Å bære nag til folk er som å ønske å forgifte noen, men drikke giften selv.
I mange år bar jeg nag til et menneske som hadde gjort meg mye vondt. På et tidspunkt forsto jeg at jeg måtte gi slipp på det vonde som hadde skjedd og tilgi – om ikke annet så i hvert fall for min egen del. Bare på den måten ville jeg kunne komme meg videre.
Lett var det ikke og det er vel derfor det tok sin tid. Tiden er en god venn i så måte. Hadde jeg ikke klart å legge det bak meg, ville jeg endt opp som et bittert menneske. Og bitre mennesker utstråler ikke akkurat positivitet og glede. Snarere tvert imot.
Jeg var lenge sint. Ved hver anledning jeg kunne kom jeg med små stikkpiller. Det er klart at jeg for utenforstående fremsto som hevngjerrig – det ser jeg jo selv i dag nå som jeg har fått avstand til det hele.
Livet er for kort til å kaste det bort på bitterhet og uvennskap.
I de tilfellene der man ikke klarer å bli enig så bli enig om å være uenig da og gå videre. Man kan likevel ha respekt for hverandre selv om man ikke er helt på nett.
Som jeg skrev i forrige innlegg er det noen som bærer på litt tyngre bagasje enn andre. Det gir dem selvsagt ingen legitim grunn til å oppføre seg dårlig overfor andre, men det kan være en forklaring på deres reaksjonsmønstre. Uansett; det er de færreste som er bare slemme. De gode egenskapene man vet er der, blir bare litt vanskeligere å få øye på når man står i stormen.
Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne (Joh. 8:7)
Til etterretning for oss alle.