeltene. Det er skremmende å lese hva den gjengse «mannen i gaten» kan få seg til å si. Det er jo nettopp slike holdninger som kulminerte i et kuleregn denne grusomme dagen i 2011. Selv tilsynelatende uskyldige ytringer kan få konsekvenser og det må folk ta innover seg. Vi har ytringsfrihet ja, men som en etterlatt sa; vi har også et ytringsANSVAR. «Ord kan bli til vold» (tidligere AUF-leder Ina Libak).
Det beste vi kan gjøre for å hedre dem som ble drept, er aldri å glemme. Demokratiet og friheten er verdier vi må kjempe for hver eneste dag – ikke bare 22. juli. Høyreekstreme og hatefulle ytringer må ikke få stå uimotsagt.
