Jo eldre man blir, jo fortere virker det som tiden går Hvor ble dette året av?? Det er da ikke lenge siden vi var i januar og jeg stresset med salget av bolig… Nå er vi godt i gang med oktober og jeg har bodd her i over et halvt år allerede!
Kan noen trykke på pauseknappen?
På jobb har vi quiz hver fredag og det er da jeg virkelig merker hvor fort dagene går.
Vi kan ikke klage på høsten her vestpå. Selv om det nå bøtter ned ute og skal gjøre det hele neste uke, har det tross alt vært fint lenge. På et tidspunkt måtte jo høststormene komme. Og ennå er det mildt for å være så sent på året.
Nå er det virkelig tid for innekos. Sitte i sofaen med et pledd over, høre på lydbok eller se på tv. Lysene er tent og jeg får en ro i meg av å se blafringen fra de små flammene.
Herlig å vite at det er fredag og at to hele fridager ligger foran meg. Noen av dere har kanskje høstferie nå? Selv har jeg brukt opp alt av ferie så disse helgene er hellige for meg. Blir ikke ferie før jul på meg og den blir ikke helt gunstig i år mht fridager – sett med en arbeidstakers øyne.
Det tar tid å bygge business på si, så bloggen blir litt neglisjert for tiden. Tiden strekker rett og slett ikke til. Det kommer seg nok etterhvert som jeg kommer mer inn i tingene, men jeg beklager til alle dere av mine bloggvenner her inne for dårlig engasjement.
Jeg fikk urnen etter Iben tilbake tidligere i uken. Det var både rart og vemodig Det er snart gått fem uker siden jeg så henne siste gangen, men hver gang jeg begynner å tenke på på det, må jeg bare slå tankene bort. Det nytter ikke å dvele. Det gjør ikke noe godt. Men jeg plages om nettene med vonde drømmer og da er det ikke bare om Iben jeg drømmer. Jeg drømmer også om alle de andre jeg har hatt og mistet. Siste drømmen var spesielt vond. To av hundene forsvant fra tur og vi fant de ikke igjen. Jeg bare gråt og gråt.
Det er tydelig at de er med meg – for evig og alltid. Borte, men på samme tid ikke.
Herregud – for en start på uken! I dag morges ble jeg altså så søkk våt i det jeg gikk ut døren – slik føltes det i alle fall. Etter morgenturen med Embla, måtte både bukse og jakke skiftes. Det formelig dryppet av meg. Høsten har virkelig gjort sin innmarsj. Fikk også melding om at det snart er på tide med dekkskifte, så da er vinteren ikke så veldig langt unna. Det er nå under tre måneder til jul…
I dag er det 30 år siden min farmor døde. Det er ikke det at jeg holder telling nødvendigvis, men jeg tenker alltid på henne på denne dagen. Ja, ellers også. På den måten lever de videre, de som er gått bort.
Husker denne dagen nesten som om det skulle vært i går. Tenker jeg på alt som har skjedd siden, ser jeg jo at tiden ikke akkurat har stått stille, men likevel; det føles ikke som at det har gått 30 år.
Her er jeg med min farmor og farfar. To mennesker jeg var ufattelig glad i og som jeg har så mange gode minner etter.
Livet stoppet litt opp for meg da min farmor døde. Det tok sin tid å kunne fortsette uten henne og jeg tror ikke det har gått en dag uten at jeg har tenkt på henne.
Da var jeg her igjen! Det har vært en tøff uke, men nå går det omsider rette veien.
Det er så vondt når noen du er glad i blir syk, og du kan ingenting gjøre annet enn å være der. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for at jeg fremdeles har begge mine foreldre – det er slettes ingen selvfølge i min alder. Men selv om jeg er en godt voksen dame etterhvert, trenger jeg dem. Min største frykt er å miste de, men vet jo at det vil skje – en dag. Den dagen håper jeg blir lenge til!
Jeg var engstelig et øyeblikk. Men selv om kroppen skalv og det føltes som om alt blodet bare forsvant, klarte jeg likevel å mobilisere krefter. Merkelig hvordan den kroppen jobber og gir oss en styrke vi ikke trodde vi hadde.
Jeg har vært hjemme hos foreldrene mine de siste dagene. Følte for å være nær i tilfelle noe skulle skje. Nå bor jeg ikke langt unna de da, men jeg liker helst å være her slik at ingen av dem skal føle seg alene når den andre er på sykehuset.
