Det skeive miljøet har kuppet hendelsen til sin fordel

Vi har kommet langt i Norge når det gjelder homofiles rettigheter, men de holdningene som kommer frem i kommentarfeltene både før og etter terrorhendelsen natt til lørdag, viser dessverre at vi fremdeles har en vei å gå. 

Jeg er et følelsesmenneske både på godt og vondt. Mest på godt da, men fordommer og urettferdighet går virkelig hardt inn på meg. Jeg klarer ikke få meg til å forstå hva som får enkelte mennesker til å være så trangsynte og dømmende. Det gjelder forøvrig ikke bare synet på homofile, men generelt. 

Det skeive miljøet har kuppet hendelsen til sin fordel, kunne jeg lese i et kommentarfelt. Terroren var ikke egentlig rettet mot de homofile – det var tilfeldig at det rammet der det rammet. Dessuten var det to heterofile menn som ble skutt. Ble det sagt. 

For ordens skyld; en av de drepte VAR homofil og det samme var flere av de sårede. Men uansett; spiller det noen rolle? Mennesker ble såret og drept, mange opplevde å se sine venner bli skutt. Gjerningsmannens motiv vet vi ikke ennå så det er altfor tidlig å spekulere i noe. Det vi derimot vet er at han var en bekjent av den kjente islamisten Arfan Bhatti, som hadde publisert harefulle ytringer mot pride på sin facebookside. 

Egentlig skjer det samme nå som etter 22. juli. Da som nå  sto man sammen, det var kjærlighet og tog. Så snudde vinden og Arbeiderpartiet fikk kritikk for å utnytte det som skjedde til sin fordel politisk. Nå er det de homofile som får unngjelde. 

Bilde fra Pixabay

Vi burde være kommet lenger i 2022. Som jeg har sagt før; det burde være revnende likegyldig hvem man elsker. Kjærlighet er kjærlighet. Ingen skulle behøve å være engstelige for å bli trakassert når de er på byen en kveld. Ingen skulle trenge å være redd for å holde kjæresten i hånden i frykt for å bli slått ned. Kommentarer som at andre også kan bli slått ned faller på steingrunn. Alle kan oppleve blind vold, men årsaken er neppe din heterofile legning… 

Du må ikke sove

Arnulf Øverland skrev diktet «Du må ikke sove»    i 1937 som en advarsel mot nazismen. Den mest kjente strofen er denne: 

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Tenker det er en viktig påminnelse til alle i disse dager. Man kan ikke sitte stille i båten og se på at andre rammes uten å ta til motmæle. Hvor hadde verden vært i dag om ikke noen en gang hadde startet å kjempe; for bedring av arbeidenes kår, for likestilling mellom kjønn, for svartes rettigheter osv. Man har alle begynt et sted. Det er heller ikke så lenge siden det faktisk var straffbart å være åpen homofil i Norge. 

Vi har tatt noen «syvmilsskritt» siden den gang. I Norge har nå homofile, lesbiske, bifile og transpersoner de samme rettigheter som andre. Det er forbudt å diskriminere, true og trakassere noen utifra legning; likevel opplever mange skeive å bli slått ned eller hetset. Fordommene lever i beste velgående. Nettopp derfor er Pride så viktig! For meg er det komplett uforståelig at noen i det hele tatt kan la seg provosere over å se glade mennesker feire mangfoldet og kjærligheten. 

Det er viktig å synliggjøre dette mangfoldet, at selv om noe er annerledes er det også greit. Kongen sa det så fint: «nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre». 

Så enkelt – og likevel så vanskelig. 

Jeg savner raushet og respekt

Det at man har lov til å å ytre seg er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Ytringsfriheten står sterkt i Norge og er nedfelt i grunnloven. Det vil si vi alle har lov til å si det vi mener uten innblanding av myndighetene. 

Bilde fra Pixabay

Det er dog visse begrensninger. Det er blant annet forbudt å diskriminere, trakassere, komme med ærekrenkelser og trusler. Men hvor går egentlig grensen for hva man kan definere som som trakassering, ærekrenkelser osv?   

