Jeg er både rørt og glad på min nevøs vegne. Terningkast 5 og knallkritikk i Bergens Tidende. For en kveld dette var og jeg er så takknemlig for at jeg fikk oppleve det. Det var masse folk og stor stemning, og superlativene haglet. Jeg er så glad for at min nevø fikk skinne litt for han som trommis er jo som oftest i bakgrunnen. Ikke at det «plager» han – han er bare lykkelig når han får gjøre det han elsker mest, nemlig å skape musikk og tromme.
Og så er han det mest jordnære mennesket jeg vet om. Når vi andre letter, står han støtt.
Faksimile fra Bergens Tidende
Klokken var nesten 3 før vi kom oss hjem (vi har overnattet hos foreldrene våre) og som vanlig når jeg har deltatt på noe, tok det tid før jeg sovnet. Likevel spratt jeg forholdsvis tidlig opp da jeg leste anmeldelsen i avisen. Det betyr ekstra mye at det er selveste «Engelen» – en anerkjent musikkjournalist i Bergen – som har skrevet kritikken.
Dette ble en litt annerledes lørdagskveld enn jeg hadde sett for meg. Jeg skal nemlig snart ut på byen! Ja, dere leste riktig 🤣 Jeg skal på Vill, vill vest – en musikk- og bransjefestival hvor unge musikere får vist seg frem. Bandet til nevøen min skal avslutte det hele – de går på scenen kl 00.30(!) og det er jo en tid jeg vanligvis for lengst ligger under dynen. Godt det er søndag og fri i morgen.
Blir kjekt dette. Og koselig å få litt kvalitetstid med min søster.
Det ble tidlig kveld på meg i går. Fikk sånne magesmerter og løp i rute på do, og tilslutt følte jeg bare for å legge meg. Aner ikke hvorfor jeg ble så dårlig for hadde ikke spist noe spesielt. Eneste jeg koste meg med i går kveld var litt ost og kjeks, og jeg pleier ikke reagere på det. Ikke spiste jeg mye heller.
Smertene avtok nå tilslutt og jeg sovnet ganske fort. I dag føler jeg meg fin.
Det som står først på plakaten er egenpleie. En dusj og rens av ansikt. Kanskje blir det også en ansiktsmaske. Det er det som er så deilig med disse lørdagsmorgenen; å kunne dulle og være litt ekstra snill med seg selv. Det er ingenting å haste etter.
Kanskje blir man litt ego av å bo alene? Jeg håper ikke jeg er det, og tror ikke det egentlig. Det må jo andre svare på i så fall hvordan de oppfatter meg. Det er klart, jeg trenger ikke ta hensyn til andre enn meg selv når jeg er hjemme, men tror andre vil være enig med meg når jeg sier at jeg slipper alt jeg har i hendene om noen trenger meg. Jeg er ikke vond å be. Trenger noen meg, stiller jeg opp.
Jeg er privilegert. Det vet jeg. Jeg har familie og venner jeg setter høyt. Jeg er ikke syk. Jo, har mine plager, men det er det de er; plager. Ingen alvorlig sykdom. Jeg har mennesker rundt meg som stiller opp om jeg skulle trenge det. Det er en stor trygghet.
Alle er ikke så heldige. Vi leser om folk som blir funnet døde hjemme. Da har de kanskje ligget der i månedsvis. Hvordan er det mulig?? Noen er uten familie, andre har kanskje ikke hatt kontakt med familien, men hva med naboer? Det offentlige? Hvordan kan disse gå så til de grader under radaren?
Jeg hadde en venn som ble funnet død hjemme etter ca 10 dager. Han var en einstøing, men vi hadde jevnlig kontakt med han. Det gikk sjelden mer enn 2 -3 uker mellom hver gang vi hadde kontakt og han var også ofte på besøk.
