Det tar tid å bygge business på si, så bloggen blir litt neglisjert for tiden. Tiden strekker rett og slett ikke til. Det kommer seg nok etterhvert som jeg kommer mer inn i tingene, men jeg beklager til alle dere av mine bloggvenner her inne for dårlig engasjement.
Jeg fikk urnen etter Iben tilbake tidligere i uken. Det var både rart og vemodig ❤️ Det er snart gått fem uker siden jeg så henne siste gangen, men hver gang jeg begynner å tenke på på det, må jeg bare slå tankene bort. Det nytter ikke å dvele. Det gjør ikke noe godt. Men jeg plages om nettene med vonde drømmer og da er det ikke bare om Iben jeg drømmer. Jeg drømmer også om alle de andre jeg har hatt og mistet. Siste drømmen var spesielt vond. To av hundene forsvant fra tur og vi fant de ikke igjen. Jeg bare gråt og gråt.
Det er tydelig at de er med meg – for evig og alltid. Borte, men på samme tid ikke.
Herregud – for en start på uken! I dag morges ble jeg altså så søkk våt i det jeg gikk ut døren – slik føltes det i alle fall. Etter morgenturen med Embla, måtte både bukse og jakke skiftes. Det formelig dryppet av meg. Høsten har virkelig gjort sin innmarsj. Fikk også melding om at det snart er på tide med dekkskifte, så da er vinteren ikke så veldig langt unna. Det er nå under tre måneder til jul…
I dag er det 30 år siden min farmor døde. Det er ikke det at jeg holder telling nødvendigvis, men jeg tenker alltid på henne på denne dagen. Ja, ellers også. På den måten lever de videre, de som er gått bort.
Husker denne dagen nesten som om det skulle vært i går. Tenker jeg på alt som har skjedd siden, ser jeg jo at tiden ikke akkurat har stått stille, men likevel; det føles ikke som at det har gått 30 år.
Her er jeg med min farmor og farfar. To mennesker jeg var ufattelig glad i og som jeg har så mange gode minner etter.
Livet stoppet litt opp for meg da min farmor døde. Det tok sin tid å kunne fortsette uten henne og jeg tror ikke det har gått en dag uten at jeg har tenkt på henne.
Da var jeg her igjen! Det har vært en tøff uke, men nå går det omsider rette veien.
Det er så vondt når noen du er glad i blir syk, og du kan ingenting gjøre annet enn å være der. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for at jeg fremdeles har begge mine foreldre – det er slettes ingen selvfølge i min alder. Men selv om jeg er en godt voksen dame etterhvert, trenger jeg dem. Min største frykt er å miste de, men vet jo at det vil skje – en dag. Den dagen håper jeg blir lenge til!
Jeg var engstelig et øyeblikk. Men selv om kroppen skalv og det føltes som om alt blodet bare forsvant, klarte jeg likevel å mobilisere krefter. Merkelig hvordan den kroppen jobber og gir oss en styrke vi ikke trodde vi hadde.
Jeg har vært hjemme hos foreldrene mine de siste dagene. Følte for å være nær i tilfelle noe skulle skje. Nå bor jeg ikke langt unna de da, men jeg liker helst å være her slik at ingen av dem skal føle seg alene når den andre er på sykehuset.
Disse traff jeg på en dag Embla og jeg var på tur. Har jo sett de på vannet før, men aldri på land slik. Holdt avstand da for vet jo at de kan bli hissige når de har barn å passe på. Et herlig skue ❤️
Jeg har ikke vært så aktiv her inne de siste dagene. Tankene mine har vært litt okkupert av andre ting, så har ikke hatt det helt store overskuddet. Kjente på det i går, var skikkelig sliten og urolig i kroppen, og alt jeg ønsket var å krasjlande i sofaen. Men ute skinte solen og jeg vet jo av erfaring hvor godt det er når man først er kommet seg ut. Det å komme seg ut er rett og slett beste medisin for å få bukt med de litt tunge tankene.
Så da var det bare å trosse trettheten, kjøre hjem for å hente Embla og så av gårde til Alvøskogen.
Ååååå det var så deilig! Kjente med én gang hvordan tungsinnet lettet og bekymringene slapp taket da jeg begynte å gå. Så fikk jeg i hvert fall fri for en liten stund.
