Persillebladet

Som jeg nevnte har jeg alltid vært svært interessert i de kongelige. Dette med hvem som er i slekt med hvem, slektskapet mellom kongehusene og historien bak fascinerer.

Jeg er i det hele tatt opptatt av slekt og slektshistorie, noe dere kan lese om i innlegget I mine forfedres fotspor.

Alt det jeg fant den gangen jeg drev på med slektsgransking, samlet jeg i et perm og denne permen fikk eldstenevøen min til sin konfirmasjon. Jeg synes det er viktig å kjenne sin historie, vite hvor man kommer fra. Har mang en gang lurt på hvordan disse menneskene var. For meg er de jo kun et navn på et papir, men dette var mennesker med egne tanker, drømmer og lengsler. Hvem var de? Hvordan var livet for disse?

Uten dem hadde ikke jeg blitt til. Det er sprøtt å tenke på. Vi vil for alltid være knyttet sammen selv om vi kanskje ikke deler så mye rent biologisk i dag.

Alle kongehusene i Europa er beslektet. Dronning Victoria av Storbritannia som regjerte fra 1837 til 1901, ble kalt for hele Europas bestemor. Hun og ektemannen Albert fikk til sammen ni barn, og samtlige giftet seg inn i kongelige og adelige familier over hele Europa. Av barnebarna ble en tysk keiser, en annen tsarina og en tredje norsk dronning.

Kong Christian IX av Danmark ble kalt for Europas svigerfar da fire av hans seks barn havnet på hver sin trone. Sønnen Vilhelm ble konge i Hellas under navnet Georg I. Datteren Alexandra giftet seg med eldstesønnen til dronning Victoria og ble siden britisk dronning (mor til vår dronning Maud). Dagmar (senere Maria Fjodorovna) giftet seg med Russlands tronarving og ble tsarina da svigerfaren ble myrdet. Hun er forøvrig mor til tsar Nikolaj II som ble henrettet i 1918 sammen med familien sin.

Så var det kronprinsen Frederik, som overtok tronen da Christian IX døde i 1906. Han giftet seg med svenskekongen Karl IVs eneste datter, Lovisa. De ble foreldre til blant andre prins Carl, som siden skiftet navn til Haakon og ble Norges konge. Haakon giftet seg så med sin kusine Maud og senere fikk de sønnen Olav (født Alexander.

Henger dere med? 😄

Det er innfløkte forhold og man må holde tungen beint i munnen. Heldigvis er ikke min slekt like vanskelig å følge selv om det er vanskelig nok å få oversikt når man hele tiden kaller opp ungene sine etter besteforeldre.

Ikke lenge etter at jeg hadde postet forrige innlegg, kom meldingen om at dronningen var død. Jeg satt og så på nyhetene da Dagsrevyens ankerkvinne brøt inn og sa at nå hang flagget på halv stang. Det var et spesielt øyeblikk.

Hun var 96 år og det er selvsagt ikke noe sjokk i den forstand at hun nå gikk bort. Hun har jo også vært mye syk i det siste. Likevel var det overraskende at det skjedde så fort. Jeg fikk ikke med meg at hun var blitt syk før sent i ettermiddag og da var hun allerede død, viste det seg.

Dronning Elizabeth var firmenning (tremenning selvsagt! Takk Bunny) til vår egen kong Harald. Deres fedre var fettere. Norges tidligere dronning og mor til kong Olav, Maud, var født britisk prinsesse, så det har vært nære familiebånd mellom det britiske og det norske kongehuset.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Nå har Storbritannia fått en ny konge, Charles III.

Dronning Elizabeth ligger mest sannsynlig på det siste. Det burde ikke komme som noe sjokk; likevel kvapp jeg da jeg så overskriftene nå i ettermiddag. Hun har jo alltid vært her. I løpet av hennes regjeringstid har vi i Norge hatt tre konger og USA 14 presidenter.

Jeg ble bekymret i går da jeg så et bilde av henne der hun hilste på Storbritannias nye statsminister. Hun så skral ut og det har tydelig gått nedover med henne siden 70-års jubileet for kroningen i sommer.

En æra går mot sin slutt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg kommer nok følge med på nyhetene utover kvelden.

Et løfte er et løfte, selv om jeg angret i dag morges da jeg sto opp. Heldigvis har formen det med å komme seg utover dagen, så da ble det tur rett etter jobb. Nå har jeg verdens beste samvittighet!

Til tross for lengre periode nå med over 20 grader, er det likevel små tegn på at høsten har begynt å gjøre sitt inntog. Jeg så at flere av bladene på trærne så smått er i ferd med å skifte farge til gult. Men ennå er det meste grønt da.

Nå blir det avslapping resten av kvelden. Jeg tenkte jeg skulle begynne å se på «The Split» på NRK, det er en serie jeg anbefaler for de av dere som ikke har sett den. Tror det er tredje sesong nå. Så ferdig siste episode i går av en annen NRK-serie, Sherwood heter den. Kan også anbefales. Begge seriene er britiske.