10 dager kan høres lenge ut, men jeg tviler sterkt på at det ville gått så mye lenger. Han ville blitt savnet. Vi ville jo ha reagert. Det hadde nemlig skjedd mer enn én gang at vi dro inn til byen og hjem til han for å sjekke hvordan det sto til. Da hadde vi gjerne prøvd å få tak i han flere ganger. Nå var den en annen venn som hadde prøvd å få kontakt og som tilslutt meldte fra.
Dette er 9 år siden nå og jeg savner ham. Savner stundene vi hadde sammen, kunnskapen hans. Han visste så mye om dyr og natur. Han var raus på så mange måter. Et godt menneske.
Så selv om han var einstøing, hadde han venner. Mange venner. Det er så trist å tenke på disse andre; hvor ensomme de må ha vært. Ensomme i livet og i døden. Og Ikke ha NOEN som savner en?
Gud som jeg har sovet! Har vært flink de siste dagene og hoppet over «ettermiddagsduppen» min, men i dag måtte jeg kapitulere. Det var Embla som tilslutt klarte å vekke meg ved å legge seg oppå meg og gi meg en skikkelig rundvask 😆
Det har vært noen hektiske dager på jobb. Jeg har sittet pal foran PC-en og jobbet intenst. Det er typisk meg – når jeg blir engasjert i noe går jeg 110 % inn og glemmer tid og sted. Så får jeg svi i ettertid i form av stiv og vond nakke. Det har også vært litt frustrasjon med i bildet, men desto gladere blir jeg da når ting løsner.
I dag ble det forresten en liten kjærkommen pause i arbeidet – vi hadde en koselig sammenkomst i forbindelse med en arbeidsmiljøundersøkelse. Noen hadde laget vaffelrøre, andre bidro med hjemmelaget syltetøy. Jeg vet ikke hvor mange vafler som ble fortært, men det var ikke få. Praten gikk og som vanlig gikk støynivået i taket, så jeg ble temmelig sliten også av det. Ikke rart at jeg måtte legge meg da jeg kom hjem.
A waffle a day keeps the doctor away. Tja, kanskje ikke hver dag da, men sånn innimellom. Det er i hvert fall uendelig koselig med slike sosiale tiltak på jobb. Et godt arbeidsmiljø er alfa og omega for at du skal ha en god hverdag. Man tilbringer jo tross alt en del timer sammen.
4 nye år med Trump. Det amerikanske folket har talt og det er i grunnen ikke så mye mer å si.
Dette var selvsagt det store samtaleemnet rundt lunsjbordet på jobben i dag. Det var jo ingen bombe, jeg er egentlig mest overrasket over at det faktisk ble avgjort så fort. Kamala Harris har også i beste demokratiske stil erkjent valgnederlaget og gratulert Trump. Vi husker vel alle hvordan Trump selv oppførte seg i tiden etter forrige valg da han tapte mot Biden. Han nektet å godkjenne valgresultatet og mente at han den gangen ble utsatt for valgfusk.
Nå blir det fire nye år med all slags rare krumspring. Kjedelig kan man jo ikke akkurat anklage ham for å være. Og nå skal han jo få slutt på krigen i Ukraina. Vi går spennende tider i møte…
Jeg har fremdeles ikke shoppet noe som helst og nå nærmer det seg lønn igjen. Dvs at jeg har klart meg en hel måned! Jeg er stolt for det er nesten som en besettelse dette å stadig vekk bestille seg ting hjem. Hvor mye interiør og klær trenger man liksom? Det er greit å fornye seg en gang i blant, men ikke flere ganger i måneden. Det blir nok ikke helt enkelt å skulle holde seg nå som vi er inne i den store handlemåneden som jo november er, men jeg skal klare det! Julegaver blir selvsagt noe annet.
Det blir unektelig spennende å våkne opp i morgen og se hvem som blir USAs neste president. Nå er det vel tvilsom om det vil være helt avgjort da, de ligger jo veldig jevnt på målingene. Jeg ser for meg at det fort kan gå flere dager, kanskje opp mot noen uker før vi får vite noe sikkert. Men kanskje får vi en liten pekepinn?
