Sameiet jeg bor i har innhentet prisoverslag på innglassing av balkong/terrasse. Dette blir da en sak på neste årsmøte. Jeg er ikke i mot innglassing, snarere tvert i mot. Jeg ser mange fordeler ved det, blant annet dette at uterommet ville blitt mer anvendelig. Jeg ville kunne brukt det uansett vær og det er et stort pluss.
Men så er det dette med pris da… Ca 160 000 vil det komme på og det er 160 000 jeg ikke har. Kan selvsagt ta opp et lån, men i en tid der avdragene har økt pga stigende rente, frister det lite med enda flere utgifter. Nå sies det fra enkelte hold at rentetoppen er nådd, men likevel. Jeg er usikker.
«Kjekt å ha» er liksom ikke et godt nok argument. Mye vil ha mer, heter det jo og jeg kjenner meg igjen i det ordtaket. Men på et eller annet tidspunkt må jeg bli fornøyd med jeg faktisk har – og det er ikke så rent lite. Jeg har egen leilighet, bil, sikker jobb og økonomi – det er det ikke alle som har.
Jeg spør meg av og til før jeg kjøper noe nytt, om dette er noe som vil gjøre meg lykkeligere. Svaret er (stort sett) hver gang: nei. Kanskje fornøyd er det mer korrekte ordet, men lykken ligger ikke der. Det er i så fall snakk om en kortvarig lykke. Jeg vet i alle fall om mange ting jeg har kjøpt som jeg vet med hånden på hjertet at jeg ville vært like lykkelig uten. Som mitt nyeste kjøp – IPhone 15. Jeg er kjempefornøyd med kjøpet, både lagrings- og batterikapasiteten er bedre enn min forrige mobil, men jeg hadde jo klart meg helt fint med den gamle. Men igjen – kjekt å ha.
Lykke kan ikke kjøpes. Jeg har jo slitt med en tilbakevendende depresjon i mange år, så dette kan jeg alt om. Ting er ting og ikke noe annet. Hvor mye verdt er en innglasset terrasse om resultatet blir at jeg vil slite økonomisk? Nada. Er det noe som tar på psyken, er det vel å ikke vite om pengene rekker til neste lønningsdag. Dit vil jeg ikke igjen.
Uansett så har jeg en terrasse. Det er det ikke alle som har. En egen terrasse med en liten gressflekk. Et koselig utested både med og uten innglassing.
