Vi ligger lettere henslengt på sofaen nå, Embla og jeg. Begge trøtte etter dagens utflukt. Men selv om jeg kjenner diverse «ondter» i kroppen, er det så verdt det.
Her har vi nemlig vært i dag! På Lyderhorn – det vestligste av Bergens 7 fjell, 396 moh. Jeg har kun vært her én gang tidligere og det er noen år (og kilo) siden. Den gangen gikk jeg opp Kvarven og videre den veien. I dag prøvde jeg en for meg ny rute, nemlig opp fra Skålevik. Skålevik ligger bare få minutters kjøring fra der jeg bor.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå helt til toppen. Jeg skulle bare prøve ut veien, se hvordan den var å gå og gå så langt jeg orket. Teste formen. Men da jeg først var i gang og været var så fint, så ble det jo til at jeg gikk da. Tungt var det jo, det er jo opp opp opp, men innimellom flater det ut og da får man jo hvilt litt. Synes denne veien var langt å foretrekke i forhold til der jeg gikk sist.
Siste stykket var tungt. Men jeg kunne ikke gi meg da. Så nært og så gi opp? Ikke tale om. En pustepause og så var det å gå videre. Ble litt klatring på slutten så brukte litt tid der på å finne den letteste veien opp.
1 time og ca 25 min etter at vi startet fra Skålevik, var vi oppe. Jeg går ikke på tid, Embla skal få snuse og jeg selv må ha små pustepauser, men alt i alt er jeg fornøyd med innsatsen.
Vi satt en liten stund på toppen og samlet krefter før vi startet på den lange veien ned. Litt utfordrende helt på toppen, men ellers gikk det greit. Lett skjelvne bein gjorde at jeg måtte gå svært forsiktig et stykke der det var ekstra steinete, ville ikke utfordre skjebnen. Enkelte løper jo både opp og ned, men dem om det.
Det var i hvert fall herlig å komme ned og vite at jeg hadde klart det! Husarbeid må nok vike i dag for nå blir det hvile resten av kvelden og det med god samvittighet.
Det gikk plutselig opp for meg at vi er inne i den måneden der jeg går på ferie! Jeg har vært vant til å ta ferie fra andre uken i juli, men i år blir det én uke før. Om dét er lurt værmessig vil jo vise seg… men – jeg har troen på at Stockholm vil levere når jeg skal dit i juli. Uansett skal det bli deilig med en lang sammenhengende pause.
Apropos Stockholm; gratulerer til mine svenske venner med dagen til Sverige! Dagen ble tidligere kalt for svenska flaggans dag. Først i 2005 ble denne dagen gjort til offentlig høytidsdag. I motsetning til vår nasjonaldag 17. mai der vi feirer at landet fikk egen grunnlov, er det flere hendelser som ligger til grunn for Sveriges nasjonaldag. De fikk riktignok en grunnlov denne dagen; først i 1809 og så en ny i 1974 (der ble Sverige som Norge et konstitusjonelt monarki). I tillegg skjedde følgende 6. juni:
Oscar II ble for øvrig siste unionskongen da Norge 7. juni 1905 erklærte unionen med Sverige som oppløst.
Det har ikke skjedd noe av historisk interesse med meg i dag. Det har vært en ganske så vanlig fredag, bortsett fra at det er pinse og nok en langhelg. Den siste i rekken for i år. En stille og rolig helg, håper jeg.
Vi pleier alltid ha en liten sommerutflukt på jobb før folk går ut i ferie. I tidligere år har vi blant annet besøkt Gamle Bergen, Norges Fiskerimuseum og Lepramuseet St. Jørgens hospital. Det er en kjekk måte å bli kjent med Bergens historie på. Hadde jeg vært turist ville jeg vel ha besøkt alle disse stedene før, men med unntak av Gamle Bergen, har dette vært første gangen jeg har vært innom dørene på de nevnte steder.
I år gikk turen til Salhus og tekstilindustrimuseet der. Museet ligger i de gamle fabrikklokalene til Norsk Tricotagefabrik, en tekstilindustrifabrikk som var i drift fra 1859 til 1989. Salhus ligger nord for Bergen sentrum, en ca 25 minutters biltur unna. Tidligere gikk det ferge fra Salhus over til Holsnøy. Salhus var i det hele tatt et livlig lite samfunn, bygget opp rundt driften av fabrikken. De fleste som bosatte seg her var fabrikkarbeidere. Det ble bygget arbeiderboliger og skole, og dette står her den dag i dag.