I dag ble det ikke en slik tur, det ble det ikke tid til. Jeg ventet nemlig på noen møbler i dag. De skulle komme mellom 16-20, så jeg dro fra jobb ca halv fire. Hadde ikke hørt noe så regnet med det ville ta sin tid før de kom til meg. Selvsagt var det ekstremt mye kø i dag og der sto jeg fast da de ringte. De sto rett utenfor hos meg, om jeg var hjemme? Ehhh, nei? Og skulle ikke dere komme mellom 16 og 20? Jo, de var litt tidlig, men de kunne vente. Jeg kan ikke garantere for når jeg kommer, sa jeg, men de ventet. Og bar inn møblene for meg så det var jo god service da.
Nå er gjestesengen på plass og det vil også nattbordet mitt være – når jeg har montert det 🙈 Trodde det kom ferdig montert, men den gang ei.
Det slår meg når jeg tenker tilbake til egen barndom og leser tilsvarende historier fra mine medbloggere, hvor mye som har gått tapt. Da jeg var liten, var vi mye ute og lekte, det var alltid yrende liv på lekeplassen og i gatene. Naturen var også en fri lekeplass og det var ikke få ganger vi tullet oss opp mot «gamleskolen», som lå et stykke opp i fjellet. Den var til forfalls, og det gjorde det bare enda mer spennende. Vi lekte i skogen og utfordret hverandre på hvem som våget seg inn i “spøkelseshuset”. Husker ennå at jeg hadde gåsehud da vi var der. Og skogen virket så mørk og stor.
Skolen ble bygget på 1890-tallet og lå midt mellom to kretser, slik at ungene skulle ha like lang vei til skolen. Det må likevel ha vært en strabasiøs ferd for små barn.
Fantasien fikk fritt spillerom. Det var ikke mye stillesitting (selv om jeg likte det å kunne være for meg selv, leke med dukkene mine eller lese). Vi lekte cowboy og indianere, sjørøvere, vi syklet, hoppet strikk osv.
I dag ser man knapt et barn ute alene. De har som oftest følge av voksne og leken er mer organisert enn tidligere. Ellers er de inne og holder på med dataspill. Det er ikke mye tid til å kjede seg, noe jeg egentlig tror kan være sunt. Ikke det å kjede seg nødvendigvis, men det å måtte bruke hodet til å finne på noe å gjøre.
Studier viser at for mye organiserte aktiviteter kan bidra til økt angst og depresjon hos barn. Frilek som fremmer kreativitet bør prioriteres fremfor aktiviteter som gjør barnet passivt.
Det er en trist utvikling, synes jeg. Barn i dag mangler kanskje ikke mye sånn materielt sett, men de har mistet noe verdifullt på veien likevel.
Dyr er blitt en forbruksvare. Antall omplasseringer av hunder har økt med over 70 prosent og vi ser det jo også hver eneste vår og sommer, alle disse stakkars kattene som enten blir forlatt eller dumpet.
Jeg klarer ikke forstå denne bruk- og kast-mentaliteten som råder. For meg er en hund (eller katt) et høyt elsket familiemedlem.
Jeg skulle så inderlig gjerne ønsket at folk tenkte seg bedre om før de gikk til anskaffelse av dyr. En hund kan jo leve i ca 12-15 år og det er noe man må ta med i betraktningen når man vurderer å få seg et kjæledyr. Det er ikke bare noe man kvitter seg med når man har gått lei eller det oppstår problemer. Det er tross alt snakk om levende vesener som kan føle både sorg, smerte og glede.
Det var mange som valgte å kjøpe valp da de ble sittende på hjemmekontor. Flere av disse hundene sliter i dag pga manglende sosial trening i oppveksten. De har utviklet forskjellige adferdsproblemer, som redsel, aggresjon og separasjonsangst. Dette viser bare hvor lite gjennomtenkt et slikt kjøp er.
En valp som ikke blir stimulert eller sosialisert, vil utvikle uønsket adferd. Dersom de aldri har blitt trent til å være alene hjemme, sier det seg selv at det vil bli problemer den dagen eieren må tilbake på jobb igjen. Har de aldri truffet andre mennesker eller hunder, er det ikke det spor rart at de kan reagere enten med redsel eller aggresjon. Jeg tenker at her kunne eierne lagt ned en innsats selv om mye var nedstengt. Om man ikke kunne ha besøk hjemme, kunne man for eksempel latt valpen få hilse på andre mennesker og dyr ute.
Dessverre tror jeg mye av problemene skyldes manglende kunnskap. Man har rett og slett ikke satt seg grundig nok inn i hva det vil si å ha hund. Impulskjøp er sjeldent av det gode og spesielt ikke når det kommer til dyr.
