Bilen har fått vinterskoene på, men foreløpig ser minusgradene ut til å vente på seg. I morgen er det faktisk meldt 18(!) grader og det ser rimelig mildt ut de neste dagene også.
Jeg kan jo ikke si annet enn at jeg er glad så lenge snøen holder seg borte. Jo kortere vinter, jo bedre. Snø, slaps, ubrøytede fortau og glatte veier er ikke noe jeg ser frem til.
Det ble ikke tur på oss hverken i går eller i dag. I dag hadde jeg virkelig tenkt å gå, men da det kom en melding fra min mor om vafler til middag, var jeg ikke vanskelig å overtale Det er snakk om prioriteringer hehe.
Men det kommer flere sjanser og de skal benyttes til fulle.
I dag var det tungt å komme seg opp da klokken ringte. Jeg lå så lenge som mulig, men til slutt var det ingen bønn. Mandager er noe herk.
Men været var fint! Etter en mistrøstig helg med mye regn, skinte heldigvis solen. Jeg pakket derfor med meg turklær slik at jeg kunne skifte på jobb. For i dag skulle jeg selvsagt på tur!
Planen var klar. Jeg skulle igjen dra til Nordnæsdalen, men i stedet for å gå opp Damsgårdsfjellet som sist, skulle jeg gå opp til Gravdalsfjellet via Viggohytten . Så skulle jeg se om jeg fant stien videre mot Holtefjellet.
Utover dagen merket jeg hvordan motivasjonen bare smuldret opp og forsvant. Jeg var trøtt og litt småurolig inni meg, og det jeg mest av alt hadde lyst til, var å dra hjem og slappe av. Men så er det denne stemmen inni meg da som sier at det nettopp er på slike dager du bør komme deg ut – og det er jo riktig! Likevel; jeg kan ikke alltid presse meg. Så begynte en ny tanke å ta form; jeg kunne jo legge listen litt lavere. Da det var tenkt, merket jeg hvordan motivasjonen gradvis begynte å komme tilbake.
Det ble derfor tur til Storhovden, en av de småtoppene i Kanadaskogen jeg ennå hadde til gode å besøke. Mye pga alle de umerkede stiene som går på kryss og tvers, og jeg var rett og slett litt redd for å gå meg vill hehe. Joda, det var noen ganger jeg lurte på hvilken sti jeg skulle følge, men ved hjelp av Google Maps gikk det bra.
Jeg var også usikker om stien jeg fulgte ned fra toppen var riktig, men er det én ting jeg har lært nå så er det at det er bare å prøve. Så stort er ikke området at det skal faktisk noe til for å gå seg bort.
Etter ca én time var vi tilbake ved bilen.
Jeg klarte selvfølgelig å ramle helt på slutten. Det var utrolig sleipt (og forferdelig bløtt!) og jeg hadde gått sååå forsiktig hele veien, men altså; i siste bakken endte jeg på rattata. Skadet meg ikke da.
Igjen kjenner jeg på mestring. Jeg kom meg ut til tross for at det lå litt langt inne i dag, men ved å senke ambisjonsnivået, gikk det lettere.
Dette blir en rolig «innekosevær»-dag. Hele helgen har vært av det særdeles våte slaget, et skikkelig godt gammeldags ruskevær. Eller «bannada dittvær, som denne snottungen, tegnet av Audun Hetland, sier.
Jeg har ikke dårlig samvittighet over å forbli inne i dag, godt plantet i sofaen med et pledd over meg. Tror ikke Embla har så mye lyst til å bevege seg utendørs i dag heller annet enn noen kjappe turer for å få gjort sitt fornødne.
Jeg så det hadde lagt seg et hvitt dryss på Ulriken da jeg kjørte fra jobb på fredag. Det vitner om det som skal komme. Akkurat dét er jeg IKKE klar for ennå, men glad bilen skal få vinterskoene på til uken.
