Det er vel de færreste som stopper opp og tenker over denne dagen. 26. november, er det noe spesielt med den dagen da? Men i dag for 81 år siden skjedde altså den største deportasjonen av norske jøder. 529 mennesker; menn, kvinner og barn, ble sendt ut av landet med skipet Donau. Til sammen ble over 700 deportert og kun noen titalls av dem kom tilbake.
Mennene var blitt arrestert én måned tidligere mens kvinner og barn ble hentet grytidlig denne morgenen av norsk politi. Alt de eide ble konfiskert. De ble også fratatt det norske statsborgerskapet. Så rått og brutalt.
I Bergen blir dagen markert med et fakkeltog i bydelen Møhlenpris. Her bodde det 10 jøder som aldri kom hjem igjen. Fakkeltoget går fra hus til hus, og leser opp navnene på de som bodde der. Så tennes det lys. Jeg har ikke deltatt på disse minnemarkeringene før, men kanskje til neste år? Synes det er så viktig å ikke glemme! Spesielt siden de fleste tidsvitnene nå er borte. Jeg har lest mye om krigen de siste årene og skildringene fra konsentrasjonsleirene er…. nei, jeg finner ikke ord. Grusomt å lese så hvordan var det ikke å kjenne det selv på kroppen. Bli fratatt alt, til og med sin egen identitet. Man ble kun til et nummer, en statistikk, men bak hvert nummer skjulte det seg et navn, en personlighet, et levd liv.
Det ER ubehagelig å lese og ta inn over seg hva de enkelte opplevde, men det skylder vi dem, mener jeg. Det er derfor så viktig å markere slike dager.
Ja triste greier. Og enda i dag blir jøder angrepet 🐰
Jeg har ingenting til overs for de som skal straffe den gjengse mann/kvinne/barn for noe en stat står bak. Ser svært alvorlig på den antisemittiske oppblomstringen som nå skjer. Men – det å finne en syndebukk ligger dessverre svært naturlig i oss mennesker.