Persillebladet

WOW – altså bare wow!

Kvelden i går var helt fantastisk! Jeg var ute på en fredagskveld noe som i seg selv er wow. Vanligvis ligger jeg som et slakt på sofaen når jeg først kommer hjem, men i går hentet jeg først min søster og lille nevø og så dro vi sammen til foreldrene mine. De skulle passe lille nevøen og Embla, for min søster og jeg skulle på konsert. Og ikke hvilken som helst konsert heller…

Eldste nevøen min debuterte nemlig med eget band og egenprodusert musikk! Singelen ble sluppet for én uke siden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi håpet på hans vegne at folk møtte opp, men aldri hadde jeg trodd at så mange skulle komme! De veltet inn da kl nærmet seg 22 og konserten skulle starte. Tror også han var overveldet og dette unner jeg ham så!

Det ble en helt spesiell opplevelse. I utgangspunktet ikke min type musikk, men altså; det var mektig! Ser i dag at vi ikke var alene om å føle det slik og det varmer et tantehjerte!

Min gode, snille og dyktige nevø. En ener på trommer. Så jordnær og med bena godt plantet på jorden. Det er bra når vi andre har en tendens til å «lette» litt.

Jeg er så heldig som får være tante til to så fine gutter. 17 års aldersforskjell er det mellom de. Storebror er lillebrors store idol, og i dag var de to alene sammen i Grieghallen og så på Putti Plutti Pott. Et fint minne for de to å ta med seg. I mens koste deres mor og jeg oss i byen med julemarked og tur på kinarestaurant.

Dette er Musikkpaviljongen i Bergen, julepyntet og fin. Hadde vært enda mer stemningsfullt å ta bilde i dag, for rett etter konserten i går, begynte snøen å dale. Er gnistrende kaldt her nå så er jo et håp om at snøen får ligge en stund. Ikke at jeg er så glad i snø, men fint er det så lenge det ikke blir mildvær og alt blir til slaps.

Det er vel de færreste som stopper opp og tenker over denne dagen. 26. november, er det noe spesielt med den dagen da? Men i dag for 81 år siden skjedde altså den største deportasjonen av norske jøder. 529 mennesker; menn, kvinner og barn, ble sendt ut av landet med skipet Donau. Til sammen ble over 700 deportert og kun noen titalls av dem kom tilbake.

Mennene var blitt arrestert én måned tidligere mens kvinner og barn ble hentet grytidlig denne morgenen av norsk politi. Alt de eide ble konfiskert. De ble også fratatt det norske statsborgerskapet. Så rått og brutalt.

I Bergen blir dagen markert med et fakkeltog i bydelen Møhlenpris. Her bodde det 10 jøder som aldri kom hjem igjen. Fakkeltoget går fra hus til hus, og leser opp navnene på de som bodde der. Så tennes det lys. Jeg har ikke deltatt på disse minnemarkeringene før, men kanskje til neste år? Synes det er så viktig å ikke glemme! Spesielt siden de fleste tidsvitnene nå er borte. Jeg har lest mye om krigen de siste årene og skildringene fra konsentrasjonsleirene er…. nei, jeg finner ikke ord. Grusomt å lese så hvordan var det ikke å kjenne det selv på kroppen. Bli fratatt alt, til og med sin egen identitet. Man ble kun til et nummer, en statistikk, men bak hvert nummer skjulte det seg et navn, en personlighet, et levd liv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det ER ubehagelig å lese og ta inn over seg hva de enkelte opplevde, men det skylder vi dem, mener jeg. Det er derfor så viktig å markere slike dager.

Jeg pleier vanligvis ikke starte så tidlig med å pynte til jul. Har en regel om å starte først når det er advent, men nå nærmer vi oss i alle fall. Og i dag er det akkurat én måned til julaften.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Elsker virkelig å pynte og dandere, og i år skal jeg for første gang også ha juletre her hos meg selv. Det blir koselig.

Gleder meg til jul, ser frem til å ha litt fri og til å være sammen med familien. Jeg er heldig, det vet jeg.

Men det har ikke alltid vært slik at jeg har gledet meg. Spesielt ikke de årene da alt var tungt og vanskelig. Da alt føltes som et ork.