Disse traff jeg på en dag Embla og jeg var på tur. Har jo sett de på vannet før, men aldri på land slik. Holdt avstand da for vet jo at de kan bli hissige når de har barn å passe på. Et herlig skue
Jeg beklager at jeg ikke er så flink for tiden til å lese blogger eller kommentere, men siste uken har vært preget av stor bekymring pga sykdom i min nærmeste familie.
I tillegg har jeg startet opp min egen lille network marketing business, og har jobbet mye med den for å få den opp og gå. Spennende og gøy, men også litt skummelt og laaaaangt utenfor komfortsonen. Er mye å sette seg inn i så det har vært min førsteprioritet.
Jeg har ikke vært så aktiv her inne de siste dagene. Tankene mine har vært litt okkupert av andre ting, så har ikke hatt det helt store overskuddet. Kjente på det i går, var skikkelig sliten og urolig i kroppen, og alt jeg ønsket var å krasjlande i sofaen. Men ute skinte solen og jeg vet jo av erfaring hvor godt det er når man først er kommet seg ut. Det å komme seg ut er rett og slett beste medisin for å få bukt med de litt tunge tankene.
Så da var det bare å trosse trettheten, kjøre hjem for å hente Embla og så av gårde til Alvøskogen.
Ååååå det var så deilig! Kjente med én gang hvordan tungsinnet lettet og bekymringene slapp taket da jeg begynte å gå. Så fikk jeg i hvert fall fri for en liten stund.
I dag ble det ikke en slik tur, det ble det ikke tid til. Jeg ventet nemlig på noen møbler i dag. De skulle komme mellom 16-20, så jeg dro fra jobb ca halv fire. Hadde ikke hørt noe så regnet med det ville ta sin tid før de kom til meg. Selvsagt var det ekstremt mye kø i dag og der sto jeg fast da de ringte. De sto rett utenfor hos meg, om jeg var hjemme? Ehhh, nei? Og skulle ikke dere komme mellom 16 og 20? Jo, de var litt tidlig, men de kunne vente. Jeg kan ikke garantere for når jeg kommer, sa jeg, men de ventet. Og bar inn møblene for meg så det var jo god service da.
Nå er gjestesengen på plass og det vil også nattbordet mitt være – når jeg har montert det Trodde det kom ferdig montert, men den gang ei.
Etter noen dager med skikkelig ufyselig vær, ble det i dag riktig så fint. Når jeg i tillegg våknet uten migrene, kunne det ikke bli bedre. Embla og jeg har overnattet hos min mor så i dag ble det tur rundt Ortuvannet i Fyllingsdalen.
Det er alltid et yrende fugleliv her og i dag var det ikke mindre enn fem svanebabyer! Foreldrene var hele tiden i nærheten og passet godt på. De har visstnok vært seks, men jeg vet ikke hva som har skjedd med den siste. Orker ikke tenke på det heller. Det er jo livets realiteter selvsagt, men enkelte ting er det best å ikke vite så mye om, tenker jeg. Jeg er nok som strutsen der, stikker hodet i sanden.
Det var i hvert fall godt å få lufte vettet. Det lille jeg har
Det slår meg når jeg tenker tilbake til egen barndom og leser tilsvarende historier fra mine medbloggere, hvor mye som har gått tapt. Da jeg var liten, var vi mye ute og lekte, det var alltid yrende liv på lekeplassen og i gatene. Naturen var også en fri lekeplass og det var ikke få ganger vi tullet oss opp mot «gamleskolen», som lå et stykke opp i fjellet. Den var til forfalls, og det gjorde det bare enda mer spennende. Vi lekte i skogen og utfordret hverandre på hvem som våget seg inn i “spøkelseshuset”. Husker ennå at jeg hadde gåsehud da vi var der. Og skogen virket så mørk og stor.
Skolen ble bygget på 1890-tallet og lå midt mellom to kretser, slik at ungene skulle ha like lang vei til skolen. Det må likevel ha vært en strabasiøs ferd for små barn.
I dag er det ingenting igjen av skolen.
Fantasien fikk fritt spillerom. Det var ikke mye stillesitting (selv om jeg likte det å kunne være for meg selv, leke med dukkene mine eller lese). Vi lekte cowboy og indianere, sjørøvere, vi syklet, hoppet strikk osv.