Skal straks stelle meg litt. Kanskje unne meg en ansiktsmaske? Jeg liker å ta vare på huden. Når jeg tar vare på huden, tar jeg også vare på meg selv. Jeg føler meg mer vel og det gjør mye for selvfølelsen min. Noen synes sikkert det er tull, overfladisk fjas, men for meg er det litt luksus i hverdagen.
Kvelden i går ble fantastisk og noe jeg kommer leve lenge på! Det var ungdommenes kveld – vel å merke de som var ungdommer på 80- og 90-tallet.
Det er 30 år siden platen «Hugger Mugger» med September When kom ut og nå er de på turné for å feire denne platen. Jeg kjøpte hovedsakelig billettene pga oppvarmingsbandet hvor min nevø spiller trommer, selv om September When var et band jeg hørte mye på i den tiden og det ville være artig å se de. Men at det skulle bli SÅ bra hadde jeg ikke forestilt meg.
Hannah Storm
Vi var en gjeng på 4 damer som dro for å heie på sønnen/barnebarnet/nevøen og jeg må innrømme jeg fikk gåsehud da han og de to andre entret scenen. Hannah Storm heter artisten og henne får jeg bare mer og mer sansen for. Å kunne synge så bra live – der kommer mange til kort. De fikk god respons, men det er klart – de alle ventet på var Morten Abel og gjengen.
Jeg var spent, de begynner jo å trekke på årene disse guttene og fansen med, men nei. Abel hadde ikke tapt seg på noe måte. Selv om låtene fra akkurat denne platen (med unntak av noen få) var ukjent for meg, lot jeg meg rive med. Og jeg var ikke alene. Det var morsomt å se den stemningen og folk som forlengst har passert sin første ungdom, reise seg og digge. Noen vakter prøvde visst å få noen til å sette seg – dette var i respektable Grieghallen, men de måtte bare gi opp for salen begynte etterhvert å koke. Når de mest kjente låtene kom, tok det helt av og det var da jeg også reiste meg.
Det hele var en opplevelse fra start til slutt.
Embla har vært på overnatting så henne skal jeg hente senere. Det var rart å komme hjem og legge seg uten henne. Kjennes alltid tomt uten.
Å ha mot til å våge det en frykter… det krever sin mann – eller kvinne!
I dag kom jeg meg endelig på en tur jeg lenge har ønsket å gå, men rett og slett ikke har turt. Jeg har riktignok vært der én gang før – det er flere år siden nå, men dette var første gangen jeg gikk der alene.
Jeg parkerte bilen ved bommen i Nordnæsdalen og fulgte så stien mot Damsgårdsfjellet.
Litt vått og grisete enkelte steder, men jeg gikk for det meste på steinene oppover.
Damsgårdsfjellet er 317 moh. og et av Bergens syv fjell. Det er kanskje det fjellet (sammen med Olsokfjellet) som er lettest tilgjengelig. Det er bratt, men du kommer deg fort opp. Jeg opplevde til min store glede at jeg kom meg fortere opp enn sist jeg gikk her, men så var jeg noen kilo tyngre den gangen.
Se utsikten! Her ser vi bort mot både Holefjellet, deler av Gravdalsfjellet (tror jeg) og Lyderhorn helt i bakgrunnen.
Det blåste godt i dag så jeg ble ikke stående, men gikk videre mot Olsokfjellet som ligger like ved. Fikk antydning til panikk da jeg først ikke helt visst hvor jeg skulle gå, men kjente meg etterhvert igjen.
Fra toppen av Olsokfjellet ser vi utover Fyllingsdalen.
Balte litt med å finne stien som skulle føre meg ned fra fjellet, men jeg beholdt roen. Prøvde å ikke titte for mye ned til siden for jeg registrerte jo at jeg var et godt stykke opp. Holdt på å gå på rattata et stykke ned på stien for det var temmelig sleipt, men det gikk bra. Var likevel lettet da jeg var vel nede.