Nok en nydelig dag her vestpå. Finværet ser bare ut til å fortsette, så den dagen dette snur (og det vil det jo), kommer det bli litt av et antiklimaks.

Det har unektelig vært mye dårlig vær denne sommeren. Mens vi her i Norge nesten har regnet bort, har resten av Europa tørket. Temperaturene har vært skyhøye, og flere hetebølger og måneder uten regn har ført til at elver og innsjøer nærmest har tørket inn. Det snakkes om at tørken kan være den verste på nær 500 år. Dette skaper flere problemer, blant annet for landbruket. Man tenker kanskje ikke over det, men dette går også ut over dyrene. Fugler, ekorn og andre smådyr tørster og blir dehydrerte. Og i og med at bekker og innsjøer tørker ut, forsvinner også næringsgrunnlaget for dyrene.

I Pakistan har de det motsatte problem. Der ligger en tredjedel av landet under vann. Over 1100 mennesker har omkommet i flommer, flere av dem barn. Veier, broer og avlinger er skylt bort.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Noe er alvorlig galt med vår klode.

Er jeg miljøbevisst? Nja, jeg har nok et stort forbedringspotensiale på den fronten. Jeg sorterer bosset riktignok, men det er jo en dråpe i havet. Kjører bil og er ikke altfor glad i å betale bompenger – det er vel ikke helt i tråd med det å være så bevisst. Glad i kjøtt er jeg også og spiser mye av det. Men er ikke av dem som flyr så ofte da. Sånn bare for å rettferdiggjøre meg selv litt.

Tenker ofte at jeg burde vært mer bevisst, men jeg må bare innrømme at jeg er ikke helt der…

Det er fort gjort å bli sittende fast i hengemyren om man bare velger å fokusere på det triste i livet. Jeg har vært der selv – i et tidligere liv, hadde jeg nær sagt. Slik føles det i hvert fall. Men man har alle et valg – enten forbli i myren eller gjøre en innsats for å komme seg opp. Velger man å bli, har man egentlig bare seg selv å skylde.

Det var en kommentar fra en medblogger til innlegget Én uke er gått, som fikk meg til å tenke tilbake på en episode som nå ligger flere år bakover i tid. Jeg lå i sengen og syntes veldig synd i meg selv. Så tikket det inn en melding fra et familiemedlem og en sang, Try av Pink. Jeg leste ordene – og ble sint. Syntes bare enda mer synd på meg selv. Ordene sved – slik sannheten vanligvis gjør.

Noen dager senere leste jeg over meldingen på nytt. Og så hørte jeg på sangen. Den traff meg midt i hjertet og jeg begynte å gråte.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Alt ble ikke løst der og da, men det satte i gang en prosess. I ettertid er jeg så glad for at jeg hadde mennesker rundt meg som turde konfrontere meg, som sa rett ut hva de mente. Ingen trenger nikkedukker i livet, men venner som tør si fra når det trengs. Og som så er ved din side på veien videre.

Den låten har fulgt meg siden.

Det er full røytetid i heimen igjen og Berta må jobbe doble skift. Jeg synes hun slurver litt av og til, men stort sett gjør hun en bra jobb. Og nå som Embla har bestemt seg for å kvitte seg med sommergarderoben, får Berta nok å gjøre fremover.

Jeg angrer ikke et sekund på den anskaffelsen. Selv om jeg må til pers av og til – Berta tar for eksempel ikke klesvask, ei heller tømmer hun oppvaskmaskinen – sparer det meg likevel for mye arbeid. Jeg har ikke støv på hjernen, men merker at jo eldre jeg blir, jo mer liker jeg å ha det rent og pent rundt meg. Da er det genialt å ha en Berta!

Og mens hun jobber, kan jeg bruke tiden til andre hyggeligere ting som å sitte ute i hagen og slikke sol, lytte til lydbok eller blogge.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Latskapen lenge leve 🤣

Én uke er gått siden vi måtte ta farvel med Iben. Dagene siden har følelsesmessig vært som en berg- og dalbane. Det har vært stunder der tomheten og tristheten har fått råde, men også stunder der jeg har tillatt meg selv å kjenne på det som tross alt er godt. Det har vært stunder der tårene har fått renne fritt, mens jeg har smilt – takknemlig for den tiden vi fikk sammen og at jeg fikk være der for henne.

Vi har startet på veien videre alene, Embla og jeg.

Do more of what makes you happy

Det å komme seg ut i naturen er for meg beste måten å bearbeide sorg og savn på. Det gir en ro jeg ikke finner andre steder. Det å skrive hjelper meg også, på den måten får jeg sortert tankene. Kanskje gjentar jeg meg selv noen ganger, men det er bare en måte for meg å få det ut av systemet på.

