Sitter på Gardermoen og slår ihjel litt tid. Enda er det to timer til flyet går. Jeg har vært på et møte og er bare så glad for at jeg kom meg avgårde, og at det ikke kostet meg så mye. Snakker ikke om kostnad i form av kroner, men i form av krefter og nervøsitet. Hadde dette vært før…. Hvor mange ganger har jeg ikke uttalt den setningen? Det er altså en så deilig følelse, vite at jeg nå er så sterk at jeg mestrer dette. Dette også, får jeg si.
Jeg kjenner egentlig ikke helt meg selv igjen slik jeg var før og slik jeg er nå. Fremdeles kan jeg føle skam ved tanken på hvor hjelpeløs jeg var. Så redd for å være en byrde og så var det nettopp det jeg var på mange måter. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg tenker på hvor lite støttende jeg var for omgivelsene mine. Det handlet bare om meg meg meg. Men så er det bare det at jeg ikke kan gjøre noe med det som har vært – kun med det som er og blir. Andre har tilgitt, så kanskje det er på tide at jeg tilgir meg selv? Det er ikke slik at jeg hele tiden plager meg selv med disse tankene, men de kommer – gjerne i drømmene om natten. Så underbevisstheten jobber.
Denne livsstilsendringen jeg jobber med er også en del av helingsprosessen. En prosess der jeg jobber med å bli snillere med meg selv. Jeg er ingen søppelkasse så det er på tide å slutte å behandle kroppen som en.
19 kilo er borte! 19 totalt overflødige kilo som kun har gjort tilværelsen min tung. Merker at jeg går lettere, at det er mer fart over meg. Fremdeles har jeg vanskelig for å se den store forskjellen, men det ligger i hodet. Det vet jeg. Har et mål om å gå ned ti kilo til til sommeren. 4 av de er allerede borte, så jeg har troen på at det skal gå.
Da er det halvannen time til flyet skal gå. Gleder meg til å komme hjem til Embla.
