I disse dager går rettssaken mot Gjert Ingebrigtsen der han er tiltalt for vold mot to av sine barn. Jakob og søsteren forklarte seg før helgen og i dag var det Gjerts tur. Det ble – ikke helt overraskende – en ganske annerledes fremstilling.

Det er trist å se en families fall for åpen scene. Jeg skal ikke ta stilling til skyldspørsmålet – det skal retten få gjøre i fred. Men uansett hva som er den fulle sannheten, er det jo trist. Det er tross alt mennesker det er snakk om her og relasjoner som kanskje er brutt for alltid.

At det er mye som kan foregå innenfor husets fire vegger vet vi jo. En rapport viser at 2 av 5 norske barn utsettes for psykisk og/eller fysisk vold i hjemmet. Det er høye tall. Denne volden er er nærmest usynlig og vanskelig å fange opp. Barn vil også ofte gjøre alt for å unngå at sannheten kommer ut. De er lojale mot sine foreldre og lyver for å beskytte dem. Kanskje er de også truet til taushet.

Utad kan noen fremstå som nærmest perfekte og man ville ikke kunne tro at det bare var en fasade, at det skjultes en mørkere side. I drapssaker stiller venner og naboer seg ofte uforstående til at en mistenkt kan ha gjort noe så grusomt. Det er den siste personen i verden man kunne tro ville finne på en slik uhyrlig handling osv. Likevel viser det seg jo til slutt at de har gjort det, at de er skyldige.

Noen er så flinke til å snakke for seg eller til å vri på ting at de som utsettes for vold tilslutt ikke vet hva som er det rette. De begynner å tvile og lurer på om det er de selv det er noe galt med. Det har også vært sendt inn bekymringsmeldinger til barnevernet, men som aldri har blitt fulgt opp. I andre tilfeller blir ikke ofrene trodd. Jeg leser akkurat en bok om en som opplevde akkurat dette.

For at en person skal kunne dømmes til straff, må det bevises utover enhver rimelig tvil at vedkommende har begått handlingen.

Men hva om det ikke finnes beviser? Jeg misunner virkelig ikke den jobben rettsvesenet har i slike saker uten konkrete bevis og der ord står mot ord.