Ettermiddagen har gått med til å klippe gress og rydde terrassen. Begge deler trengtes. Godt å avslutte sesongen med alt på stell.
Avslutte sesongen, sier jeg, men her er sommeren tilbake for fullt. I morgen er det meldt 28(!) grader og tempen er ikke så verst de neste dagene heller. Det er vel i grunnen den høyeste temperaturen vi har hatt i år. Vi skulle nesten fått fri med lønn når det kommer slike dager.
Jeg har faktisk tre feriedager til gode, men vurderer å spare på de, kanskje overføre til neste år. Skal jeg ut og reise, kan det jo være greit med noen ekstra feriedager.
Og reise vil jeg. Hvor og når vet jeg ikke. Det er så mange steder jeg kunne tenkt meg å besøke; Skottland, Island, Baltikum, Polen (Krakow)… Jeg kunne tenkt meg å dra tilbake til Stockholm også, er jo så mye mer å se. Den turen jeg hadde til Oslo står for meg som en drømmeferie og den hadde jeg alene! Er så takknemlig og glad for at den ble slik jeg håpet og egentlig enda mer. Så – flere turer alene kunne jeg også tenkt meg.
Bjørvika i Oslo
Noen drømmer må man ha selv om det også er viktig å leve i nuet. Jeg trenger ikke nødvendigvis å reise bort heller for å oppleve den gode følelsen av å klare meg på egenhånd. Det er nok av utfordringer i eget nærområde, for eksempel det å utforske nye turstier alene. Å gå i byfjellene alene har vært en baug det også, men på mange måter er det deilig å vite at jeg ikke trenger ta hensyn til andre enn meg selv – og Embla så klart. Jeg kan stoppe hvor ofte jeg vil uten at andre må vente på meg. Jeg trenger ikke presse meg selv til å gå fortere, men gå helt i eget tempo. Det er litt befriende.
Jeg har sjekket kongehusets nettside hver dag (jada, jeg vet jeg er ER over middels interessert i de kongelige hehe) siden bryllupet for å se om Durek Verrett var lagt til som medlem av kongefamilien. Har undret meg over at så ikke var gjort til nå.
I dag kom meldingen om at det var gjort større endringer på siden for å tydeliggjøre hvem som representerer kongehuset og ikke. Kategorien «Kongefamilien» er fjernet og erstattet med en ny kategori kalt «Øvrige kongelige». Den består nå kun av de med kongelig tittel; prins Sverre Magnus, prinsesse Märtha Louise og prinsesse Astrid.
Det betyr at Marius Borg Høiby og døtrene til Märtha (samt Durek Verrett) ikke lenger har en fremtredende plass på siden. De er dog nevnt i de kongeliges biografier.
Det bedyres at det ikke har noe å gjøre med hverken Dureks inntreden i familien eller Marius’ eskapader, men akkurat der har jeg nå mine tvil. Jeg tror det har alt å gjøre med akkurat de to.
Uansett er det et godt grep, tenker jeg.
Dagen i dag kan kort oppsummeres med et stort GJESP. Ikke fordi den har vært spesielt kjedelig for det har den ikke vært, men fordi jeg har vært så trøtt. Det tar på å gå 3-timers turer rett etter jobb. Stiv og støl har jeg vært, men det er jo bare et godt tegn.
Fra turen i går
Jeg dro forresten på besøk til mine kjære foreldre i ettermiddag. Det var koselig – er en stund siden sist jeg dro dit på en ukedag, noe jeg så absolutt skal gjøre oftere. Selv om jeg stortrives i eget selskap, kan ettermiddagene bli litt lange i mørketiden og da hjelper det med skifte av stue og godt selskap.
Sommertemperaturer i Bergen i dag til tross; høsten har for alvor begynt å sette sitt preg på byfjellene.
Jeg dro på tur rett etter jobb og denne gangen gikk ferden mot Sandvikspilen. Jeg valgte å ta stien fra Skytterveien slik at jeg kom opp ved Garpetjern. Derifra gikk veien mot Munkebotsvannet og videre oppover Munkebotsdalen. Det er grusvei og fint å gå, men tungt for veien snirkler seg bratt oppover i svinger. Jeg har gått denne veien én gang tidligere – da var det snø og isete – men hadde glemt hvor langt (og tungt) det egentlig er.
Ca én time etter at vi startet å gå, kom vi oss omsider til målet.
Sandvikspilen er 323 moh. og det er her den berømmelige Stoltzekleiven kommer opp. Overhørte en samtale mellom to som tydeligvis hadde gått (eller løpt??) opp Stoltzen. Han ene hadde perset og brukt 13 minutter og noe opp, men han trodde han kunne klare å komme ned mot 12 minutter… Jaja, tenkte jeg. Husker ikke hvor lang tid jeg brukte siste gangen jeg gikk opp der, men det var ikke i nærheten av 13 minutter, for å si det sånn. Husker jeg mer slepte meg oppover enn gikk 🤣
Men det er sannelig tungt å gå nedover også når du har gått såpass langt! Beina skalv, ryggen verket og jeg kjente det godt i knærne. Andre løp forbi meg der jeg stavret meg avgårde.
Jeg går nå ikke på tur for å konkurrere med noen. Embla skal jo også få nyte godt av turen og da blir det hyppige stopp underveis.
Den første høstmåneden starter med nydelig og varmt vær. Sommeren har kommet tilbake – om enn for en kort visitt. Etter en særdeles våt august (selv om dagen i går var fin) skal det bli godt med noen tørrere dager.
Og kanskje jeg kan klare å komme meg tidligere opp slik at jeg kan få nyte litt godt av sommertiden på jobb før vi går over til vintertid igjen. Jeg er et uforbederlig b-menneske…
Er jeg klar for høsten da? Tja, egentlig ikke. Merker at jeg gruer meg til den tiden der det er mørkt når du drar på jobb og mørkt når du drar hjem igjen. Heldigvis har man jo alltid den guleroten som våren er hengende foran, men så var det dette med å leve i nuet da.
Men når det bles som værst på toppan Og når galskapen får rå
Ska vi hold omkring hver ainner Og vi veit det her ska gå
(Åge Aleksandersen)
Leeevva livet, som Åge synger. Det er jo det det handler om uansett hvilken tid på året vi er. Selv om det kan friste å gå i hi når høststormene setter inn som verst, og ikke komme frem igjen før den første krokusen spirer.
Akkurat her jeg sitter nå – ute på terrassen og nyter solen, kjennes den mørke høsten og vinteren langt unna. Men en titt bort på trærne sier meg at den tiden kommer og det ganske snart. Bare på noen få dager er store deler av det ene treet blitt dekket med gule blader. Og snart vil det stå der – helt nakent.