Jeg har blitt flinkere med årene å legge ting bak meg. Tidligere nærmest dyrket jeg sorgen. Husker psykologen spurte meg en gang om jeg var av dem som rev plasteret av eller om jeg langsomt og møysommelig lirket det av, og på den måten forlenget smerten. Jeg måtte jo innrømme at jeg nok tilhørte sistnevnte kategori. Der har jeg faktisk kommet meg. Jeg utsetter ikke lenger det som jeg vet vil gjøre vondt, men hopper i det. Det å stå i smerten og tåle den er en del av det å være voksen.

Det er så mange gleder ved det å ha hund. Det er riktignok også mye arbeid og man er bundet, men den kjærligheten en får gjør det verdt det. Den kjærligheten en hund har til deg er så betingelsesløs, så uselvisk.

Men på hvilken måte viser en hund at den elsker sitt menneske?

Hunden kan for eksempel stirre på deg. Vi vet fra naturens side at når to hunder treffes og stirrer hverandre inn i øynene, er det ikke alltid så positivt. De måler hverandre og reiser kanskje også bust. Men om hundens blikk treffer ditt når dere koser eller leker, er det utelukkende tegn på kjærlighet og takknemlighet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hunden viser også sin kjærlighet ved å holde seg tett inntil sin eier. Enten ved å ville ligge ved siden av deg i sofaen eller ved å lene seg inntil deg.

Hvis hunden krever kos, er det også tegn på at den har varme følelser for deg. Det er viktig at man gjengjelder den kjærligheten ved å gi kos og masse kjærlighet tilbake.

For hunden er du familie. Den senser når du er glad – og når du er trist. Dens største høydepunkt er når du kommer hjem fra jobb – da er flokken endelig samlet!

Vil den gi deg sin leke, er det også et tegn på stor hengivenhet.

Hunder har forskjellige personligheter akkurat som oss mennesker. Jeg ser noen likheter mellom Embla og Thea, hunden jeg mistet i 2019, men det er også store forskjeller. Thea elsket for eksempel leker og møtte meg alltid i døren med en leke i munnen. Embla bryr seg ikke om leker, men viser likevel stor glede når jeg kommer. Thea var mer tillitsfull enn det Embla er. Embla må se folk an først, men når de virkelig har vunnet hennes tillit, har de den for bestandig. Embla er like kosete som det Thea var, men på en annen måte. Hun kan plutselig skrape meg lett på armen for å vise at «nå vil jeg ha kos». Det er mer på hennes premisser. Da legger hun seg i armkroken min, viser hvor hun vil bli klødd mens hun slikker meg i ansiktet. Hun ligger også ved siden av meg i sengen. Jeg har ikke hjerte til å flytte henne – synes det er så koselig å ha henne der. Det er riktignok ikke så koselig med alle hundehårene da, men det er nå kun i røyteperiodene.

Siste uken har vært en påminnelse om at denne kjærligheten ikke kommer uten en pris. Sorg er prisen vi må betale for den dype kjærligheten. Derfor vet jeg ikke om jeg kommer få flere dyr etter at Embla en gang går bort. Man skal selvsagt aldri si aldri, men slik føler jeg det nå.

Det å ha mål å strekke seg mot i livet, er viktig. Det gir livet mening når man gjør en innsats for å nå et mål som er viktig for oss og man oppnår en følelse av velvære. Problemet er at vi ofte har lett for å sette oss så store mål at de kan være vanskelige å oppnå. Klarer man da ikke å innfri, vil det føles som et nederlag. Man føler man har mislykkes og lar kanskje være å sette opp nye, mer oppnåelige mål.

I 2015 hadde jeg et opphold på et rehabiliteringssenter i Sunnfjord. Her ble det snakket mye om dette med mål og mestring. Hver morgen før frokost skulle vi for eksempel gå en liten tur. Alle hadde vi ulike utgangspunkt og forutsetninger, så mens noen klarte å gå en lengre tur, var det for andre nok å bare tråkke litt rundt i gresset rett utenfor rommet. Begge deler var like fullt mestring. Det viktigste var å komme seg ut, gjøre noe. Og som det ble sagt: litt er bedre enn ingenting.

Jeg kommer aldri sette meg mål om å bestige Everest eller K2. For meg er det utfordrende nok å komme meg opp på et av Bergens syv fjell. Jeg har vært på Lyderhorn én gang – da var jeg så sliten og ødelagt at jeg hadde store problemer med å komme meg hjem. Jeg har også gått 4-fjellsturen. Det å gå i kø på fjelltur er nok ikke helt min «greie», men jeg har et mål om å komme meg til Lyderhorn igjen eller gå til toppen av Løvstakken for der har jeg aldri vært. Begge deler skulle være oppnåelige mål etterhvert som jeg nå tar av.

Men i første omgang er delmålet mitt å bevege meg mer, få litt mer kondis, slik at jeg på sikt skal klare å nå disse toppene. Hadde jeg prøvd på det nå, er jeg redd jeg ville blitt skuffet.