Jeg kan ikke fatte at det er gått hele 22 år siden terroren i USA. 11. september vil i likhet med 22. juli, alltid være en helt spesiell dato. Tror de fleste husker nøyaktig hvor de var da de fikk høre nyheten. Det er jo gjerne sånn med helt spesielle hendelser – det brenner seg fast i minnet for alltid.
Selv hadde jeg vært på lang tur denne ettermiddagen. Da jeg kom hjem, ringte foreldrene mine meg og spurte om jeg hadde fått med meg hva som hadde skjedd og jeg husker jeg gikk rett inn på PC-en for å se på nyhetene. Det var jo helt groteske scener som utspant seg, og det føltes helt uvirkelig. Siden har det jo vært mange terrorhandlinger rundt om i verden, men denne og det som skjedde i Oslo og på Utøya er det som har brent seg mest fast hos meg.
Det er så mye som har skjedd på disse årene. Mye – på godt og vondt. Slik er livet. Fikk tilsendt et bilde i dag og det fikk meg til å tenke på årene som er gått.
Jeg vet ikke helt hvor gammel jeg var her, 16-17 år kanskje? Mulig jeg var litt eldre. Må si jeg følte meg litt gammel da jeg så dette. Hvor er tiden blitt av? Hvem var denne jenten som så så alvorlig ut? Jeg husker ikke foranledningen til dette bildet. Jeg ser jo at det er meg, likevel virker jeg fremmed.
Jeg skulle gjerne vært rynker og grå hår foruten, men jeg ville ikke vært denne jenten i dag. Ungdomstiden var ikke helt enkel, jeg følte meg ofte utenfor og alene. Usikkerheten var stor og selvtilliten liten. Jeg hadde former, men i mitt hode var jeg feit. I dag er dette helt uforståelig.
Usikkerheten, den dårlige selvtilliten, ensomheten… dette skulle følge meg til godt opp i voksen alder. Er jo litt trist å tenke på hvor mye tid man kaster bort på uvesentligheter – samtidig ville jeg vel ikke vært den jeg er i dag om jeg ikke hadde gått gjennom det jeg gjorde. Likevel kan jeg kjenne på en tristhet. Over det som er forbi og alt jeg aldri gjorde. Men det er fint lite jeg kan få gjort noe med.
Det jeg derimot kan gjøre noe med er jo faktisk å være fornøyd med den jeg er i dag. Ikke fokusere så mye på alder og rynker, men nyte den alderen jeg er i. 55 er tross alt ingen høy alder. Jeg er middelaldrende ja, men på et mye bedre sted i livet nå enn jeg noensinne har vært. Jeg har en trygghet i meg selv som jeg aldri før har hatt – det er deilig. Livet smiler, er det ikke så det heter? 🫶
Siden sist har det skjedd litt. Soverommet mitt er ferdig og…. jeg har fått meg ny bil! Jepp, nå er jeg den stolte eier av en Skoda Citigo el-bil. Det går fort i svingene, men dette er faktisk noe jeg har vurdert lenge. Høye bensin- og bompengepriser var medvirkende årsaker. Var rimelig spent da jeg skulle prøvekjøre bilen for automatgir var nytt for meg. Men det gikk over all forventning! Veldig fornøyd.
Jeg er så takknemlig for at jeg har en så god og flink venn som gjorde jobben for meg. Han skal også ta resten av leiligheten, men det får bli til neste år. Én ting om gangen. Ingen tvil om at det gjør seg med litt farge på veggene i hvert fall. I dag skal alt være så hvitt og sterilt, men særlig hjemmekoselig blir det ikke da.
Vi skriver september og fremdeles er det sommertemperaturer her. Faktisk har det vært varmere nå enn det var midt i fellesferien. Det er jo et paradoks…
Bare få dager igjen og så er det offisielt høst. Forstå det den som kan. Foreløpig er det ok temperaturer, men det svinger fort. Men ser jo at det mørkner tidligere. Klokken er nå ca 22 og ute er det svart.
Jeg har fått «nytt» soverom siden sist! Herlighet så fint det ble og jeg er så glad for at jeg gikk for Evening Green – en nydelig grønnblå farge. Mer grønn enn blå da. Rommet er ikke helt ferdig da, lampen på veggen skal selvsagt flyttes og jeg skal få meg en taklampe. Kommode fra Ikea er på vei. Gardiner skal opp. Kanskje jeg skal ha et lite teppe… får se. Så skal det kommer bilder på veggen så klart.
Jeg er heldig. Har sagt det før, og sier det igjen; er så takknemlig for at jeg i det hele tatt har min egen lille leilighet. At jeg hadde råd til å kjøpe. Det er så mange som aldri kommer inn på boligmarkedet en gang og nå som renten har steget igjen, vil drømmen om å eie for mange forbli nettopp det; en drøm.
Jeg er heldig på så mange måter. Trygg og god jobb, sikker inntekt og det viktigste av alt – en så fin familie og gode venner! Det er ikke noe jeg tar for gitt.