Dette er grunnen til at jeg nå legger ekstra stor vekt på å kose meg, til å kjenne på forventningene over det som ligger foran meg. Jeg har på en måte tatt julegleden tilbake. Julen trenger ikke være stress og mas. Kanskje lett for meg å si det som ikke har barn, men jeg tror oppriktig at mange stresser unødvendig. Man må ikke bake syv sorter, man må ikke vaske ned huset, man må ikke kjøpe haugevis med julegaver. Man må i det hele tatt svært lite sånn sett. Det beste er å senke kravene en har til seg selv, for jul blir det uansett!

Det er ikke så lett å skrive innlegg for tiden. Føles så meningsløst å skulle skrive om ens egen trivielle hverdag når det skjer så mye fælt i verden. Ingen kan jo unngå å bli grepet av tv-bildene fra Gaza og i Ukraina går befolkningen mot nok en jul i krig. Det som skjer i Midtøsten… altså, jeg har ikke ord. Hvor mange barn er drept nå? 4000? Det er i alle fall mange og det skjærer meg i hjertet. Samtidig forundres jeg over at ikke mennesker klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Å la frustrasjonen og fortvilelsen gå ut over den menige mann i gaten, altså de helt vanlige, fredlige innbyggerne, de som er som deg og meg… det forstår jeg ikke. Mange jøder utsettes for hets, men vi må da kunne skille mellom individ og stat!

Vi mennesker må liksom ha syndebukker, noen å la fortvilelsen gå ut over. Etter 2. verdenskrig var naturlig nok det å være tysker ikke så lett. De fleste ble sett på med skeive blikk pga det som hadde skjedd, men langtfra alle tyskere var nazister under krigen! Mange av de tyske soldatene som ble stasjonert i Norge under okkupasjonen, var vanlige unge tyske gutter som ikke hadde noe valg. I Russland sørger mang en familie over at deres sønn tvinges til å dra mot fronten og kjempe. Mange vet ikke en gang hva de kjemper mot, indoktrinerte som de blir.

Huff, dette ble et heller dystert innlegg, men jeg gjør meg mine tanker jeg som så mange andre. Innimellom er jeg bare nødt til å stenge verden litt ute. Feigt kanskje, men jeg klarer bare ikke ta alt dette fæle innover meg. Jeg innser i hvert fall – og det håper jeg andre også gjør – hvor heldige vi i Norge egentlig er! Vi lever i et fritt land. Vi kan legge oss uten å bli vekket opp til flyalarm, vi trenger ikke flykte, forlate alt og alle. Vi er trygge.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg sier ikke at alt er perfekt. Ting kan alltids bli bedre på enkelte områder. Men sammenlignet med andre har vi egentlig forbaska lite å klage over.

Dette har ingenting med innholdet å gjøre, men måtte avslutte med noe helt annet. Selv om flere allerede nå pynter til jul (!), vil jeg nå minne om at det fremdeles er høst. November har til nå vært kald, men vakker her vestpå.

Sitter på Gardermoen og slår ihjel litt tid. Enda er det to timer til flyet går. Jeg har vært på et møte og er bare så glad for at jeg kom meg avgårde, og at det ikke kostet meg så mye. Snakker ikke om kostnad i form av kroner, men i form av krefter og nervøsitet. Hadde dette vært før…. Hvor mange ganger har jeg ikke uttalt den setningen?  Det er altså en så deilig følelse, vite at jeg nå er så sterk at jeg mestrer dette. Dette også, får jeg si.

Jeg kjenner egentlig ikke helt meg selv igjen slik jeg var før og slik jeg er nå. Fremdeles kan jeg føle skam ved tanken på hvor hjelpeløs jeg var. Så redd for å være en byrde og så var det nettopp det jeg var på mange måter. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg tenker på hvor lite støttende jeg var for omgivelsene mine. Det handlet bare om meg meg meg. Men så er det bare det at jeg ikke kan gjøre noe med det som har vært – kun med det som er og blir. Andre har tilgitt, så kanskje det er på tide at jeg tilgir meg selv? Det er ikke slik at jeg hele tiden plager meg selv med disse tankene, men de kommer – gjerne i drømmene om natten. Så underbevisstheten jobber.