Jeg har bestandig hatt sansen for prinsesse Märtha. Hun har alltid virket å være et usedvanlig varmt menneske og jeg har virkelig beundret hennes mot. Mot til å være seg selv og stå for det hun tror på, vel vitende om at hun stiller seg selv for hogg. Jeg har også forsvart henne mot all den latterliggjøringen som florerer i kommentarfeltene. Liker dårlig når andre som overhodet ikke kjenner henne, setter diagnose og omtaler henne som om hun skulle vært gal. Selv fra kirkelig hold har kritikken haglet, noe jeg har funnet litt småkomisk i og med at det ikke er så helt håndgripelig det de prater om alltid heller.
Selv tror jeg hverken på engler eller jomfrufødsel, men jeg respekterer de som gjør det. Så lenge respekten også går andre veien. Har hatt noen diskusjoner med andre der bibelversene blir brukt som bevis for sannheten og da blir det håpløst. Men det var en digresjon.
Hun har virkelig ikke valgt en enkel vei, Märtha. Og enklere ble det ikke da Durek Verrett kom inn i bildet. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal synes om han. Jeg kjenner han ikke annet enn av omtale som de fleste andre, så personen Durek kan jeg vanskelig si noe om. Det han driver på med derimot, kan jeg ha en formening om.
Som andre reagerer også jeg kraftig på disse uttalelsene han har kommet med når det gjelder barn og kreft, avtrykk i vagina, at han kan snu atomer osv. Når han blir konfrontert med dette, er han selvsagt enten feilsitert eller ting er tatt ut av kontekst. Hans ord. Jeg opplever han som en som har lett for å lefle med sannheten. Han uttalte at kongeparet elsket ham – på et tidspunkt der de ennå ikke hadde møtt ham! Han påstår han er halvt norsk, noe som er langt unna sannheten. Han har riktignok norske aner, ene oldemoren var født på Sagene i Oslo. Og så reagerer jeg på bruken av tittel, han omtaler Märtha stadig vekk som prinsesse. Det får meg til å betvile hans hensikter. Er de så oppriktige og ærlige? Hans kunder og omgangskrets er rike og berømte mennesker, og en ekte prinsesse gjør ikke akkurat interessen rundt han noe mindre.
Märtha vil for alltid være kongens datter og jeg tror ikke at det å miste prinsessetittelen ville gjort det noe annerledes. Men jeg reagerer litt på naiviteten hennes – det var for eksempel hennes idé om å kalle den ene foredragsturneen «Prinsessen og Sjamanen». Hun burde jo forstått at det ville skape kontrovers. Må si jeg synes hun har utvist en dårlig dømmekraft. Og i og med at hun aldri selv går ut og tar avstand fra det forloveden uttaler, må man jo gå ut fra at hun er enig med han. Slik tenker jeg i hvert fall. Da kan jeg forstå at flere og flere av disse foreningene der hun er høy beskytter, velger å bryte med henne.
Jeg synes oppriktig synd på kongeparet. På ene siden er de foreldre og som alle andre foreldre, ønsker de det beste for barna sine. Når barna har det godt, har de det godt. På den annen side har de rollen som Norges kongepar og må ta hensyn til det.
Kan ikke helt fri meg for å dra paralleller til en annen keiserlig familie der en kvakksalver fikk innpass. Tenker på den russiske tsarfamilie og Rasputin. Hans innflytelse på tsarinaen fikk fatale konsekvenser. Nå er heldigvis ikke Märtha tronarving, men det kunne jo lett ha vært det som var realiteten. Og hva da?
Nok en nydelig dag her vestpå. Finværet ser bare ut til å fortsette, så den dagen dette snur (og det vil det jo), kommer det bli litt av et antiklimaks.
Det har unektelig vært mye dårlig vær denne sommeren. Mens vi her i Norge nesten har regnet bort, har resten av Europa tørket. Temperaturene har vært skyhøye, og flere hetebølger og måneder uten regn har ført til at elver og innsjøer nærmest har tørket inn. Det snakkes om at tørken kan være den verste på nær 500 år. Dette skaper flere problemer, blant annet for landbruket. Man tenker kanskje ikke over det, men dette går også ut over dyrene. Fugler, ekorn og andre smådyr tørster og blir dehydrerte. Og i og med at bekker og innsjøer tørker ut, forsvinner også næringsgrunnlaget for dyrene.
I Pakistan har de det motsatte problem. Der ligger en tredjedel av landet under vann. Over 1100 mennesker har omkommet i flommer, flere av dem barn. Veier, broer og avlinger er skylt bort.