Salhus var et betydelig knutepunkt før. I riktig gamle dager var det flere overnattingssteder med skjenkerett her. Navnet Salhus stammer fra Sálúhús, som betyr stedet med gjestgiveri.
Av Trond Isaksen/Riksantikvaren. Lisens: CC BY NC ND 4.0
Det som gjorde sterkest inntrykk på meg i dag var filmen vi fikk se før omvisningen. Det var kort historikk om bakgrunnen for fabrikken, gamle filmklipp og intervju med flere av de som hadde jobbet der. Det var også med et visst vemod jeg satt der for det gjør jo noe med et lite samfunn når en hjørnesteinsbedrift av dette kaliberet legges ned.
En fin dag selv om vi holdt på å blåse bort på veien hjem. I dag har det vært heftig vind og i ettermiddag kom det noen voldsomme byger. Definitivt ikke mye som minner om juni, men det er tidlig ennå da (evig optimist).
Ja, det oppsummerer dagen i går. Det ble derfor ikke noe blogginnlegg – jeg var temmelig sliten da jeg landet i sofaen min sent i går kveld. Da hadde jeg vært på farten siden ganske tidlig og det etter en (nesten) søvnløs natt.
Der er så koselig å få tilbringe tid med nevøene mine og i går var det lille Ø jeg var sammen med. Skjønt; «lille» kan vi vel nesten ikke kalle ham lenger. Han har skutt i været i det siste og utviklingen går fort. I går ble det også litt alenetid med han. Vi var ute i nesten halvannen time og spilte fotball. Etter en stund kom det noen andre smågutter og da fikk han spille med dem.
Før dette hadde jeg rukket å gå en liten tur med Embla. Vi gikk til Kvarven fort – et sted vi var mye på tur før da vi bodde i området.
Jeg hadde nesten glemt hvor fint det er her, så tenker vi skal gå her oftere.
Det ble en artig avslutning på dagen før vi dro hjem. Min mor hadde som vanlig disket opp med deilig mat. Etterpå ble vi sittende der på hver vår kant med mobil og nettbrett – ikke helt uvanlig i våre dager. Men så begynte vi å snakke om artisten Tønes og måtte selvfølgelig da spille noen låter av han. Min søster og jeg sang med for vi synes han er så artig. Har du ikke hørt Tønes og hans kjente «Spleiselag» og «Eg går og legger meg», så anbefaler jeg deg å lytte. Han har så morsomme tekster som er tatt helt på kornet.
Så kom jeg over en quiz og da var vi i gang. Har faktisk tenkt på det noen ganger når vi har vært sammen, men så har det aldri blitt noe av. Det var i hvert fall veldig gøy og absolutt ikke siste gangen vi skal gjøre det. Jeg elsker quiz og synes det er et høydepunkt på jobb om fredagene. Vi er en fast liten gjeng som synes dette er den perfekte måten å avslutte en lang arbeidsuke på.
Kvalitetstid med familien kort oppsummert og en super avslutning på en fin måned.
I dag skriver vi juni. Er ikke mye som minner om juni da, sånn værmessig. 13 grader og kald vind. Men det er vel sommeren som er kommet haha. Neida, skal ikke klage. Mai avsluttet i hvert fall like bra som den har vært så kommer det vel noen fine dager innimellom fremover også, får vi håpe.
I dag har jeg vært nesten så langt ute på Sotra som en kan komme. Det ble en flott rundtur på ca halvannen time. Deler av turen gikk gjennom skog, men ved stiskille valgte vi å gå ytre løype slik at vi fikk havutsikt.
Selve turen startet ved gravplassen, et lite stykke forbi Hjelme kirke. Vi kjørte selvfølgelig feil først, tok av ved gamle Hjelme kirke (ante ikke at det var to av dem), men der hadde vi ikke kommet særlig langt.
Jeg elsker å gå i skogen og her fikk jeg egentlig alt! Lett kupert sti, og så hadde naturen selv laget seg små trappetrinn slik at det var enkelt å gå.
Det var et mektig syn å komme til Gløvrebu og se «Gløvro» et stykke bortenfor. Det store trekkplasteret her er at man kan gå gjennom den smale passasjen i fjellet – den er ca 50 meter lang og på det smaleste 40 centimeter bred. Jeg klarte det – med litt overtalelse. Jeg hadde jo lyst, men samtidig virket det skummelt.
Ikke helt høy i hatten her…
Tenk at vi kom ut herifra??!
Her kan dere se en video som er lagt ut av Bergen og Hordaland Turlag. Damen på videoen går da motsatt vei av det vi gjorde så hun går inn der vi kom ut.