Jeg tenker ofte at det å være politiker må være en av de minst takknemlige posisjoner å være i, høy lønn til tross. De skal jammen meg være ganske så tykkhudete for å klare å stå i stormen. 

Som offentlige personer må de selvsagt tåle å få kritikk. De har jo selv satt seg i den posisjonen. Men det er forskjell på konstruktiv og saklig kritikk, og direkte personhets og latterliggjøring. For det er det mye av. Mange av de kommentarene man ser på nettet er etter min mening helt på grensen og ofte over det som er tillatt. 

Man har stor takhøyde i Norge og det er selvsagt bra. Men jeg savner raushet og respekt. Det er for meg helt uforståelig hva enkelte mennesker kan få seg til å skrive om og til andre. Og det virke som om respekten for andre mennesker er totalt fraværende.

Men man må skille på hva som er reell hets og ikke. 

En kjent influencer gikk for noen uker siden hardt ut mot det hen opplevde som hets. Jeg kan forstå at det kunne virke voldsomt, men jeg leste kommentarene og de aller fleste kom med konstruktive tilbakemeldinger. Det gikk på utlevering av barn i sosiale medier. Saklig kritikk er IKKE hets selv om det kan føles ubehagelig for den det gjelder. I dette tilfelle hadde de nok tjent mer på å komme kritikerne i møte, fått i gang en saklig diskusjon. I stedet velger de sletting og blokkering. 

De kunne kanskje lært noe av vår prinsesse Märtha, som til tider opplever det jeg så absolutt vil kalle for hets, latterliggjøring og direkte personangrep. Hun lar kommentarer stå, ofte svarer hun – alltid med respekt. 

Kommentarer som «syk, syk dame», «stupid» og «race traitor» er noen av karakteristikkene som står under instagramposten der hun deler at hun har forlovet seg. Er det greit? Altså; vi kan mene hva vi vil om Märtha og Shaman Durek. Noen kaller det humbug – andre støtter dem pga egne spirituelle erfaringer. Mange som kritiserer er selv troende. Jeg har ikke fasiten på hva som er rett, men det er det ingen andre heller som har. Ha nå likevel respekt for at andre tror på noe annet enn deg. Diskuter gjerne forretningen deres, men hold dere for gode til personangrep. Ingen fortjener å bli kalt syk bare fordi de er seg selv, lever et annet liv eller står for noe annet enn det du gjør. Man har ytringsfrihet ja, men ingen ytringsplikt.  

Brødbaking til besvær

Alle som kjennet meg vet hvor lite glad jeg er i å lage mat. Er det ett sted jeg føler meg dum, er det på kjøkkenet. Likevel synes jeg det er artig å se på matlagingsprogram og gøy å bla i kokebøker. Og inni meg kjenner jeg på en lyst til å eksperimentere litt, lære, bli flinkere og ikke minst tryggere. Jeg er alltid så redd for å mislykkes, men hva spiller det for rolle egentlig? Da prøver man bare igjen. Kjedelig med alt som går til spille selvsagt, men øvelse gjør… ja, om ikke mester så i hvert fall flinkere! 

For noen uker siden gikk jeg til innkjøp av en brødbakemaskin. Tenkte at nå skulle jeg begynne å lage egne brød. 

Det er jo genialt at man bare kan putte ting oppi en maskin og så vips! Fiks, ferdig brød.

Det vil si; om man gjør det slik det skal gjøres…  

Underveis i prosessen

Jeg hadde kjøpt en slik bakemiks som jeg kun skulle tilføre gjær og vann. Så enkelt at selv jeg burde klare… 

Meeeen – ikke vet jeg hva som gikk galt. Om det var pga at jeg tok kaldt vann i stedet for lunkent eller hva – brødet ble ikke bra. Det så greit ut, men inni var det deigete. 