I dag ser man knapt et barn ute alene. De har som oftest følge av voksne og leken er mer organisert enn tidligere. Ellers er de inne og holder på med dataspill. Det er ikke mye tid til å kjede seg, noe jeg egentlig tror kan være sunt. Ikke det å kjede seg nødvendigvis, men det å måtte bruke hodet til å finne på noe å gjøre.
Studier viser at for mye organiserte aktiviteter kan bidra til økt angst og depresjon hos barn. Frilek som fremmer kreativitet bør prioriteres fremfor aktiviteter som gjør barnet passivt.
Det er en trist utvikling, synes jeg. Barn i dag mangler kanskje ikke mye sånn materielt sett, men de har mistet noe verdifullt på veien likevel.
Denne uken har altså bare rast av gårde. Tirsdag satt jeg i lunsjen på jobb og tullet med at det snart var helg – og før jeg visste ordet av det var det fredag.
Vi er over halvveis av september. Jeg har snart bodd her i 6 mnd – et helt halvt år. (Haha, skulle ikke oppdaget aurokorrekturen, den ville ha det til et heit halvt år ). Er det innafor å si at man allerede nå gleder seg til førjulstiden? Vel, jeg kjenner jeg gjør det. Jeg er riktignok glad for at det ennå er noen måneder til da. Jeg er ikke den som starter pyntingen tidlig i november som enkelte, men venter i hvert fall til første søndag i advent. Juletiden er lang nok som den er om man ikke skal gjøre den enda lenger. Men – jeg kjenner på en glede og en forventning over å skulle pynte den nye leiligheten min. Jeg har bestilt meg litt ny juledekor som er på vei i posten og i dag kom jeg over et kreativ tips til hvordan man kan dekorere med kongler. Neste gang jeg går på tur, skal jeg jammen meg samle litt kongler i stedet for å kjøpe som jeg tidligere har gjort.
Men nå er det helgen som gjelder. Det blir sjelden helt slik man håper og planlegger, men det skal nå bli en bra helg likefullt. Vindfull riktignok, i følge meteorologene. Bare det blir opphold skal jeg være glad. Det var det definitivt IKKE i går.
Min medblogger Strikkekjerring har utfordret oss til å skrive litt om oss selv og bakgrunnen vår. Utfordringen kan dere lese her. Jeg synes dette var en god idé, så jeg hiver meg herved på. Må bare advare på forhånd – dette blir et laaaangt innlegg.
Jeg heter Vibeke og er altså en av de nye bloggerne fra Miniblogg. Helt ny er jeg likevel ikke for har blogget i over åtte år nå.
Jeg kom til verden på kvinneklinikken i Bergen for temmelig nøyaktig 54 og et halvt år siden. En ekte 68’er haha. Var ikke store bylten, veide 2700 og var 47 cm lang (tok igjen siden).
Sammen med farmor og farfar utenfor vaktmesterboligen på Ny-Krohnborg skole i Bergen.
De første barneårene bodde jeg litt forskjellige steder, men da jeg var fem år, flyttet vi inn i et helt nytt rekkehus på Knarvik. Knarvik ligger ca 3 mil nord for Bergen og var på den tiden et lite tettsted i vekst. I løpet av de årene jeg bodde der, skjedde det en rivende utvikling.
Her tilbragte altså jeg det meste av min barndom. Det var et trygt sted for barn å vokse opp. Jeg var mye ute og lekte sammen med de andre ungene i gaten. Skoleveien var trygg og god, og lå bare 10 minutters gange unna. Jeg gikk i hjemmesydde klær uten at jeg tenkte noe over det. Høydepunktet var når min mor og jeg skulle få sitte på med naboens boble ned til Isdalstø for å kjøpe stoff (les: tekstil)
Jeg var skoleflink, men stille og sjenert. Åpnet sjelden stemmen i timene utenom når jeg ble spurt. Glad i sang, så var i flere år med i barnekoret. Ellers var jeg flittig bruker av biblioteket. Gikk på søndagsskole de søndagene jeg klarte å komme meg opp Allerede den gangen var jeg et ekstremt b-menneske.
Somrene tilbragte jeg som oftest på hytten vår. Husker ennå de koselige morgenstundene da jeg fikk komme opp i sengen til min farmor, og så hørte vi på barnetimen sammen. Favoritten var Torbjørn Egner. Husker også turene med båten, enten til handelsmannen eller ut for å fiske. Det er gode minner.