Er jeg miljøbevisst? Nja, jeg har nok et stort forbedringspotensiale på den fronten. Jeg sorterer bosset riktignok, men det er jo en dråpe i havet. Kjører bil og er ikke altfor glad i å betale bompenger – det er vel ikke helt i tråd med det å være så bevisst. Glad i kjøtt er jeg også og spiser mye av det. Men er ikke av dem som flyr så ofte da. Sånn bare for å rettferdiggjøre meg selv litt.
Tenker ofte at jeg burde vært mer bevisst, men jeg må bare innrømme at jeg er ikke helt der…
Én uke er gått siden vi måtte ta farvel med Iben. Dagene siden har følelsesmessig vært som en berg- og dalbane. Det har vært stunder der tomheten og tristheten har fått råde, men også stunder der jeg har tillatt meg selv å kjenne på det som tross alt er godt. Det har vært stunder der tårene har fått renne fritt, mens jeg har smilt – takknemlig for den tiden vi fikk sammen og at jeg fikk være der for henne.
Vi har startet på veien videre alene, Embla og jeg.
Det å komme seg ut i naturen er for meg beste måten å bearbeide sorg og savn på. Det gir en ro jeg ikke finner andre steder. Det å skrive hjelper meg også, på den måten får jeg sortert tankene. Kanskje gjentar jeg meg selv noen ganger, men det er bare en måte for meg å få det ut av systemet på.
Jeg har blitt flinkere med årene å legge ting bak meg. Tidligere nærmest dyrket jeg sorgen. Husker psykologen spurte meg en gang om jeg var av dem som rev plasteret av eller om jeg langsomt og møysommelig lirket det av, og på den måten forlenget smerten. Jeg måtte jo innrømme at jeg nok tilhørte sistnevnte kategori. Der har jeg faktisk kommet meg. Jeg utsetter ikke lenger det som jeg vet vil gjøre vondt, men hopper i det. Det å stå i smerten og tåle den er en del av det å være voksen.
Det er så mange gleder ved det å ha hund. Det er riktignok også mye arbeid og man er bundet, men den kjærligheten en får gjør det verdt det. Den kjærligheten en hund har til deg er så betingelsesløs, så uselvisk.
Men på hvilken måte viser en hund at den elsker sitt menneske?
Hunden kan for eksempel stirre på deg. Vi vet fra naturens side at når to hunder treffes og stirrer hverandre inn i øynene, er det ikke alltid så positivt. De måler hverandre og reiser kanskje også bust. Men om hundens blikk treffer ditt når dere koser eller leker, er det utelukkende tegn på kjærlighet og takknemlighet.
Hunden viser også sin kjærlighet ved å holde seg tett inntil sin eier. Enten ved å ville ligge ved siden av deg i sofaen eller ved å lene seg inntil deg.
Hvis hunden krever kos, er det også tegn på at den har varme følelser for deg. Det er viktig at man gjengjelder den kjærligheten ved å gi kos og masse kjærlighet tilbake.
For hunden er du familie. Den senser når du er glad – og når du er trist. Dens største høydepunkt er når du kommer hjem fra jobb – da er flokken endelig samlet!
Vil den gi deg sin leke, er det også et tegn på stor hengivenhet.
Hunder har forskjellige personligheter akkurat som oss mennesker. Jeg ser noen likheter mellom Embla og Thea, hunden jeg mistet i 2019, men det er også store forskjeller. Thea elsket for eksempel leker og møtte meg alltid i døren med en leke i munnen. Embla bryr seg ikke om leker, men viser likevel stor glede når jeg kommer. Thea var mer tillitsfull enn det Embla er. Embla må se folk an først, men når de virkelig har vunnet hennes tillit, har de den for bestandig. Embla er like kosete som det Thea var, men på en annen måte. Hun kan plutselig skrape meg lett på armen for å vise at «nå vil jeg ha kos». Det er mer på hennes premisser. Da legger hun seg i armkroken min, viser hvor hun vil bli klødd mens hun slikker meg i ansiktet. Hun ligger også ved siden av meg i sengen. Jeg har ikke hjerte til å flytte henne – synes det er så koselig å ha henne der. Det er riktignok ikke så koselig med alle hundehårene da, men det er nå kun i røyteperiodene.
Theamoren min som døde kun ti år gammel ❤️
Siste uken har vært en påminnelse om at denne kjærligheten ikke kommer uten en pris. Sorg er prisen vi må betale for den dype kjærligheten. Derfor vet jeg ikke om jeg kommer få flere dyr etter at Embla en gang går bort. Man skal selvsagt aldri si aldri, men slik føler jeg det nå.
