Det å ha mål

Det å ha mål å strekke seg mot i livet, er viktig. Det gir livet mening når man gjør en innsats for å nå et mål som er viktig for oss og man oppnår en følelse av velvære. Problemet er at vi ofte har lett for å sette oss så store mål at de kan være vanskelige å oppnå. Klarer man da ikke å innfri, vil det føles som et nederlag. Man føler man har mislykkes og lar kanskje være å sette opp nye, mer oppnåelige mål.

I 2015 hadde jeg et opphold på et rehabiliteringssenter i Sunnfjord. Her ble det snakket mye om dette med mål og mestring. Hver morgen før frokost skulle vi for eksempel gå en liten tur. Alle hadde vi ulike utgangspunkt og forutsetninger, så mens noen klarte å gå en lengre tur, var det for andre nok å bare tråkke litt rundt i gresset rett utenfor rommet. Begge deler var like fullt mestring. Det viktigste var å komme seg ut, gjøre noe. Og som det ble sagt: litt er bedre enn ingenting.

Jeg kommer aldri sette meg mål om å bestige Everest eller K2. For meg er det utfordrende nok å komme meg opp på et av Bergens syv fjell. Jeg har vært på Lyderhorn én gang – da var jeg så sliten og ødelagt at jeg hadde store problemer med å komme meg hjem. Jeg har også gått 4-fjellsturen. Det å gå i kø på fjelltur er nok ikke helt min «greie», men jeg har et mål om å komme meg til Lyderhorn igjen eller gå til toppen av Løvstakken for der har jeg aldri vært. Begge deler skulle være oppnåelige mål etterhvert som jeg nå tar av.

Men i første omgang er delmålet mitt å bevege meg mer, få litt mer kondis, slik at jeg på sikt skal klare å nå disse toppene. Hadde jeg prøvd på det nå, er jeg redd jeg ville blitt skuffet.

Sadistene blant oss

Det finnes virkelig sadister blant oss; mennesker som finner stor tilfredsstillelse i det å torturere og plage andre. Om det er andre mennesker eller dyr spiller ingen rolle. Det burde heller ikke overraske meg – vi har sett det før.

Likevel lar jeg meg sjokkere at noen kan være så grusomme. At det finnes de som finner glede i å se andre lide.

Jeg må innrømme at de sakene der dyr er involvert går spesielt sterkt innpå meg. Dyr kan ikke forsvare seg, de er helt og holdent prisgitt menneskene rundt seg.

I fjor ble en and steinet til døde her i Bergen. To menn ble sett mens de kastet stein på endene. I sommer ble to menn filmet mens de gikk til angrep på to svaner. Svanene ble sparket og dratt etter halsen mens de flakset for å komme løs. For et par år siden ble det oppdaget at det hadde vært innbrudd i Bergen strutsefarm. Flere av dyrene var borte, blant annet en kaninmor, hennes fem unger, en drektig kanin og flere marsvin. Seks av kaninene ble senere funnet lemlestet og drept ved et vann i Krohnegården, et friluftsområde på Melkeplassen. De fant også en høne og en hane som begge hadde fått hodene kappet av.

Og så har vi alle de andre historiene, om katter som blir torturert og hengt, hunder som blir druknet osv.

Det er så rått og brutalt, så bestialsk. Det er rett og slett ren ondskap.

Hva i helv…. får noen til å utføre slike grusomme handlinger?

Jeg blir så rasende! Og ikke minst utrolig lei meg på de stakkars dyrenes vegne. Får skikkelig vondt inni meg når jeg leste sånt.

Hva har disse folkene fått med seg av verdier i livet? Empati og respekt er tydeligvis mangelvare. I Wikipedia leser jeg følgende definisjon på en sadist: En sadist er et menneske som opplever lyst eller tilfredsstillelse ved å ydmyke eller undertrykke andre mennesker eller å påføre dem smerte. Denne nytelsen av lidelsen i den andre, er typiske trekk ved narsissistiske, psykopatiske personligheter. 