Min første tanke var selvsagt at dette gidder jeg ikke. Jeg er og forblir håpløs når det gjelder matlaging. Jeg kan aldri som andre, bare «mekke» noe sammen og så blir det godt. Nei, her må jeg tydeligvis ha alt inn med TESKJE.

Men kommer jeg gi opp? Selvsagt ikke, jeg er for sta til det. Nå prøver jeg igjen og går det ikke denne gangen heller, får jeg prøve meg på å lage et brød fra bunnen. Altså ingen bakemiks, men kjøpe inn ingrediensene og følge oppskriften til punkt og prikke. Jeg skal klare det! 

Smålig!

Kritikken hagler etter at Regjeringen la festmiddagen for arveprinsessen vår til Oslos hovedbibliotek. Man er opprørt over at biblioteket stenges en hel dag og dermed bryter med prinsippet om å være tilgjengelig for folk flest uansett status. 

Jeg må bare si at jeg skjønner ikke denne voldsomme reaksjonen. Det gleder selvsagt en bibliotekars hjerte at folk bryr seg om biblioteket – det er jo helt tydelig veldig viktig for mange. Biblioteket er vel et av de få (om ikke det eneste) stedet i dag der gratisprinsippet fremdeles står sterkt. Det er derfor et viktig alternativ for alle de som ikke har råd til å gå på kino eller delta på andre aktiviteter. 

Likevel får jeg en litt flau smak i munnen. Det var tross alt snakk om én eneste dag. Og det er jo heller ikke slik at Deichman er eneste bibliotek i Oslo. Over 20 bibliotek i Oslo var tilgjengelige den dagen – bare ikke hovedbiblioteket. 

Bilde fra Pixabay

Jeg synes reaksjonen er smålig. Det virker som man må komme med kritikk for enhver pris – at alt skal pirkes på. Spesielt Dagbladet er «flinke» til dette. 

Man kan selvsagt være enig eller uenig om hva som er den beste styreformen. Det er en debatt som med jevne mellomrom kommer opp. Mange mener det er utdatert at man i 2022 har mennesker som arver posisjoner. Selv mener jeg at et kongehus representer noe evig, noe konstant. I krisesituasjoner har vi også sett at kongehuset har hatt en samlende funksjon. Dessuten er de upartiske. Jeg vet ikke om en president ville hatt samme posisjon hos folket som det kong Haakon, kong Olav og nå Harald har. 

Uansett; det er vel nok av andre, mer viktige saker å engasjere seg i, skulle man tro. Som at en dansk bakerikjede har besluttet at det ikke lenger skal hete kakemann, men kakeperson…(ironi). Altså; det er jo teit, men kommentarfeltet tok helt av. Stakkars Støre fikk på pukkelen, også for dette. Hadde enda folk giddet å lese artikkelen og ikke bare overskriften…

Livet er for kort til å leves smålig (Benjamin Disraeli)

Fastlegetrøbbel

Jeg er blant de heldige som har en fastlege. Trenger jeg konsultasjon eller fornying av resepter, er det bare å ta kontakt og jeg får raskt en tilbakemelding. Har aldri måttet vente i ukesvis for å få time heller. I tillegg har jeg en lege som virkelig lytter til det jeg har å si. 

I Bergen kommune hvor jeg bor, er det stor mangel på fastleger. Dersom min lege skulle bli syk, er ikke sannsynligheten særlig stor for at det ville blitt satt inn en vikar.

Nye kommunale legekontor skulle være en av løsningene på fastlegekrisen, men det er spådd at over 4000 bergensere vil stå uten fastlege i Bergen i juni. Mine foreldre er blant disse. Legetimen de hadde ble kansellert pga at fastlegen deres var sykemeldt. Deretter skulle vedkommende på ferie. Da de lurte på hvordan de skulle få fornyet reseptene på viktige medisiner, var svaret at det visste de ikke. Mine foreldre tok kontakt med legevakten og fikk hjelp, men det er rett og slett en skandale at dette kan skje! De og flere i samme situasjon er jo helt avhengig av å ha en fastlege. Dette er med på å skape unødig stress hos eldre mennesker. Det sies at det er ledige fastleger noen mil utenfor Bergen, men det er jo ikke så lett for eldre å dra så langt avgårde. 

