Å ha mot til å våge det en frykter… det krever sin mann – eller kvinne!

I dag kom jeg meg endelig på en tur jeg lenge har ønsket å gå, men rett og slett ikke har turt. Jeg har riktignok vært der én gang før – det er flere år siden nå, men dette var første gangen jeg gikk der alene.

Jeg parkerte bilen ved bommen i Nordnæsdalen og fulgte så stien mot Damsgårdsfjellet.

Litt vått og grisete enkelte steder, men jeg gikk for det meste på steinene oppover.

Damsgårdsfjellet er 317 moh. og et av Bergens syv fjell. Det er kanskje det fjellet (sammen med Olsokfjellet) som er lettest tilgjengelig. Det er bratt, men du kommer deg fort opp. Jeg opplevde til min store glede at jeg kom meg fortere opp enn sist jeg gikk her, men så var jeg noen kilo tyngre den gangen.

Se utsikten! Her ser vi bort mot både Holefjellet, deler av Gravdalsfjellet (tror jeg) og Lyderhorn helt i bakgrunnen.

Det blåste godt i dag så jeg ble ikke stående, men gikk videre mot Olsokfjellet som ligger like ved. Fikk antydning til panikk da jeg først ikke helt visst hvor jeg skulle gå, men kjente meg etterhvert igjen.

Fra toppen av Olsokfjellet ser vi utover Fyllingsdalen.

Balte litt med å finne stien som skulle føre meg ned fra fjellet, men jeg beholdt roen. Prøvde å ikke titte for mye ned til siden for jeg registrerte jo at jeg var et godt stykke opp. Holdt på å gå på rattata et stykke ned på stien for det var temmelig sleipt, men det gikk bra. Var likevel lettet da jeg var vel nede.

Jeg elsker å gå på tur i skogen og på fjellet. Det å være i naturen gir meg en ro som jeg ikke finner andre steder. I fare for å høres svulstig ut, blir jeg rett og slett lykkelig når jeg kjenner skogsbunn under føttene. Eller når jeg står på toppen av et fjell og får belønningen i form av en fantastisk utsikt! Tunge dager blir lettere etter en tur i naturen.

Frykten for å gå alene, har til dels hemmet meg i å utforske nye stier så mye som jeg har ønsket. Hva som føles skummelt har jeg ikke helt klart for meg, men jeg tror det bunner mye i usikkerhet. Redselen for høyder, for det ukjente, for ikke å finne stien, eller gå seg vill… Høye fjell kan virke ruvende og det er noe litt truende i det.

Jeg ønsker jo ikke å være avhengig av andre for å komme meg ut så denne frykten må jeg komme over. Det er grunnen til at jeg går såpass mye alene. Det er kjekt å ha selskap av og til altså, men jeg trives egentlig best når jeg kan være alene med tankene og gå i mitt eget tempo.

Nå er det bare å fortsette. Jo mer jeg eksponerer meg for det jeg synes er skummelt, jo mindre skummelt blir det. Dette vet jeg av erfaring. Nå har jeg gått denne turen alene og til tross for noe usikkerhet, fant jeg ut av det. Neste gang er det ikke så skummelt, forhåpentligvis.