Det har blitt noen blogginnlegg opp gjennom årene. Jeg har delt både opp- og nedturer, og aldri lagt skjul på at jeg i en periode slet psykisk. Årene 2012-2015 var spesielt vonde og jeg kan ikke kalle det jeg gikk gjennom for annet enn en livskrise.
Psykisk helse er noe alle har og jeg synes det er viktig å være åpen om at livet ikke alltid er så rosenrødt. Men vel så viktig er det å vise at det finnes en vei ut.
Jeg valgte å oppsøke hjelp selv om jeg egentlig ikke trodde det kunne hjelpe meg. Jeg var også redd for å oppta en plass – kanskje var det en annen som trengte det mer enn meg? Og hva skulle vi egentlig snakke om? Vel, det siste trengte jeg ikke bekymre meg over for det var nok å ta tak i.
Jeg var heldig og kom til en psykolog som så meg og som jeg følte meg vel med. Han gav meg de verktøyene jeg trengte for å komme videre, men prosessen tok tid. Laaaang tid. Det var øyeblikk underveis der jeg tvilte på om det hadde noe for seg, men gradvis kom det seg.
Å dvele for mye ved fortiden er ikke så bra – man kan uansett ikke få noe ugjort. På et tidspunkt må man bare bestemme seg for å komme videre. Likevel tror jeg det kan være lurt av og til å se seg litt tilbake for å minne seg selv på hvor langt en faktisk har kommet. Spesielt viktig i perioder hvor man føler man står på stedet hvil. Og så er det selvsagt viktig å ta lærdom av sine feil.
Min styrke er nok staheten. Og så er jeg så heldig at jeg har mennesker rundt meg som ikke har vært redde for å si det de mener. Det var ikke alltid like kjekt å få høre det motsatte av hva en selv ønsket å høre, men til syvende og sist var det likevel det som hjalp.
