Jeg har tilbragt ettermiddagen og kvelden sammen med familien. Det var det som føltes riktig i dag.

Det er vanskelig å finne ord som ikke allerede har blitt sagt i dag. Dagen har vært både trist og fin på én og samme tid. Trist fordi vi har mistet en flott konge – og fin fordi det er en dag der takknemligheten står i fokus.

Det var rørende å se da båren ble fraktet fra Rikshospitalet til Slottet. Han ble fulgt av både familien og folket.

Det vil nok ta sin tid før jeg klarer å ta dette helt inn. Selv om jeg fikk en dårlig følelse da jeg hørte om denne blodsykdommen, hadde jeg likevel et håp om at han også denne gangen skulle klare å stå det over. Samtidig var det noe som føltes annerledes denne gangen. Kanskje var det de korte oppdateringene fra Slottet, de forsiktige formuleringene og ordene som ikke ble sagt. Det lå et alvor mellom linjene.

Da meldingen om kongens bortgang kom i dag morges, støkk det likevel i meg. Man er aldri helt forberedt.

Nå er det landesorg frem til gravferden er over.