Jeg elsker å gå på tur i skogen og på fjellet. Det å være i naturen gir meg en ro som jeg ikke finner andre steder. I fare for å høres svulstig ut, blir jeg rett og slett lykkelig når jeg kjenner skogsbunn under føttene. Eller når jeg står på toppen av et fjell og får belønningen i form av en fantastisk utsikt! Tunge dager blir lettere etter en tur i naturen.
Frykten for å gå alene, har til dels hemmet meg i å utforske nye stier så mye som jeg har ønsket. Hva som føles skummelt har jeg ikke helt klart for meg, men jeg tror det bunner mye i usikkerhet. Redselen for høyder, for det ukjente, for ikke å finne stien, eller gå seg vill… Høye fjell kan virke ruvende og det er noe litt truende i det.
Jeg ønsker jo ikke å være avhengig av andre for å komme meg ut så denne frykten må jeg komme over. Det er grunnen til at jeg går såpass mye alene. Det er kjekt å ha selskap av og til altså, men jeg trives egentlig best når jeg kan være alene med tankene og gå i mitt eget tempo.
Nå er det bare å fortsette. Jo mer jeg eksponerer meg for det jeg synes er skummelt, jo mindre skummelt blir det. Dette vet jeg av erfaring. Nå har jeg gått denne turen alene og til tross for noe usikkerhet, fant jeg ut av det. Neste gang er det ikke så skummelt, forhåpentligvis.
Hei og god kveld. Jeg er en smule trøtt i hodet i dag etter diverse teknisk krøll på jobben. Ikke nok med at vi skal holde styr på innfløkte katalogiseringsregler, men vi skal også kunne noe om proxyer, stanzadefinisjoner, university id’er, feidepålogging, hvilke systemer som «snakker» med hverandre og hva som må til for at de skal kunne snakke med hverandre. Osv osv.
Det blir for mye for en stakkars bibliotekar av og til. «Alt var så meget bedre før». Vel, vel, om det var så mye bedre vet jeg ikke, men enklere på noen måter – definitivt ja!
Og nå snakkes det om nytt biblioteksystem. Enda mer nytt å lære hvis det blir da. Men de er i gang med anbudsprosessen og håpet er at de skal ha funnet en kandidat i løpet av utgangen av 2024. Vi får sjå…
Harddisken (les:hodet) har litt problemer med å ta inn mer lærdom, merker jeg. Det går inn og ut igjen like fort. Noe går ikke en gang inn før det bare sveiper forbi. Sveiper forbi? Heter det det? Sveiper, svever… Det forsvinner i hvert fall. Sier svosj og borte er det.
Over til noe helt annet, men for så vidt også noe jeg ikke kan – nemlig å holde liv i grønne planter.
Kjøpte denne planten i dag. Aglaonema eller Sjømannstrøst. Hvor lang tid tar det tror dere før jeg har klart å ta knekken på den? Jeg skal gjøre mitt beste – altså å la være å ta knekken på den, men jeg har en lei tendens å glemmer de få plantene jeg har.
Det står en annen stakker her som det så vidt er liv i. Husker ikke hva den heter. Jeg burde nok gitt den mer omsorg i form av ny jord og litt gjødsel. Pottene er forresten nye, kjøpt på Jysk. Veldig fornøyd med de.
Rett etter jobb satte Embla og jeg kursen mot Spelhaugen og Kanadaskogen for i dag skulle det bli tur. Jeg har jo trasket mye rundt i Kanadaskogen, men som oftest går jeg da grusveien. Den er fin den, men litt kjedelig og Kanadaskogen består av så uendelig mange flere ruter enn bare den. Beveger man seg bort fra veien og inn i selve skogen, går det stier på kryss og tvers. Jeg har utforsket noen av dem, men slett ikke alle.
I dag bestemte jeg meg for å følge stien til Langaheia. Turen gikk gjennom en nydelig furuskog og det var tydelig sti hele veien opp. Ingenting er som å gå på deilig skogsbunn…
På toppen er det nydelig utsikt mot Sotra (man skimter såvidt tårnene på Pyttane helt bak der). Nedenfor ligger Stora Krokatjørn.