Jeg lurer på når disse trekkene kommer til syne? Kan man se de allerede fra de er veldig små eller blir det tydeligere jo eldre de blir? At gener spiller en rolle er klart. Noen mener også at en dårlig barndom kan spille inn. Motivet til sadisten er som oftest så enkel som at det gir dem glede i å påføre andre smerte. Å utøve makt mot andre og få andre til å føle seg underlegne, er også noe som gir en sadist stor glede.

For en del år siden oppdaget jeg noen unger som hev småstein på noen ender. Nå tror jeg ikke disse var sadister da; enkelte unger vet rett og slett ikke hvordan de skal behandle dyr. Kanskje omgås de ikke dyr eller de er redde. Det er foreldrenes ansvar å lære ungene til å ha respekt for alt liv. Jeg sa i fra til ungene for foreldrene var der ikke. De stoppet momentant, men lurte nok fælt på hvem jeg var som snakket til de.

Vi har alle et ansvar til å gripe inn om vi ser dyr blir plaget. Om man selv ikke tør gjøre noe så må man i hvert fall melde fra. Jeg kunne i hvert fall aldri snudd ryggen til.

Når begynner det å gå galt?

Barn er som blanke tavler – de møter verden med et åpent sinn helt fri for fordommer. Hudfarge spiller ingen rolle, ei heller nasjonalitet. Religion er heller ikke noe de små har begrep om – ennå. Dette ser man jo også i barnehager hvor ulike etniske grupper er samlet. Barn finner hverandre på tvers av religion.

Barn har en naturlig nysgjerrighet og kan stille spørsmål, men godtar svarene de får. At Eirik for eksempel har to pappaer og ingen mamma, mens Ida kun har en mamma, spiller ingen rolle når de bare får det forklart.

Men på et eller annet tidspunkt endrer dette seg.

Skolen er kanskje den største arenaen hvor barn og ungdom med minoritetsbakgrunn opplever rasisme. Til tross for at det fokuseres på antimobbekampanjer, vet vi at det lett brukes skjellsord som «svarting», «nigger» og «homo». Men hvor kommer det fra? Hvor lærer ungene dette?

En viktig arena her er dessverre hjemmet. Små gryter har store ører, heter det. Det er utrolig hva barn klarer å fange opp. Små ubetenksomme og tilsynelatende uskyldige ytringer om «utlendinger» eller «homoer» kan faktisk få konsekvenser. Foreldre må derfor være sitt ansvar bevisst og tenke over de holdningene de viderefører til ungene.

Jeg blir ofte skremt når jeg leser i kommentarfelt eller diverse diskusjonsfora hva godt voksne mennesker kan få seg til å si om andre mennesker. Det kan virke som at det er helt legitimt å latterliggjøre andre. De som stikker seg litt frem, som tør å vise seg litt naken og sårbar, som tør å “bjuda på”. Det er de færreste som holder seg til sak når de diskuterer andre. Hadde de enda gjort det, men det blir fort personkarakteristikker og “vittigheter”på andres bekostning. Går du inn på Facebook og søker de opp, har de gjerne både barn og barnebarn. Lurer gjerne da hvilke verdier de har gitt videre.

Jeg forstår i hvert fall hvorfor det er så vanskelig å få bukt med mobbing når voksne folk som burde visst bedre, ofte er de verste.

Nå drar de

Sommeren er definitivt på hell nå. Vi har hatt en nydelig helg her på Vestlandet – bare synd det ikke kunne vare litt lenger. Jeg hadde meg en liten stund nede ved sjøen både i går og i dag, satt på svaberget med øynene lukket. Skulle nok tatt turen uten hundene for de blir så fort utålmodige. Likevel; den lille stunden gjorde godt. 

Da jeg gikk hjemover, kom en hel haug med fugler flyvende i v-formasjon. Et sikkert tegn på at vi går mot høst. Nå trekker de sørover og kommer ikke tilbake før våren igjen er her. Naturens evige syklus. 

Litt vemodig er det. 

I dag er det immatrikulering på skolen hvor jeg jobber. Det er alltid en litt brå overgang – fra tom og sommerstille skole til yrende liv hvor enn man snur seg. Men vi får jo være glad for at det denne høsten blir ordinær undervisning – det er noen år siden sist. 