Jeg er langtfra noen Trump-tilhenger. Det kommer kanskje ikke som en bombe. Harris kjenner jeg svært lite til, men likevel håper jeg hun vil gå av med seieren. Det lille jeg har sett har vært tillitvekkende og alt må jo være bedre enn alternativet. En mann som er kjent skyldig i dokumentfalsk og i tillegg anklaget for å ha å oppildnet folk til å storme kongressen, kan man ikke ha som president. For dette siste ble han riktignok frikjent, men likevel.
Med drøyt 330 millioner innbyggere er det merkelig at det ikke finnes noen andre aktuelle kandidater! Den sittende presidenten er 81 år! Men alt handler om makt og penger.
Jeg kommer neppe sitte oppe i natt og følge sendingene. Jeg skal jo tross alt tidlig opp på jobb.
Det er alltid like tungt å starte på ny uke etter en fin helg. Og dette været gjør det ikke noe lettere.
Slik så det ut da jeg tok en liten runde rundt i parken ved arbeidsplassen min i ettermiddag. Ikke mye til utsikt – det er så vidt en kan skimte fjellene i bakgrunnen.
Jeg satt en stund utover på jobb i dag. Da jeg dro hjem, hadde det så smått å skumre. Innen jeg var kommet hjem, var det blitt mørkt. Sånn sett skal det bli koselig når folk etter hvert nå begynner å pynte uteområdene med lys. Jeg liker det helst enkelt da og har ikke sansen for den amerikanske overdådige stilen med blinkende lys i alle farger, for meg blir det glorete. Jo enklere, jo mer stemningsfylt, synes jeg. Kjenner jeg så smått begynner å glede meg til å pynte litt, men i år kommer det nok bli et stykke uti desember før jeg starter.
Jeg har nemlig en plan om å få malt leiligheten før jul! Eller rettere sagt; jeg skal få noen til å gjøre det for meg. Det kommer bli veldig bra.
I dag blir det familietid og bursdagsfeiring. Min kjære lillesøster fylte år på selveste Halloween, men først i dag blir det en liten markering. Det er ingen rund dag, men koselig å kunne gjøre litt stas på bursdagsbarnet. Det viktigste er likevel det å være sammen, tilbringe tid med de som betyr mest.
I nesten 13 år levde jeg som enebarn. Mitt høyeste ønske var å få et søsken, men håpet svant hen etter som tiden gikk. Da det så skjedde, kunne jeg nesten ikke tro det. På grunn av den store aldersforskjellen, vokste vi jo begge egentlig opp som enebarn, men i dag har vi et nært og godt forhold. Og aldersforskjellen viskes jo ut ettersom man blir eldre. Hun blir eldre og jeg yngre haha. Hun har også gitt meg de to fineste nevøene som jeg er så stolt av.
Vennskap. Venner som kommer, venner som går, venner som alltid er der. Jeg synes det er trist når vennskap tar slutt. Ofte er det ingen spesiell grunn heller – kontakten uteblir rett og slett. I noen tilfeller blir det mye «enveiskjøring» og da går man tilslutt lei. Jeg får i hvert fall tanker om at et vennskap ikke blir sett på som så viktig når det kun går én vei. Man trenger ikke nødvendigvis sees så ofte, men en viss kontakt bør det jo være. En melding i ny og ne, et spørsmål om det går bra osv. Litt interesse.
Det er ikke så lett når relasjoner endres. Spesielt ikke når det er vennskap man trodde skulle vare livet ut. Men folk forandrer seg – også du selv – og da skjer det gjerne at man går i ulike retninger. Jeg har kjent på en liten bitterhet over det. Har følt på at jeg var god å ha i en periode, men når det ikke lenger er behov for meg, er jeg ikke så interessant lenger. Det er sårende, men jeg vet jo ikke 100% om det virkelig er tilfelle eller om det bare er jeg som føler det slik. Det er likevel lite jeg kan gjøre med det, annet enn å gå videre. Bitterhet hjelper ingen.