Kl er 21 og jeg sitter ute på terrassen. Sommeren har kommet tilbake – om enn kun på kort visitt, men vi tar i mot det vi kan få. Vi går fort mot høst nå; skolen er i gang og det blir tidligere mørkt selv om det ennå er ganske lyst da.
Det er fredag og jeg har allerede vært på jobb i to uker. Vi har stengt pga oppussing så det er rimelig stille ennå. Litt deilig må jeg innrømme… det blir tidsnok travelt.
Men det kommer bli så fint! Viser noen bilder for de spesielt interesserte. Her er den nye skranken. I dag kom det også nye lamper (de er ikke med på bildet).
Teppe på gulvet for å få litt mer demping… spent på hvordan det blir senere når studentene kommer tråkkende inn med snø og slaps, men antar de moderne teppene er laget for å tåle det. Vi mangler fremdeles bokreoler og møbler, så er spent på hvordan det blir når det er på plass.
Det er uansett kjekt å få lokalet mer i tiden. Det har bare vært gjort små endringer siden dette var nytt i 1995.
Ellers? Jeg har begynt på Wegovy i dag etter å ha gått lenge på Ozempic. Veldig spent på om det vil få fortgang på min livsstilsendring. Jeg har riktignok gått ned siden nyttår, men ikke så mye som jeg hadde håpet. Merker i hvert fall at jeg har begynt på ny dose, for er ikke mye jeg klarer å få i meg før jeg er stappmett. Lovende!
I går var jeg på en aldeles fantastisk tur! Turen gikk til Telavåg skole der vi parkerte, og så fulgte vi en godt opp merket sti gjennom et herlig kulturlandskap – helt ut i havgapet! Dette var en ganske lett tur, ingen spesiell stigning, men altså…! Hit skal jeg igjen.
Vi var jo en tur til Telavåg i fjor sommer. Da ruslet vi bare litt rundt og var blant annet innom Nordsjømuseet. Telavåg har jo en helt spesiell plass i historien fra 2. verdenskrig. Mange flyktninger ble hjulpet over til Shetland her i fra og bygden fikk virkelig kjenne Terbovens vrede. Samtlige hus ble brent ned, mennene tatt til fange og siden ble også kvinner og barn internert. Det er veldig spesielt å gå rundt der med denne vissheten. Telavåg ligger forøvrig på Sotra, i Øygarden kommune.
Men i går ble det altså tur på kyststien helt ut til Grana.
Her står Livets Portal – en installasjon laget av Beate Einen. Symbolikken er stor og det er selvsagt ikke tilfeldig at denne står nettopp her.
Her ser vi rett ut i Nordsjøen! Et mektig skue.
Veldig spesielt å stå her, helt ute i havgapet. Som dere ser var været med oss også. Ble rett og slett en uforglemmelig dag ♥️
Så skriver vi august. Jeg har kun tre dager igjen av ferien min. Gleder jeg meg til å begynne på jobb igjen? Tja, blir jo kjekt å treffe kolleger og jeg VET nå at overgangen fra ferie til jobb går lettere enn jeg frykter, men nei; akkurat nå gleder jeg meg ikke. Disse ferieukene har gått så fort! Synes ikke det er så lenge siden jeg satte meg i bilen for å dra til Losna.
Været har vært litt ymse, men kan ikke klage på været de siste ukene av ferien min i hvert fall. I skrivende stund sitter jeg på terrassen min og bare slapper av mens Bertha gjør jobben inne.
Ble veldig sen start på meg i dag for kl 05 hadde jeg fremdeles ikke sovnet. Min egen feil som sov middag i går. Men men. Var på tur før det da, så målet mitt om 7500 skritt nådde jeg med glans. Endte på ca 9600 faktisk.
Det går litt lang tid mellom hvert blogginnlegg nå. Tiden strekker ikke alltid til, og ikke har jeg så veldig mye å skrive om heller. Men å slutte helt sitter litt langt inne. Jeg koser meg jo også med denne bloggen, den er blitt en del av meg. Jeg blogger om ufarlige ting, kjedelig kanskje i noens øyne. Helst skal man være samfunnskritisk og skrive lange avhandlinger, men det har ikke vært meg…
Jo, jeg kan ha sterke meninger og innimellom kommer det til uttrykk også her på bloggen, men tenker andre er flinkere enn meg til det, så da overlater jeg det til de. Jeg orker rett og slett ikke forholde meg til alt det fæle som skjer i verden for tiden. Kall meg gjerne en struts, men jeg orker bare ikke…
Disse ukene på Losna har vært som en eneste stor lykkepille. Selv om været kunne vært bedre enkelte dager, så har det ikke lagt noe demper på min stemning i hvert fall. Første helgen var jo magisk værmessig og nå de siste dagene – helt fantastisk. Jeg har fått mine stunder på svaberget med sol i «trynet». Jeg har latt Sognefjordens bølger «omfavne» føttene mine (elsker å sitte slik og duppe tærne i sjøen) og jeg har stått og skuet utover sjøen mens vinden har lekt med håret mitt.