Den berømmelige magefølelsen

Hva gjør man når hjertet sier én ting mens magefølelsen noe helt annet? Dette har jeg gått og grublet på i noen uker nå og jeg er fremdeles i tvil. Sett tilbake innser jeg at jeg i flere tilfeller burde lyttet mer til magefølelsen enn jeg faktisk gjorde. Sånn sett er vel svaret allerede gitt. Jeg har nemlig tatt en del avgjørelser opp gjennom årene basert mer på følelser enn fornuft.

Nå er magefølelsen for så vidt en følelse eller intuisjon da. Og den kommer strengt tatt heller ikke fra magen, men fra hjernen. Pga nervecellene som er i magen kjenner vi det i magen når vi er forelsket, nervøse, redde; eller når noe ikke føles helt rett. Men alt styres fra  «oven», altså hjernen.

Det handler ofte om å oppfatte elementer i en situasjon som egentlig ikke er åpenbare (webpsykologen.no)

Kan man så alltid stole på magefølelsen? Ekspertene sier nei. Jeg sier tja. Jeg vet ikke. Man skal vel ikke stole blindt på den. Det kan jo være hodet tuller med deg også. Vi vet jo hva gamle tankesett kan gjøre med en for eksempel. Ens egne tanker kan forsøke å hindre deg i å gjøre forandringer, det er jo noe jeg erfarer nå som jeg går gjennom en livsstilsendring. Hodet gir magen signaler om at den må ha mat og magen blir plutselig veldig sulten. Sånn helt enkelt forklart.

Likevel; jeg som høysensitiv får ofte en følelse når noe ikke stemmer helt. Man trenger helt sikkert ikke være høysensitiv heller for å få denne følelsen, men den er i hvert fall svært fremtredende hos meg. Jeg fornemmer for eksempel lett stemninger og merker fort når noe er galt. Jeg kan ikke begrunne disse fornemmelsene jeg får på en rasjonell måte – de bare er der.

Å ta viktige avgjørelser kun basert på en følelse man har er nok ikke lurt. Jeg tror en avgjørelse  bør være basert på summen av det hele og der magefølelsen kanskje er loddet på vektskålen.

Hva andre måtte mene

Hvorfor er vi hele tiden så forbaska opptatt av hva andre måtte mene og si om oss? Hva betyr det egentlig hvilken oppfatning andre har om deg? De som virkelig kjenner deg vet jo hva du står for og da burde det ikke være så viktig hva andre mer perifere mennesker i livet ditt mener.

Vi kvinner (for dette gjelder helst kvinner) kaster bort enormt mye tid på å bekymre oss over ting vi overhodet ikke kan gjøre noe med. Hva folk måtte tenke og mene er utenfor ens egen kontroll. Det vi derimot kan kontrollere er hva vi selv tillater å ta innover oss.

For noen år siden kom det meg for øret at noen i familien min (ikke de nærmeste) hadde uttalt: «Vibeke skriver jo om alt!» Det hadde blitt sagt på en slik måte at det var ikke til å misforstås. Andres mening her burde ikke bety noe for meg for jeg vet at jeg har flere som liker det jeg skriver, likevel gikk det innpå meg. Det føltes urettferdig for jeg utleverer ingen andre enn meg selv. Jeg legger heller ikke ut bilder av andre uten at det er godkjent. Den gangen vurderte jeg å legge ned hele bloggen, men så bestemte jeg meg for å drite i det (unnskyld uttrykket). Jeg er herre – eller dame da – i eget liv og jeg gjør det jeg føler er rett for meg.

Jeg vil ikke la frykten for hva andre måtte mene styre meg lenger, da svikter jeg på en måte meg selv. Jeg får heller ikke vist hvem jeg egentlig er hvis jeg hele tiden skal prøve å leve opp til andres forventninger om hvem de T R O R jeg er. Jeg føler selv at jeg nå er på vei til å bli en mer autentisk versjon av meg selv.

Det viktigste er at man er ærlig med seg selv; om hva som betyr noe i livet og hva som ikke betyr noe, og at man er tro mot seg selv og sine verdier.