Jeg har også selv måttet kutte ut enkelte mennesker fra livet mitt. Det har vært langtfra enkelt, men absolutt nødvendig. Det er ikke lett å være den som «blir forlatt», men det er søren meg heller ikke lett å være den som gir slipp. Man vil jo helst beholde mennesker man har vært glade i i livet sitt, men av ymse grunner går ikke det alltid.
Jeg er i hvert fall veldig glad for de vennene jeg har og spesielt for de som alltid har vært der. Til tross for nedturer, har vennskapet holdt, og til og med kommet styrket ut. Dette er venner som har sett meg på mitt verste, men som likevel hadde troen på meg. Vel, kanskje hadde de ikke alltid troen, men de gav meg i hvert fall aldri opp.
Vått og ufyselig – slik kan vi vel oppsummere disse siste dagene. Ellers merket ikke jeg stort til uværet, men har jo sett på nyhetene de enorme vannmassene som har vært. Nå er det over – for denne gang.
Oktober er også en saga blott. Jeg klarer ikke fatte at vi virkelig nå er i november. Ser enkelte allerede har startet pyntingen til jul – noen påstår sågar at det ER jul, men dem om det. Folk får gjøre som de vil, men selv synes jeg det er i tidligste laget. For meg starter førjulstiden når julegaten åpner i slutten av måneden.
Men nå begynner det evinnelige maset om black month, black week og black friday. Butikkene spyr ut mailer og sms’er om kommende salg, men jeg synes nå de har salg hele tiden. Og vet vi at de kampanjene de kjører i november virkelig gir gode kupp? Det er jo velkjent at enkelte butikker setter OPP prisene en stund før november for så å sette ned prisene igjen til black week. Men – de samme varene har gjerne vært enda rimeligere før så man kan bli lurt. Det gjelder å følge med. Selv handler jeg sjelden under black week. Jeg synes det er litt ekkelt å se folk stå i kø og storme butikkene, og nesten krangle seg i mellom om varene. Det er en grådighetskultur jeg ikke synes noe om.
Selv har jeg faktisk innført en midlertidig shoppestopp på meg selv. Jeg har ikke shoppet noe siden forrige lønn og jeg merker at det holder hardt. Dét er jo et tankekors da. Men jeg har hatt alt for lett å trykke på «Legg i handlekurv» og prøver derfor å ta et lite oppgjør med meg selv. Bare fordi noe er forholdsvis billig, kan det fort bli mye penger ut likevel. Mange bekker små… osv. Jeg aner likevel ikke hvor mange ganger jeg har vært inne på en nettside «bare for å se», enten det nå er klær eller pynteting. Det er blitt en (u)vane, men jeg fikk meg en liten vekker da jeg så hvor mye av lønnen som gikk med til å betale ned gjelden på klarna. Dette er penger jeg heller burde brukt til å enten legge til sides eller betale inn ekstra på huslånet.
Jeg har nemlig en plan om å betale inn mest mulig til huslånet for å korte ned nedbetalingstiden. Pr nå vil lånet bli innfridd 15.03.48 – altså på min 80-års dag haha, men håpet er at jeg skal kunne bli ferdig mye før. Jeg er jo i en alder der jeg må begynne å tenke på pensjonisttilværelsen og da vil jeg ikke ha så mye å rutte med som det jeg har nå. Siden i sommer har jeg faktisk betalt inn nesten 11 000 ekstra på lånet og det er gøy når du kan begynne å se resultater. Det går nesten litt sport i det.
Det går jo selvsagt ikke an med shoppestopp i desember av opplagte grunner, men da blir det shoppet til andre og ikke til meg selv. I januar er planen å fortsette utfordringen. Når man har et opplagt mål, blir det lettere også. Kanskje kan jeg også klare å spare litt til Krakow-turen jeg skal på i mai?