Jeg var usikker om jeg måtte snu og gå tilbake samme vei ned, men oppdaget en sti som fortsatte og bestemte meg for å følge den. Ante egentlig ikke hvor den endte opp, men den førte meg nedover og endte tilslutt på baksiden av tjernet. Her kom jeg til et stiskille og jeg tok til høyre slik skiltet viste.
Uuups, havnet plutselig utenfor stien…
…men oppdaget denne heldigvis og da var jeg på rett kjøl igjen.
Turen fortsatte rundt Stora Krokatjørn. Nytt stiskille og her var jeg kjent. Da var det ren plankekjøring tilbake til parkeringsplassen.
En nydelig tur! Helt fantastisk at vi har slike flotte turområder å ferdes i. Denne runden skal jeg gå flere ganger. Litt bløtt og grisete enkelte steder, men hadde jeg bare klart å holde meg på «den smale sti», hadde jeg unngått å bli så våt og skitten som jeg ble.
Det ble hele tre innlegg fra meg i går før jeg tok kvelden! Jeg hadde litt på hjertet, kan man si.
Jeg har hatt en rolig start på søndagen. Har vært lenge våken, men ble liggende i sengen og scrolle. Det er deilig å kunne gjøre det vel vitende om at jeg har hele dagen på meg uten noe planer. Vel, ikke annet enn å brette litt klær, sette på noen maskiner og få Bertha i gang med støvsugingen. Litt smårydding. Sånne kjedelige ting, men som må gjøre innimellom.
Skal bare drikke opp iskaffen først, lese noen blogger, ta et spill, kaaanskje sjekke om det har skjedd noe i verden siden sist jeg sjekket osv.
Å diskutere krig og religion (og forsåvidt også legning) på nett fører sjelden noe godt med seg. Been there, done that. Det førte ikke til noe annet enn frustrasjon og fortvilelse over den svart/hvite tankegangen jeg syntes prege diskusjonene. Jeg var ikke så sterk heller på den tiden så jeg tok kritikk (eller det jeg følte var kritikk) veldig personlig.
Dette ligger noen år tilbake i tid nå, men det har gjort meg mer forsiktig. Som jeg har sagt før; jeg velger selv mine kamper. Det er opp til MEG hva jeg ønsker å fokusere på – ingen andre. Jeg lar meg hverken diktere eller styre.
Det har jeg forresten aldri gjort. Jeg har alltid gått mine egne veier og gjerne mot strømmen. Det var ikke bare enkelt den gangen jeg valgte å ikke konfirmere meg – som den eneste i min klasse. Jeg gikk selv til presten og sa i fra. Ingen liker å skille seg ut i den alderen, men jeg kunne ikke bekrefte dåpen når jeg ikke trodde. For meg ville det vært å hykle. Jeg respekterer likevel de av mine klassekamerater som valgte annerledes enn meg.
Respekt for andres meninger er grunnleggende i en meningsfull diskusjon. Uten respekt kommer man ingen vei. Å møte andres meninger med hån og spott inngir ikke akkurat til tillit. Da gidder jeg ikke fortsette.
Så får bare noen ha den oppfatningen om at jeg er uten baller siden jeg ikke vil bruke bloggen til de helt store kontroversielle temaene (annet enn når jeg selv vil og føler for det). Det lever jeg veldig godt med. Dessuten har de jo faktisk helt rett i akkurat dét – jeg er jo balleløs
Ser de det ikke eller vil de ikke se? Eller er det egne regler som kun gjelder dem? Jeg skjønner ikke helt hva baktanken er. Er det kun for å provosere?
Jeg har en liten mistanke om det nemlig. Men det er helt greit det, bare fortsett slik. Jeg har etterhvert sett mønsteret og det tror jeg ikke jeg er alene om.
Det er snakk om prioriteringer hehe.