En streben etter perfeksjon

I går ble det stille fra meg. Det betyr ikke at jeg ikke har noe å skrive om, men det er ikke alltid like enkelt å finne ordene.

Jeg har hatt en del tanker de siste dagene, tanker omkring dette at jeg så sjelden eller aldri blir helt fornøyd. Jeg vet ikke om det kan tilskrives høysensitiviteten eller om det rett og slett skyldes at jeg er litt for perfeksjonistisk.

Higen etter perfeksjon trenger ikke nødvendigvis være ensbetydende med noe negativt. Det er først når det tipper over at det kan bli et problem. Når man begynner å tvile på seg selv og om det en gjør er godt nok. Når målene en har satt for seg selv er så høye at de blir umulige å nå.

Jeg har ofte tvilt på meg selv og min (manglende) evne til å fatte beslutninger. Da jeg var på tilvalgsmøte og skulle plukke ut gulv, kjøkken, bad osv., hadde jeg store kvaler. Jeg hadde vært gjennom denne prosessen én gang tidligere, og i ettertid angret på flere av valgene. Den fellen skulle jeg ikke gå i nå og følte mye sto på spill. Jeg måtte velge rett denne gangen. Jeg hadde jo tenkt mye i forkant, men ikke klart å ta en endelig beslutning – likevel følte jeg meg rimelig sikker da valgene var tatt. Og jeg var ganske fornøyd da jeg så leiligheten på befaringen før innflytting.

Likevel har jeg nå hatt noen dager med et evig tankekjør. Jeg ser andres hjem på Instagram og lurer på hvorfor jeg ikke heller valgte som dem.

Jeg vet at det er usikkerheten som taler og at den ikke har rot i virkeligheten. Men det er fryktelig anstrengende å ha det slik og det kan føre til at man blir både deprimert og utbrent. Kjenner bare hvor sliten jeg er til tross for at jeg ikke har gjort stort de siste dagene.

Dette er i hvert fall noe jeg nå ta tak i. Jeg er nødt til å snu denne negative tankespiralen om at det jeg gjør ikke er godt nok eller at de valg jeg tar er dårligere enn andres. Jeg må slutte å være så kritisk til meg selv og godta at «nesten perfekt» er mer enn bra nok.

Hodet fullt av tanker

Det ble lite søvn i natt. Gårsdagens opplevelser satt godt i og fikk tankene til å kverne. Jeg ble også sittende og se på en dokumentar på NRK om tragedien på Telavåg. Flere tidsvitner ble intervjuet, blant dem Martha Telle og et barnebarn av Martha. Barnebarnet selv mistet sin far, Lars Elias Telle. Han ble arrestert samtidig som foreldrene og senere skutt på Trandumsskogen, kun 37 år gammel.

Så mange skjebner… Selv om 80 år er gått er dette en historie som må bli fortalt, i likhet med alle de andre historiene fra denne tiden. Det skylder vi dem som falt.

Jeg lurer ofte på hvordan jeg selv ville reagert om jeg var i samme situasjon. Man hører jo om de som gjorde en innsats i motstandsarbeidet, men de aller fleste hadde vel en tilnærmet normal hverdag, antar jeg. Så normal som det går an å ha i krigstid. Fikk jo høre en del historier fra mine besteforeldre, men angrer på at jeg ikke spurte mer. Husker så lite også. Det jeg derimot erindrer er min farfars gode hukommelse, han husket nøyaktig tidspunkt og dag. Min farmor var nok ikke alltid enig med han om disse detaljene og mente også at han snakket for mye om krigen.

I dag forstår jeg hans behov for å fortelle selv om han aldri snakket om tankene sine, redselen og angsten. For det må jo ha vært mange tanker om fremtiden, hva som ville skje osv. Hans generasjon var gjerne slik, følelser snakket man ikke om. Det var jo heller ikke snakk om krisehjelp i den tiden og det var derfor mange som måtte leve med traumene. Flere i den dokumentaren fortalte om nettopp dette.

