I natt fikk jeg endelig sove uten noen forstyrrelser. Det gjorde godt og jeg våknet av meg selv rett før alarmen gikk av. Unnet meg likevel å hvile bittelitt til, det er jo tross alt lørdag og fri. Nå sitter jeg her i morgenkåpen og nyter et glass iskaffe, mens jeg prøver å knote ned noen ord.
Og det siste der er jammen ikke lett, skal jeg si dere. De av dere som leser bloggen har kanskje sett at jeg har vært mer av enn på i det siste. Det er bare slik det blir av og til. Livet skjer – er det ikke det man sier?
Jeg misunner de av mine bloggkolleger som klarer å finne på noe å skrive om hver eneste dag. Nei, misunner er ikke et riktig ord – beundrer er nok mer korrekt. Synes “alle andre” er så mye flinkere enn meg; til å være kreative, til å formulere seg osv. Det er nok den berømmelige «styggen på ryggen» som snakker. Den stemmen som hvisker at jeg ikke er god nok, at jeg ikke strekker til. Den har fulgt meg i årevis, og selv om jeg i dag vet at den ikke forteller sannheten, kan den fortsatt være vanskelig å stilne.
Vær deg selv. Og stol på at det er nok – alltid. (Kongens tale til prinsesse Ingrid Alexandra på hennes myndighetsdag).
Jeg er meg selv, men det føles ikke alltid som at det er nok. Jeg har nok en tendens til å snakke meg selv litt ned, la de mindre gode sidene ved meg selv definere hvem jeg er. Men hva så om jeg av og til kan ha et temperament som en geysir? Er det noe negativt i det? Jeg er den første til å be om unnskyldning om jeg har tråkket noen på tærne. Jeg er ikke redd for å legge meg flat. Snarere tvert i mot. Jeg kan få dårlig samvittighet selv i de tilfellene jeg vet at jeg hadde en grunn til å reagere, men det er som om jeg skammer meg over måten jeg reagerer på. Som om det å ha temperament er noe negativt. Men det er slik jeg føler det blir sett på.
Ja, dette var noen tunge tanker på en stille og rolig lørdagsmorgen. Jeg er nå i godt humør i dag så ingen har noe å frykte fra denne kanten. Det ulmer ikke litt en gang hahaha.
Nei, nå skal jeg straks stelle meg og siden blir det en tur til mine foreldre.
Hvis jeg har TID så har jeg noe å skrive om. Noen ganger har jeg bare LYST til å blogge. Og hvis temaene mangler så går jeg meg en tur for å ta bilder, noen ganger er bilder nok, for meg 🙂 Andre ganger får jeg inspirasjon av andre. Jeg har også laget meg lister innimellom, spurt KI osv. For å få temaer. Temaene kommer noen ganger bare dettende.. Kanskje bare en rar setning som formerer seg, og plutselig blir noe. Temperament er helt greit. Jeg er ikke så ofte sint, men kan bli irritert. Skulle innimellom ønske jeg freste litt mer. Har kun skjedde et par ganger i mitt liv at jeg virkelig har kokt over.. Hvis folk er rasende sinte blir jeg noen ganger litt redd, men ikke så ofte jeg opplever det. Men på banen, trikken eller noe…høye stemmer som smeller, blir småredd da, uten at jeg skjønner hvorfor egentlig..
Jeg liker heller ikke høye, sinte stemmer. Da blir jeg redd. Det er svært sjelden jeg blir skikkelig sint, men en sjelden gang kan det ha ulmet og tilslutt fyker jeg i været. Men det går fort over.