Møtte noen trivelige turgjengere på veien. De var særdeles nysgjerrige og virket ikke mye redde.
Altså; for en tur! Og ikke minst for at fantastisk natur vi har! Skal si Sotra er stort og det gjemmer seg nok mange flotte perler utover her. Gøy å dra på slike «oppdagelsesferder» – dette blir garantert ikke den siste.
Når man holder på med slektsgranskning, må man være forberedt på at det kan dukke opp mye rart. Jeg har tidligere nevnt at jeg har en vaskeekte sjørøver i slekten min, i tillegg til litt adelig blod.
For en tid tilbake hjalp jeg svogeren min med å undersøke noen navn bak ham og stor ble forbauselsen da vi fant ut at vi var i slekt! Vi er faktisk femmenninger! Nå kan ikke det regnes for å være nært beslektet, men likevel; det er jo gøy da! Mine to nevøer er i tillegg til å være halvbrødre, også da firmenninger!
Og nå har jeg funnet ut at min beste venninne og jeg også er i slekt! Vi har felles aner fra både min mor og min fars side. På ene siden er vi nimenninger – det vil si at vi har felles 6-tippoldeforeldre. På den andre siden er hun min mors nimenning.
Verden er ikke stor! At man finner felles aner jo lenger ut man kommer er kanskje ikke så rart, men til nå har jeg ikke funnet at min mor og far har felles aner. I hvert fall ikke så langt kirke- og bygdebøkene viser.
Det er ikke gitt at jeg skulle vært her i dag. Det er en rekke med tilfeldigheter; hadde ikke min mor truffet min far, hadde ikke deres foreldre igjen truffet hverandre osv. Slik kan vi fortsette bakover, ledd for ledd. Hadde ikke våre forfedre vært blant de få som faktisk overlevde svartedauden, ville ingen av oss vært her i dag. I årene etter pesten var befolkningen mer enn halvert. Nærmere 60 % av gårdene lå øde. Dette skyldtes ikke bare svartedauden, men diverse epidemier og klimaendringer som følge av pesten. Norge lå brakk – også politisk og det var nok en medvirkende årsak til at vi senere kom i union med Danmark.
Historie og slektsgranskning er spennende! Ved å kjenne egen historie, kan man bedre forstå nåtiden.
Min ene oldefar som jeg aldri traff. Far til min morfar.
Det er deilig. Selv om været (ja, nå kommer jeg innpå det igjen hehe) kunne vært bedre, skal jeg i hvert fall komme meg på minst én langtur i løpet av helgen. Det blir til et sted jeg aldri før har vært, men som jeg har hatt lyst til å utforske.
I dag derimot tenker jeg å holde meg i ro hjemme. Bilen skal få stå. Det føles litt rart for jeg er jo stadig vekk ute og farter i helgene, men av og til er det godt å få lov til å bare være for meg selv. Få unna klesvask som har hopet seg opp og ellers gjøre litt småting i leiligheten. Egenpleie står også på agendaen.
Et lite minne fra en «svunnen tid». Meg på Risnes med Sofie, mor til Embla. Sofie som vi mistet så altfor tidlig, men som skjebnen ordnet det slik at jeg fikk tilbake datteren hennes noen år senere ♥️
Kjøligere og våtere enn normalt – det er værprognosene for Vestlandet fremover. Tenker vi skal lide nå for det fine været vi har hatt i mai. Kanskje var dette sommeren haha.
Godt jeg har en tur til det «store utland» å se frem til senere…
Er det typisk norsk å snakke om været? Vi er i hvert fall umåtelig opptatt av det. Slipper man opp for samtaleemner, kan man alltids snakke om været – det er et ufarlig tema å holde seg til og det engasjerer.
Ufarlig så lenge man ikke kommer inn på klimaendringer og global oppvarming, vel og merke. For hva skyldes klimaendringene? Er de menneskeskapte, naturlige eller noe midt i mellom? Meningene er mange og delte. Og selv om forskerne nå HAR slått fast at det kun er én til én millioners sjanse for at klimaendringene IKKE i hovedsak er menneskeskapte (kilde: faktisk.no), er nordmenn blant de største klimaskeptikerne i Europa.
Uansett; vær engasjerer og kanskje har det noe med vår kultur og vår historie å gjøre. Norge var jo et bonde- og fiskersamfunn. På midten av 1800-tallet livnærte de aller fleste seg på landbruk og/eller fiske, og man var helt prisgitt værgudenes luner. En god avling kunne bety alfa og omega, og da forstår man jo hvor mye været hadde å si.
