Det er ikke så lett å skrive innlegg for tiden. Føles så meningsløst å skulle skrive om ens egen trivielle hverdag når det skjer så mye fælt i verden. Ingen kan jo unngå å bli grepet av tv-bildene fra Gaza og i Ukraina går befolkningen mot nok en jul i krig. Det som skjer i Midtøsten… altså, jeg har ikke ord. Hvor mange barn er drept nå? 4000? Det er i alle fall mange og det skjærer meg i hjertet. Samtidig forundres jeg over at ikke mennesker klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Å la frustrasjonen og fortvilelsen gå ut over den menige mann i gaten, altså de helt vanlige, fredlige innbyggerne, de som er som deg og meg… det forstår jeg ikke. Mange jøder utsettes for hets, men vi må da kunne skille mellom individ og stat!
Vi mennesker må liksom ha syndebukker, noen å la fortvilelsen gå ut over. Etter 2. verdenskrig var naturlig nok det å være tysker ikke så lett. De fleste ble sett på med skeive blikk pga det som hadde skjedd, men langtfra alle tyskere var nazister under krigen! Mange av de tyske soldatene som ble stasjonert i Norge under okkupasjonen, var vanlige unge tyske gutter som ikke hadde noe valg. I Russland sørger mang en familie over at deres sønn tvinges til å dra mot fronten og kjempe. Mange vet ikke en gang hva de kjemper mot, indoktrinerte som de blir.
Huff, dette ble et heller dystert innlegg, men jeg gjør meg mine tanker jeg som så mange andre. Innimellom er jeg bare nødt til å stenge verden litt ute. Feigt kanskje, men jeg klarer bare ikke ta alt dette fæle innover meg. Jeg innser i hvert fall – og det håper jeg andre også gjør – hvor heldige vi i Norge egentlig er! Vi lever i et fritt land. Vi kan legge oss uten å bli vekket opp til flyalarm, vi trenger ikke flykte, forlate alt og alle. Vi er trygge.
Jeg sier ikke at alt er perfekt. Ting kan alltids bli bedre på enkelte områder. Men sammenlignet med andre har vi egentlig forbaska lite å klage over.