Denne livsstilsendringen jeg jobber med er også en del av helingsprosessen. En prosess der jeg jobber med å bli snillere med meg selv. Jeg er ingen søppelkasse så det er på tide å slutte å behandle kroppen som en.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

19 kilo er borte! 19 totalt overflødige kilo som kun har gjort tilværelsen min tung. Merker at jeg går lettere, at det er mer fart over meg. Fremdeles har jeg vanskelig for å se den store forskjellen, men det ligger i hodet. Det vet jeg. Har et mål om å gå ned ti kilo til til sommeren. 4 av de er allerede borte, så jeg har troen på at det skal gå.

Da er det halvannen time til flyet skal gå. Gleder meg til å komme hjem til Embla.

Endelig!! I dag lyste det et nytt tall mot meg og jeg kan omsider si at jeg offisielt «bare» er overvektig! For første gang på det jeg kan huske er BMI’en på under 30. Det har vært et mål for meg lenge.

På en slik livsstilsendringsreise møter man mange humper i veien, ting går sjelden helt på skinner. Da jeg startet i 2020, klarte jeg å ta av en del, men så var det bom stopp. Som så mange ganger før var ikke hodet helt med. Og hver gang jeg skled utpå, tenkte jeg at jaja, på mandag er det skjerpings. Haha, så lettlurte vi er!

Så begynte helsen å skrante… Blodtrykket ble faretruende høyt og jeg måtte begynne med medisiner. Jeg prøvde igjen å være flink, kutte ned på snop osv. Det burde jo være så enkelt, ikke sant? Det er jo «bare» å ta seg sammen.

Til de som mener det vil jeg bare si at så enkelt er det ikke! Ikke når du i åresvis har brukt mat/snop for å håndtere vonde følelser knyttet til kjedsomhet, depresjon, ensomhet. Mat blir et behov, noe du tror du trenger for å komme deg. Du spiser følelsene dine med andre ord.

Jeg vet ikke i hvor mange år jeg har brukt mat eller snop på denne måten. Det kalles å trøstespise, men det trøster jo ikke. Jo, kanskje akkurat der og da, men så fort det er spist, kommer angeren og selvforakten.

Å snu et slikt tankesett tar tid. I november 2021 startet jeg på Ozempic, såkalt slankesprøyte, men egentlig en diabetesmedisin. Jeg raste ikke ned i vekt slik andre jeg hørte om, men gikk ned jevnt og trutt. Etter vel et år, møtte jeg på de berømmelige vektplatåene, de som alle som én gang har slanket seg, kjenner til. Da kan vekten stå stille i evigheter og man blir nesten gal. Det føles som om ingenting nytter. I tillegg var det leveringsvansker på medisinen så da bestemte jeg meg for å ta en pause. Dette var rett før jul i fjor.

Selvsagt la jeg på meg igjen. Riktignok ikke så mange kiloene, men kiloene har en tendens til å «formere» seg. Utpå nyåret startet jeg derfor igjen med medisinen og sakte, men sikkert forsvant de kiloene jeg hadde lagt på meg. I høst gikk jeg over fra Ozempic til Wegovy, og etter det har det løsnet mer.

Som sagt; ting tar tid. Jeg er langtfra i mål, men det er først nå  jeg merker at hodet er i ferd med å endre seg i takt med at kiloene forsvinner. Etter to år er det gamle tankesettet i ferd med å endres. Jeg lurer ikke lenger meg selv. Skulle jeg falle for fristelsen å kjøpe noe snop, så tenker jeg ikke lenger at jeg starter på nytt mandag. Nei, da starter jeg på nytt dagen etter! Gjort er gjort og spist er spist. Ferdig.

Når det er sagt så unner jeg meg av og til noe i helgene. Men det er ikke hver helg og det er lagt fra de samme mengdene som før.

Neste mål blir å komme under 80 kilo.

Forrige mandag prøvde jeg ut en ny turrunde. Jeg valgte å gå opp til Garpetjern, men ikke via Schnitlerskaret som sist. Denne gangen gikk jeg opp en ganske bratt asfaltvei fra Skytterveien og i stedet for å ta til høyre mot Munkebotn, valgte jeg å gå til venstre.