Det har i hvert fall ikke vært noe vær (hehe) til å gå på tur. Ufyselig har det vær(t)! Da frister det mer å sitte i sofakroken med et pledd over seg. Litt dårlig samvittighet har jeg riktignok (er det også typisk norsk tro? Å ha dårlig samvittighet fordi man ikke kommer seg ut??), men sånn ble det i dag.
En heller lat «morgen» på meg i dag og det må være helt greit. Det er godt med slike rolige stunder når jeg ikke har noe spesielt å haste etter. Skal sitte barnevakt senere, men det er ikke før i kveld. Før det har jeg ingen planer. Så jeg sitter nå her med iskaffien min og skriver et lite innlegg til dere.
Jeg håper dere vet hvor mye jeg setter pris på den støtten jeg får – og har fått – fra dere opp gjennom årene. Noen har falt fra og nye har kommet til, og det er greit. Noen av de mest trofaste leserne døde i fjor, og jeg merker at jeg savner kommentarene fra henne. Vi møttes personlig kun én gang, men hadde jevnlig kontakt på chat. Andre hører jeg ikke så mye fra, men de leser for innimellom kommer det en tommel opp. Det er koselig. Så er det jo slik at det man skriver ikke kan fenge alle. Av og til har jeg ikke noe spesielt å meddele heller, og da tar jeg meg gjerne en liten pause på noen dager. Jeg har også hatt en del smerter i munnen pga blemmer, og da føler jeg ikke for å skrive så mye. Blir jo så irritabel av å gå rundt å ha vondt hele tiden. Men – det hele skyldes jo tannreguleringen og det er til dels selvvalgt så jeg kan vel ikke klage. Dessuten er det noe som vil gå over. En filleting mot det andre sliter med.
Jeg snakker stadig om det å sette ting i perspektiv. Men det viktig å ha dette i bakhodet når man klager på ulike «ondter». Selvsagt skal man kunne synes litt synd på seg selv av og til, men det må ikke bikke over i selvmedlidenhet.
Her om dagen var en kollega av meg i begravelse til datteren av et vennepar. Jenten deres var bare tre år da hun måtte gi tapt og hadde vært kreftsyk siden hun var baby. Altså; for en skjebne! Kollegaen min hadde det vondt og jeg tør ikke tenke på hvordan disse stakkars foreldrene har det. Å miste et barn må være det verste man kan oppleve. Å se barnet sitt så sykt og ikke kunne gjøre noe for å hjelpe og lindre.
Dette var kun ett eksempel – det finnes så mange skjebner. I Norge, i verden for øvrig.
Så nei, jeg skal ikke sutre over en blemme. Om ett år vil jeg kunne nyte godt av et bedre bitt. Da er mine små plager et tilbakelagt kapittel selv om nye plager kanskje har dukket av. Slik vil det jo være når man blir eldre. Jeg skal være glad så lenge jeg beholder helsen sånn noenlunde.
Og at jeg har bein som gjør at jeg kan komme meg av gårde hvor enn jeg vil. Stiv og støl, jaja, det er en liten pris å betale i det store og det hele.
Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre meg mer kjent i nærområdet. Har prøvd å finne ut om det er noen fine turområder i gangavstand fra meg, og kom altså over en rundtur som så spennende ut. I dag etter jobb vandret vi så av gårde med freidig mot, Embla og jeg.
Grøntua var målet. Et liten topp midt i Loddefjord. Selve stien starter bak blokkene øverst i Brønndalen. I det jeg gikk innenfor gjerdet, var det som å trå inn i en annen tidssone og verden.
Hvem skulle tro at man kunne finne noe sånt som dette midt i drabantbyen Loddefjord, bare få meter unna siste boligblokk? Så landlig og stille. Jeg kom til en gammel løe, men så gikk veien videre nedover mot mer moderne bolighus. Hvor var stien mot fjelltoppen? Jeg så ikke noe skilt. Så heller ikke noe som minnet om en godt opptråkket sti videre heller, så da bare snudde jeg. Jeg var ikke helt lysten på å utforske SÅ mye i dag, redd for å gå meg vill hehe. Men stien må jo være der et sted. Vel, jeg får prøve på nytt en annen gang. Det ble nå en liten tur på vel én time og det er jo bra. En del skritt ble det også, selv om det ikke kan sammenlignes med med forrige tur.
Vel hjemme «kollapset» jeg i sofaen mens Embla la seg ut i hagen. Jeg kjenner nå at det skal ikke bli lenge før jeg køyer – er sliten etter en lang uke. I morgen er det visstnok siste fine dagen på en stund, kanskje det er sommeren som er over 🤪 Vi får se hva vi finner på.