Vi klager gjerne over hvordan vi har det i dag. Og ja, det kan alltids bli bedre på enkelte områder, men vi har det da sannelig ikke så verst vil jeg påstå. Vi er heldige som har ikke har opplevd krig annet enn på tv og det bør vi være takknemlig for.

Vi må aldri glemme!

Går du rundt og tror du vet alt?

Jeg fant dette skiltet da jeg var på shopping på tirsdag og bare måtte ha det 😉 

Jeg går absolutt ikke rundt og tror jeg vet alt, men det hender at jeg er overbevist om at jeg har rett haha. Og når jeg er så overbevist, kan det av og til sitte litt langt inne å innrømme at jeg tok feil selv om jeg gjør det – tilslutt. Men det gjør meg vel vel bare menneskelig? Jeg har ingen problemer med å si at jeg nok kan være ganske påståelig til tider – sikkert til stor irritasjon for de rundt meg. 

Det er en av mine mindre gode egenskaper som jeg er fullstendig klar over og som jeg jobber med. For jeg vil så absolutt ikke bli sett på som en som MÅ ha rett hele tiden. Slik er jeg heller ikke. 

Men kanskje er det slik vi er skrudd sammen, at vi ikke liker å vise vår uvitenhet? Så gjemmer vi oss bak en maske av selvsikkerhet for å skjule hvor lite vi egentlig vet. Jeg vet at dette er noe jeg gjør til tider, spesielt i arbeidssammenheng. Det hender jeg føler meg som en lettvekter og det er ingen god følelse. Da tar jeg nok på meg en maske for å skjule hvor lite jeg vet om det det snakkes om. 

Andre ganger igjen har jeg ingen problemer med å innrømme at dette vet jeg ingenting om. Hvorfor det er slik aner jeg ikke. 

Hvor kommer alt dette hatet fra?

Ord kan oppildne. Ord kan gjøre ubotelig skade. Ord kan faktisk drepe. 

Jeg trodde oppriktig at 22. juli skulle bli et vendepunkt. At vi ville få se et samfunn der toleransen og respekten for hverandre økte. Der menneskeverdet ville stå i fokus uavhengig av rase, legning og religion. Jeg trodde ærlig talt det ville være en vekker.

I stedet er det blitt verre enn noen gang. 

Jeg blir sjokkert når jeg leser at 1 av 3 Utøya-overlevende opplever å få hatmeldinger og trusler. De omtales blant annet som landssvikere og får høre at de skulle vært drept, at det er synd ABB ikke traff flere. 

Faksimile fra VG

Hvor kommet alt dette hatet fra? Hva er det som får noen til å skrive slikt til mennesker som den dag i dag sliter med traumer på grunn av det de selv opplevde og var vitne til? Mange velger detfor av den grunn å tie.

Jeg blir oppriktig skremt når jeg leser at det faktisk finnes de som kan forstå hvorfor ABB gjorde som han gjorde. De forsvarer det ikke, skriver de, men de kan forstå det. De legger skylden på politikerne i stedet for der skylden skal og bør ligge; nemlig hos gjerningsmannen selv og hans meningsfeller. 

Absolutt ingenting kan forsvare det som skjedde denne dagen i juli. 

Jeg forstår heller ikke hvor all denne politikerforakten kommer fra? Man kan være politisk uenig, men jeg skjønner ikke all denne hetsen mot våre folkevalgte. Ja, for det er jo det de er, valgt – av deg og meg. 

Av og til lurer jeg på om jeg bor i det samme landet som disse som har så mye å utsette på alt. Hva er det de ser som jeg tydeligvis ikke ser? I deres øyne er alle vi som har en annen oppfatning, naive. Vel, heller naiv enn å se spøkelser på høylys dag. Jeg velger å tro på det gode i mine medmennesker; om de er kristne, ateister eller muslimer. Jeg dømmer ingen ut i fra hvem de tror på. Så lenge de oppfører seg fint og behandler andre med respekt, får de respekt tilbake. Carl I. Hagen kom i 2005 med uttalelsen: «Jeg vet jo at ikke alle muslimer er terrorister, men at alle terrorister er muslimer, det har vi jo sett». 

22. juli 2011 og 10. august 2019 viste hvor feil han tok…