Det har vært sosialt, slik jeg liker det, med muligheter for å kunne trekke meg tilbake – slik jeg også liker det. Og trenger, ikke minst.
Stillheten er noe av det jeg setter mest pris på her inne. Fraværet av den støyen man har rundt seg hele tiden i det daglige. Her er det kun naturens egne lyder som dominerer. Å bli vekket om morgenen av villsauenes breking, er en «alarm» jeg liker 😉 Eneste alarmen jeg har hatt på disse ukene.
For det er jo ekstra deilig om sommeren – slippe å leve etter klokken. Bare gjøre det som faller deg inn. Utrolig nok har jeg kommet meg opp ganske tidlig disse ukene så føler absolutt jeg har fått masse ut av dagene.
Men alt har en ende, og i dag går turen hjemover igjen. Sommeren på Losna blir et fint minne å se tilbake på når høststormene setter inn. Slik sommeren i fjor var det.
I natt har det regnet noe så inn i hampen mye!! I elven var det høy vannføring og stri strøm, så Embla får ikke drikke der i fra i dag… Vil ikke risikere noe uhell.
Ellers har vi det fint her. Vi har sluppet unna både lyn og torden, men ser Bergen og områdene sørover ikke har vært like heldige. I Bergen var 900 uten strøm i morgentimene.
Det gjør meg ingenting at det er slikt vær så lenge det er opphold innimellom og såpass mildt. Vi tar våre turer ned til sjøen, jobber litt og koser oss ellers inne med strikking, brett- og kortspill. Jeg holder på å kløyve ved, artig jobb! Kjekt å få bruke kroppen litt.
I skrivende stund «møes», «mæes» og «bæes» det utenfor hahaha. Artig å høre de ulike lydene fra villsauene. Og ja, det høres virkelig ut som noen av de sier «mø» – kanskje de har en talefeil 😂
Her er i hvert fall livet godt å leve. Jeg koser meg, men synes dagene går vel fort. Har allerede begynt på min andre ferieuke, men det skal jeg ikke fokusere så mye på. Jeg skal nyte hvert sekund og hvert minutt jeg har her inne.
Her kommer et lite livstegn fra meg. Jeg er for tiden på ferie på Losna, øyen i Solund kommune der jeg har vært på så mange ganger nå. Stortrives!
Det er så stille og fredelig, og de eneste som «forstyrrer» frede, er villsauene som stadig vekk går forbi. Her er det fravær av alle de lydene man er så vant til å høre, men mest merkbart er fraværet av biltrafikkstøy. Her er det nemlig ingen vei! Og slik håper jeg det vil forbli i anskuelig fremtid.
Jeg kom på lørdag og da var været helt fantastisk. Søndagen også. De andre dagene har vært litt ymse, men så lenge vi kan komme oss ut, kanskje få et solglimt i ny og ne, er jeg fornøyd.
Embla koser seg så voldsomt, hun får gå mye løs og har hatt seg noen raptuser der hun løper og løper. Herlig å se.
Og ennå er det mange dager igjen. I morgen er det forøvrig meldt ganske bra så da skal vi på havfiske!😳 Vi får se da om jeg klarer å få en sværing på kroken.
Jeg har stort sett alltid vært av dem som har forsvart mennesker som har ligget nede for telling. Jeg har ikke nødvendigvis forsvart handlingen, men den omgangen de har fått i media. Tenker da selvfølgelig på politikere. Jeg skal innrømme at da dette med Bjørnar Moxnes først kom ut, syntes jeg det var storm i et vannglass. Dette var en forglemmelse, det er menneskelig å feile, saken var jo opp og avgjort, osv.
Dette var inntil jeg fikk se hele videoopptaket.
Altså, jeg begriper ikke hva som skjer i topplokket til enkelte. Hvordan kan noen med viten og vilje, så åpenlyst stjele et par solbriller og så tro de vil komme unna med det? De MÅ jo skjønne at dette vil bli oppdaget, eller? At det er mulig i ren forglemmelse å gå ut av en butikk med en vare som ikke er betalt, ja, den kjøper jeg. Men da ville de fleste tror jeg, gått tilbake til butikken for å gjøre opp da de selv oppdaget hva som hadde skjedd. I dette tilfellet la han brillene oppå trillevognen, for så å putte de de i lommen mens han fremdeles er i butikken. Siden fjerner han merkelappen.
Og hvordan kan en politiker sette seg selv i en situasjon der hun så åpenlyst er inhabil og tro at dette er helt ok? Eller i ettertid si at de trodde det var i orden eller hvilke unnskyldninger hun i ettertid har kommet med.
De ødelegger jo ikke bare for seg selv og sitt omdømme, men for hele partiet og de andre kollegene. De begynner å få et noe frynsete rykte, noen og enhver av de som sitter på tinget. Tilliten til politikerne dunster jo bort etter slike episoder.
Jeg er skuffet.
Jeg hadde tiltro til Moxnes, syntes han virket oppegående og hadde noe å fare med. Nå sitter jeg igjen med en følelse av å være lurt.
