Palmesøndag er den første dagen i det som omtales som den stille uken og er starten på påskehøytiden. I kristendommen var dagen Jesus kom ridende på et esel inn til Jerusalem og folk hyllet ham med palmeblader. Vi vet hvordan alt endte. Jesus ble forrådt og hengt – og sto opp igjen på mirakuløst vis. Alt i følge Bibelen.

Jeg har egentlig aldri helt forstått hvorfor folk over hele verden sørger og flagger på halv stang langfredag for dette var jo i grunnen Jesus’ skjebne. Han kom jo til verden nettopp av denne grunnen. Som det står i Bibelen: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham». Han døde for våre synder, sies det. Vel, da var det jo ment at han skulle dø for å ta våre synder på seg. Hvordan ville det blitt om han i k k e ble forrådt og hengt?

Opprinnelig var påsken eller pesach som den heter, en jødisk høytid til minne om da Moses førte jødene ut av trelldommen i Egypt. De tidlig kristne (som forøvrig var jøder) lånte elementer fra den jødiske påsken og dermed ble den kristne påsken en avledning fra den jødiske. To feiringer med to ulike budskap. Sånn helt kort fortalt.

Den påsken slik vi kjenner den har forøvrig elementer fra flere tradisjoner, også fra den romerske. Deres feiring av vår med fokus på nytt liv, passet inn med det kristne påskebudskapet. Jesus som dør for så å stå opp igjen.

Jeg er ikke kristen. For meg symboliserer påsken først og fremst en ny start og nytt liv. Mer som den romerske tradisjonen i grunn. Det er en koselig høytid full av symbolikk.