Garpetjern

Langevatn

Jeg gikk så langt som til der veien deler seg – da kan du enten fortsette rett frem og komme til Eidsvåg, eller ta til venstre og komme inn på Hellemyrstien. Jeg valgte sistnevnte vei.

Det er så fint laget til og ikke minst; tilgjengelig for alle. Blir ikke siste gangen jeg går her.

Siste uken har det ikke blitt annet enn småturer. Det har regnet og regnet og regnet….Vi er jo vant til den slags vær her i Bergen, men nå kjenner jeg det skal bli godt med noen dagers opphold. Er meldt strålende fint høstvær de neste dagene heldigvis. Får se hvor føttene tar oss 😉

Uken som ligger bak meg har vært preget av mye stress. Og jeg takler stress ekstremt dårlig… Kan bli både oppfarende og frustrert, og etterpå falle sammen som en klut. Har vært veldig mye sliten, men det skyldes nok også Wegovy, slankemedisinen jeg går på.

Jeg stortrives med jobben min, men kan nok føle ansvaret tynge innimellom. Det er så mye som står og faller på meg, og mere skal det bli. Likevel; det gir jo en enorm mestringsfølelse når man omsider finner en løsning på noe som ikke har funket. Og så er det godt å kjenne på dette at kolleger har troen på deg.

Det blir nok ikke mindre stress i uken som kommer. Skal ha et webinar på onsdag og det kjenner jeg at jeg gruer meg til. Er så lenge siden nå og da kommer denne gamle usikkerheten krypende. Det går nok bra, men nervøs er jeg.

Hører på uværet her jeg sitter og skriver. Det har bøttet ned i flere dager, skikkelig høst med andre ord. Er glad jeg kom meg på tur forrige lørdag og mandag.

Lørdagen gikk altså turen til Sandviksbatteriet. Der har jeg vært flere ganger, men denne gangen gikk jeg for første gangen opp Schnitlerskaret. Et bratt og stenete skar, men det gikk forbausende «lett» opp. Altså; jeg hadde blodsmak i munnen da jeg nådde toppen, men jeg klarte å gå opp uten pauser. Det er en seier for meg! Det merkes at det er noen kilo borte ja. 18 for å være eksakt! ☺️

Opp Schnitlerskaret

Ved Munkebotsvannet

Utsikt fra Sandviksbatteriet.

Det ble tur i dag og jeg er stolt! Det er så altfor lettvint å legge seg nedpå etter en lang dag på jobb, men når været er så bra som det var i dag, måtte jeg nesten bare benytte meg av sjansen. Og igjen slår det meg hvor mye lettere jeg blir til sinns etter en slik tur.

I dag ble det Kanadaskogen – et turområde som ikke ligger mange minutters kjøring fra der jeg bor. Hadde egentlig tenkt å utforske en for meg ny sti, men det får bli en annen dag.

Den har fått det litt uhyggelige navnet «Schnitlerskaret», uhyggelig siden Schnitler er en kjent voldtekts- og drapsmann i Bergen. På 60-tallet forsvant en ung jente og hun ble ved en tilfeldighet funnet i dette området. Hvorfor stien er oppkalt etter gjerningsmannen, aner jeg ikke. Et uhyggelig navn på en idyllisk tursti – litt rart i mine øyne. Uansett; jeg skal gå den veien en dag for jeg liker det å prøve ut nye turstier.

Håper på mange fine høstdager fremover!

Lørdag ble det tur til Herdla, en liten øy på nordspissen av Askøy. Det ble en fin, men særdeles frisk tur. Vestlandsværet på sitt beste 🤣

I 1944 bygde tyskerne opp et fort her, men mesteparten av anleggene ligger i dag i ruiner. De bygget også en flyplass på Herdla – den lå der det i dag er et naturreservat. Forøvrig det rikeste fugleområdet i det vi tidligere kalte for Hordaland.

Et lite gufs fra krigens dager…

Det er mulig å få omvisning inne i torpedobatteriet, men det får bli en annen gang.