Endelig!! I dag lyste det et nytt tall mot meg og jeg kan omsider si at jeg offisielt «bare» er overvektig! For første gang på det jeg kan huske er BMI’en på under 30. Det har vært et mål for meg lenge.
På en slik livsstilsendringsreise møter man mange humper i veien, ting går sjelden helt på skinner. Da jeg startet i 2020, klarte jeg å ta av en del, men så var det bom stopp. Som så mange ganger før var ikke hodet helt med. Og hver gang jeg skled utpå, tenkte jeg at jaja, på mandag er det skjerpings. Haha, så lettlurte vi er!
Så begynte helsen å skrante… Blodtrykket ble faretruende høyt og jeg måtte begynne med medisiner. Jeg prøvde igjen å være flink, kutte ned på snop osv. Det burde jo være så enkelt, ikke sant? Det er jo «bare» å ta seg sammen.
Til de som mener det vil jeg bare si at så enkelt er det ikke! Ikke når du i åresvis har brukt mat/snop for å håndtere vonde følelser knyttet til kjedsomhet, depresjon, ensomhet. Mat blir et behov, noe du tror du trenger for å komme deg. Du spiser følelsene dine med andre ord.
Jeg vet ikke i hvor mange år jeg har brukt mat eller snop på denne måten. Det kalles å trøstespise, men det trøster jo ikke. Jo, kanskje akkurat der og da, men så fort det er spist, kommer angeren og selvforakten.
Å snu et slikt tankesett tar tid. I november 2021 startet jeg på Ozempic, såkalt slankesprøyte, men egentlig en diabetesmedisin. Jeg raste ikke ned i vekt slik andre jeg hørte om, men gikk ned jevnt og trutt. Etter vel et år, møtte jeg på de berømmelige vektplatåene, de som alle som én gang har slanket seg, kjenner til. Da kan vekten stå stille i evigheter og man blir nesten gal. Det føles som om ingenting nytter. I tillegg var det leveringsvansker på medisinen så da bestemte jeg meg for å ta en pause. Dette var rett før jul i fjor.
Selvsagt la jeg på meg igjen. Riktignok ikke så mange kiloene, men kiloene har en tendens til å «formere» seg. Utpå nyåret startet jeg derfor igjen med medisinen og sakte, men sikkert forsvant de kiloene jeg hadde lagt på meg. I høst gikk jeg over fra Ozempic til Wegovy, og etter det har det løsnet mer.
Som sagt; ting tar tid. Jeg er langtfra i mål, men det er først nå jeg merker at hodet er i ferd med å endre seg i takt med at kiloene forsvinner. Etter to år er det gamle tankesettet i ferd med å endres. Jeg lurer ikke lenger meg selv. Skulle jeg falle for fristelsen å kjøpe noe snop, så tenker jeg ikke lenger at jeg starter på nytt mandag. Nei, da starter jeg på nytt dagen etter! Gjort er gjort og spist er spist. Ferdig.
Når det er sagt så unner jeg meg av og til noe i helgene. Men det er ikke hver helg og det er lagt fra de samme mengdene som før.
Neste mål blir å komme under 80 kilo.
