En heller lat «morgen» på meg i dag og det må være helt greit. Det er godt med slike rolige stunder når jeg ikke har noe spesielt å haste etter. Skal sitte barnevakt senere, men det er ikke før i kveld. Før det har jeg ingen planer. Så jeg sitter nå her med iskaffien min og skriver et lite innlegg til dere.
Jeg håper dere vet hvor mye jeg setter pris på den støtten jeg får – og har fått – fra dere opp gjennom årene. Noen har falt fra og nye har kommet til, og det er greit. Noen av de mest trofaste leserne døde i fjor, og jeg merker at jeg savner kommentarene fra henne. Vi møttes personlig kun én gang, men hadde jevnlig kontakt på chat. Andre hører jeg ikke så mye fra, men de leser for innimellom kommer det en tommel opp. Det er koselig. Så er det jo slik at det man skriver ikke kan fenge alle. Av og til har jeg ikke noe spesielt å meddele heller, og da tar jeg meg gjerne en liten pause på noen dager. Jeg har også hatt en del smerter i munnen pga blemmer, og da føler jeg ikke for å skrive så mye. Blir jo så irritabel av å gå rundt å ha vondt hele tiden. Men – det hele skyldes jo tannreguleringen og det er til dels selvvalgt så jeg kan vel ikke klage. Dessuten er det noe som vil gå over. En filleting mot det andre sliter med.
Jeg snakker stadig om det å sette ting i perspektiv. Men det viktig å ha dette i bakhodet når man klager på ulike «ondter». Selvsagt skal man kunne synes litt synd på seg selv av og til, men det må ikke bikke over i selvmedlidenhet.
Her om dagen var en kollega av meg i begravelse til datteren av et vennepar. Jenten deres var bare tre år da hun måtte gi tapt og hadde vært kreftsyk siden hun var baby. Altså; for en skjebne! Kollegaen min hadde det vondt og jeg tør ikke tenke på hvordan disse stakkars foreldrene har det. Å miste et barn må være det verste man kan oppleve. Å se barnet sitt så sykt og ikke kunne gjøre noe for å hjelpe og lindre.
Dette var kun ett eksempel – det finnes så mange skjebner. I Norge, i verden for øvrig.
Så nei, jeg skal ikke sutre over en blemme. Om ett år vil jeg kunne nyte godt av et bedre bitt. Da er mine små plager et tilbakelagt kapittel selv om nye plager kanskje har dukket av. Slik vil det jo være når man blir eldre. Jeg skal være glad så lenge jeg beholder helsen sånn noenlunde.
Og at jeg har bein som gjør at jeg kan komme meg av gårde hvor enn jeg vil. Stiv og støl, jaja, det er en liten pris å betale i det store og det hele.
God bedring, og det er så viktig som du sier å legge merke til og fokusere på de små gleder i livet, og tenke «det kunne ha vært verre».
Tusen takk!
Ja, det er viktig. Dette er noe jeg har valgt og det er heldigvis forbigående.
Det er viktig å ikke la seg synke hen i å synes synd på seg selv, helt enig der. Men det må også være lov å faktisk synes synd på seg selv av og til, selv om andre kanskje har det verre. Din smerte er DIN. Jeg regner med det er Dixierose du snakket om? Henne du møtte?
Rart hvordan man blir kjent ganske godt med noen her inne, selv om man aldri treffer dem. Man deler mye 
Nei, ikke Dixierose, hun møtte jeg faktisk aldri. Men hun hadde alltid koselige kommentarer da. Nei, det var en her i Bergen, en som alltid kommenterte på facebooksiden min, der jeg legger ut innleggene mine. Hun leste bestandig og kom med små innspill. Vi var ikke alltid enige, men det spilte jo ingen rolle. Tonen var alltid vennlig og hun engasjerte seg. Hun døde i fjor vår.
Jeg er for øvrig helt enig med deg, selvsagt skal man også kunne synes synd på seg selv, men viktig likevel å ikke synke ned i selvmedlidenhet.
Det er viktig å ha fokuset på de små tingene i hverdagen som gjør en glad, og ikke gi negative ting for mye oppmerksomhet. Deilig med en rolig start på dagen, men jeg tenker også at det var koselig å sitte barnevakt på kvelden. Må innrømme at jeg ikke har vært så flink til å gå på blogg besøk de siste månedene. Har vært mer eller mindre forkjølet og plaget sterkt med allergi, som har gjort at jeg har hatt mer enn nok med meg selv. Nå er alt på stell, og jeg har lovet meg selv å gjøre nabo besøk jevnlig. Håper du får en fin søndag, klems
Jeg kunne så absolutt blitt bedre selv på å kommentere hos andre, men det har mye med form å gjøre. Jeg leser, men legger ikke alltid igjen synlige spor.
Det var veldig koselig å sitte barnevakt ja
Vi spilte både fifa og Monopol, og tante tapte selvsagt.
Det er vel det er snakk om her. Om jeg har det vondt, blir jeg ikke bedre av å vite at andre har det verre.
Jeg vil ha lov til å konsentrere meg om seg selv i tunge/vonde perioder, for så å “dukke opp” igjen når ting roer/bedrer seg.
Så koselig at du kommenterer her, Gro Harriet
Man blir ikke bedre av at andre har det verre nei, men likevel tenker jeg det kan være lurt å sette ting i perspektiv.