På hytten
Min interesse for de kongelige startet tidlig. Vi hadde nettopp fått tv og akkurat den dagen kong Carl Gustav og dronning Silvia skulle gifte seg (jeg var åtte år da), var jeg bedt i bursdagsbesøk til en jente i gaten. De hadde riktignok tv, men kun sort hvit. Det endte med at jeg gikk hjem lenge før besøket var slutt for jeg bare måtte se bryllupet i farger!
Den gangen var vi helt avhengig av ferge for å komme oss til byen. Når fergen la inntil kai, pleide venninnen min og jeg å løpe inn på fergen for å kjøpe snop. Ene gangen brukte vi litt for lang tid, og vi ble temmelig lange i masken da vi kom opp på dekk og så at fergen hadde lagt fra land…
Jeg var enebarn til jeg var 12 1/2 år. Da fikk jeg endelig en svært etterlengtet lillesøster
Da jeg var 18, flyttet vi tilbake til Bergen. Foreldrene mine hadde kjøpt en generasjonsbolig på Skansen og min farmor og farfar flyttet med. Jeg var ofte innom hos dem og min farfar fortalte mye fra krigens dager.
Etter gymnas og russetid dro jeg til England som au-papir. Hun jeg bodde hos var skuespiller og hadde hovedrollen i The Mousetrap, det stykket som har gått lengst sammenhengende i verden. En venninne og jeg ble invitert en kveld og satt i dronningsuiten mens vi nippet til vin. Det var en stor opplevelse. Hjemlengselen ble imidlertid for sterk da jeg mistet min farfar rett før julen i 87 så jeg dro hjem.
I årene etter jobbet jeg i matbutikk, før jeg begynte å studere litteraturvitenskap på universitetet i Bergen. Så ble det bibliotekstudier, først fjernundervisning, deretter to år i Oslo. Fant meg aldri helt til rette der så samme dag som jeg hadde gjort unna siste eksamen, satte jeg meg på nattoget til Bergen. Jeg fikk jobb med én gang, først et vikariat og så fast stilling på et høyskolebibliotek. Og her er jeg ennå.
Privat har jeg hatt noen få forhold (både gutter og jenter), men det ble aldri til noe mer. Tror jeg tok skrekken da jeg som 18-åring fikk hjertet mitt knust. Det tok i hvert fall mange år å komme over. Barn har jeg aldri hatt noe ønske om, men jeg er veldig glad i de to nevøene mine
I flere år delte jeg hus med en venninne. Vi drev oppdrett av tibetansk spaniel sammen og på et tidspunkt hadde vi ti hunder. Det ble noen kull i de årene vi holdt på og jeg har mange gode minner fra alle utstillingsturene våre i inn- og utland. Kunne skrevet masse om denne tiden i mitt liv, men da hadde jeg aldri blitt ferdig
Jeg og N-kullet
Venninnen min «stakk av» med en valpekjøper (haha, det høres mer dramatisk ut enn det var). Skal likevel ikke legge skjul på at det var en tøff periode både forut for dette og i tiden etter, men vi kom oss gjennom det og står i dag sterkere enn noen gang. Hun flyttet i hvert fall og etter et halvt års tid solgte vi huset og jeg kjøpte meg leilighet. De hundene vi hadde igjen, delte vi mellom oss. Oppdrettet ble siden avviklet – det var rett og slett på tide å gå videre.
For tre år siden ville skjebnen det slik at jeg fikk tilbake Embla, en av valpene avbildet her. På det tidspunktet hadde jeg ingen hunder, så jeg er så takknemlig for at det kunne ordne seg slik.
Håper dere føler dere ble litt bedre kjent med meg
Hvor ble dette året av?? Det er da ikke lenge siden vi var i januar og jeg stresset med salget av bolig… Nå er vi godt i gang med oktober og jeg har bodd her i over et halvt år allerede!
Det er snart gått fem uker siden jeg så henne siste gangen, men hver gang jeg begynner å tenke på på det, må jeg bare slå tankene bort. Det nytter ikke å dvele. Det gjør ikke noe godt. Men jeg plages om nettene med vonde drømmer og da er det ikke bare om Iben jeg drømmer. Jeg drømmer også om alle de andre jeg har hatt og mistet. Siste drømmen var spesielt vond. To av hundene forsvant fra tur og vi fant de ikke igjen. Jeg bare gråt og gråt.
). Er det innafor å si at man allerede nå gleder seg til førjulstiden? 
