Et løfte er et løfte, selv om jeg angret i dag morges da jeg sto opp. Heldigvis har formen det med å komme seg utover dagen, så da ble det tur rett etter jobb. Nå har jeg verdens beste samvittighet!
Til tross for lengre periode nå med over 20 grader, er det likevel små tegn på at høsten har begynt å gjøre sitt inntog. Jeg så at flere av bladene på trærne så smått er i ferd med å skifte farge til gult. Men ennå er det meste grønt da.
Nå blir det avslapping resten av kvelden. Jeg tenkte jeg skulle begynne å se på «The Split» på NRK, det er en serie jeg anbefaler for de av dere som ikke har sett den. Tror det er tredje sesong nå. Så ferdig siste episode i går av en annen NRK-serie, Sherwood heter den. Kan også anbefales. Begge seriene er britiske.
Formen var heldigvis ikke verre i dag, snarere tvert i mot. Så da ble det tur. Jeg hadde jo lovet Embla det og det man lover skal man holde.
Valget falt på Alvøskogen, et friluftsområde ikke mange minutters kjøring unna der vi bor. Her er det mange turmuligheter og stier som går på kryss og tvers. Vi valgte å starte fra Ørjebekk som er vår nærmeste «inngang» til skogen.
Dette er en skikkelig naturperle og ikke møtte vi så mange andre heller. Vi gikk stort sett i ro og fred. Fulgte veien et stykke innover før vi tok av og kom inn på lysløypen.
Vi fulgte lysløypen et godt stykke før vi tok av mot Kiplevannet. Her har jeg vært én gang før og det er bare så vakkert her! Her satte jeg meg ned og Embla fikk drikke litt.
På veien tilbake så jeg at det gikk en sti til Ørjebekk og jeg tenkte vi kunne ta den så kom vi oss raskere tilbake til bilen. Jommen sa jeg smør. Det var tydelig sti et godt stykke. Så kom vi til et stiskille – uten merking. Prøvde først den ene veien, men så ikke noe sti videre ved første øyekast. Valgte så den andre veien, men den gikk ned til et lite tjern og ikke lenger. Jaja, vi får prøve den første veien igjen da, tenkte jeg, for gi opp skulle jeg ikke.
Den viste seg å være riktig. Men her måtte jeg altså klatre for å komme opp – heldigvis var det satt opp en liten kjetting slik at jeg hadde noe å holde i. Etter mye om og men og mye tråkking på måfå, kom vi oss omsider ut på veien. Det var i hvert fall en nydelig tur og det gjorde godt både for Embla og meg.
Etterpå dro vi på et lite besøk før vi kjørte hjem. På veien handlet jeg litt og unnet meg faktisk kinamat siden jeg hadde vært flink og klart å forsere den lange dørstokkmilen.
I går kveld fikk jeg endelig se de med egne øyne; de tre hjortene som går rundt i området her. De sto rett utenfor stuen min! Det var altfor mørkt til at jeg fikk tatt noen gode bilder og de forsvant fort da jeg gikk ut i hagen. Jeg prøvde å liste meg ut, men de senser nok den minste lyd og bevegelse.
Dette bildet er fra der jeg bodde før, men der kom jeg ikke så tett innpå de. Det er også sjelden man ser de midt på lyse dagen slik som her; som oftest kommer de frem når det har mørknet eller tidlig på morgenen.
Jeg er så fascinert av disse dyrene. Hageeiere som får ødelagt hagen sin, er nok ikke så begeistret, men det er jo egentlig vi mennesker som på grunn av den voldsomme utbyggingen, har beveget oss inn på deres leveområder. Selv om det også hender at byggeprosjekt må vike til fordel for hjorten.
Har dere forresten hørt hjortebrøl? Første gangen jeg opplevde det forsto jeg ikke hva det var. Trodde nesten jeg drømte for hver gang jeg forsvant inn i drømmeland, kom lyden. Hannene er i brunst fra slutten av september til ut oktober, så de brøler for å markere seg. En ren maktkamp mellom bukkene om hvem som er sterkest osv.
Nesten som mannfolk som skal tøffe seg 😉
Det er en mektig lyd som ikke kan sammenlignes med noe annet. Veldig spesielt å høre på det og utrolig fascinerende!
