Kakemennene er kommet på butikkene! Jeg har ikke sett det selv, men øyevitner kan fortelle at det er sant. Vi skriver 14. september og juleforberedelsene er i gang hos handelstanden. Altså hvor sprøtt er ikke det?? Jeg forstår ikke hvorfor jeg lar meg sjokkere egentlig, for det skjer jo vært år.

Jeg har en lat og herlig lørdagsmorgen. Har vært i dusjen (interessant hva? 😆) og nyter nå en kopp iskaffe. Den hører liksom helgen til. Om ikke lenge skal Embla og jeg ut på vift, nærmere bestemt til mine foreldre. Det blir koselig og er også noe som hører helgen til. Jeg tar meg av og til en tur etter jobben også, men det blir helst i helgene. Det må i hvert fall ikke gå for lenge mellom besøkene. Vi er nære i vår familie, og det føles trygt og godt. Jeg klarer ikke forstå de som ikke vil ha noe med egen familie å gjøre, men samtidig kan det være mye innad i en relasjon som andre ikke vet noe om. Jeg forstår det jo der det har vært snakk om overgrep og rus, men nå tenker jeg mer på «vanlige» familieforhold.

Jeg har lest boken til Vigdis Hjorth «Arv og miljø». Hun brøt med egen familie for mange år siden, lenge før arvesaken som omtales i boken, kom opp. Hun beskriver et komplisert forhold til sine foreldre, og kommer med anklager om overgrep fra sin egen far. Etter at denne romanen kom ut (for det er en roman, fiksjon i følge forfatteren) gav også søsteren ut en bok, som et motsvar til «Arv og miljø». Jeg har også lest denne. Det skal også være fiksjon da navnene er oppdiktede, men det er jo tydelig for alle at historiene er langt fra det. To søstre og to vidt forskjellige «sannheter». Hvem snakker sant? Bare en av dem? Eller er det begge fordi de eier på en måte sin egen sannhet? Det er en del år mellom disse to så er det mulig at oppveksten kan ha fortonet seg så annerledes for den yngste enn for den eldste? Også når det er snakk om overgrep?

Annonsørinnhold

Norge: Spaoppholdet du bør unne deg

Det er nesten umulig å forstå. Men vi ser det jo også i denne Ingebrigtsen-konflikten. Én sønn  står fremdeles på foreldrenes side. Han har aldri opplevd noe av dette de andre sier de har opplevd. Hvem snakker sant? Ingen? Alle? Er sannheten et stykke mer på midten?

Umulig for utenforstående å si. Noe må ha skjedd, men i det omfanget? Aner ikke. Glad det ikke er jeg som skal ta stilling til det heller. Men trist er det uansett når familier går i oppløsning. Det går jo ut over så mange og sårene gror ikke så lett. I noen tilfeller går konfliktene i arv.

Jeg tror forøvrig skrivetørken er over – for denne gang.