Bilde fra Pixabay

Jo rikere vi blir i dette landet, jo dårligere blir tilbudet. Med fare for å høres ut som en virkelig gammel dame, vil jeg påstå at noe faktisk var bedre før! Da fikk vi i hvert fall legebesøk hjem når vi var syke. 

Mine foreldre tok kontakt med Bergens Tidende som lagde en liten sak om dette i dag. Det førte  i hvert fall til at én lege meldte seg som vikar. 

Å legge ting bak seg

Jeg har følt mye på skam, og slitt med vonde tanker og dårlig samvittighet pga hendelser i fortiden. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg forsto at for å komme meg videre, måtte jeg godta tingene slik de var. At uansett hvor mye jeg skulle gitt for å få ting ugjort, var det ikke noe jeg kunne gjøre noe med. 

Prosessen med å gi slipp og legge ting bak meg har vært lang og tøff. Det å tilgi seg selv er ofte langt vanskeligere enn det å tilgi andre… 

Jeg ønsker ikke lenger å dvele ved fortiden. Men én ting synes jeg er viktig og det å ta vare på den lærdommen fortiden gav meg. Jeg vil jo ikke gjøre de samme feilene én gang til, selv om akkurat det er heller lite trolig. For den personen jeg er i dag har heldigvis ikke mye til felles med den personen jeg var da. 

Jeg står så mye tryggere i meg selv i dag. Jeg tenker og handler annerledes. Jeg er selvsagt langt fra perfekt (hvem er det?), jeg har mine feil og mangler som de fleste. Perfeksjon er heller ikke et mål; man kan bare gjøre sitt ytterste. Streber man etter mer tror jeg fort man vil kunne føle seg utilstrekkelig.

Pride

Juni er selve Pride-måneden hvor kjærlighet og mangfold settes i fokus. I byer over hele verden feires dette med festivaler og regnbueflagg. Det å få være den man er og elske den man vil, burde være en menneskerett. Men fremdeles er det mange fordommer rundt det å være skeiv og i noen land regnes det som kriminelt. Man risikerer altså fengselsstraffer bare fordi man er skapt litt annerledes.

Må de kysse når de er i det offentlige rom? 

Vi har kommet langt i Norge, men vi skal ikke gå så veldig mange år tilbake i tid før det også her ble sett på som kriminelt. I dag er det mer akseptert, men likevel kan det være tøft å stå frem. Fordommene florerer, og mange opplever vold og trakassering når de er ute på byen. Blir skremt når jeg leser hva enkelte lirer av seg i kommentarfelt. Mange skriver at de har ikke noe imot homofile, men «må de kysse når de er i det offentlige rom»? Det er altså greit så lenge man slipper å se det og forholde seg til det. Noen trekker paralleller mellom det å være skeiv og begå overgrep. Mange er også kritiske til Pride og skjønner ikke vitsen med festivalen. «Vi har da ikke noe festival for oss som er hetero»! Nei, og hvorfor er det slik? Kanskje fordi de som er hetero ikke opplever å bli diskriminert på bakgrunn av hvem de elsker?

Mange ungdommer har tatt sine egne liv pga manglende forståelse fra samfunnet og sine egne.

Så lenge disse fordommene eksisterer er slike markeringer som Pride viktig. I Norge har oppslutningen økt fra år til år, og de siste årene har også politikerne engasjert seg.

Visste dere forresten at Pride oppsto i USA for over 50 år siden? Det oppsto som en minnemarkering for Stonewall-opprøret 28. juni 1969. Stonewall var en bar og klientellet der hadde i lang tid blitt trakassert av politiet. Denne kvelden gjorde de et opprør og dette opprøret er siden blitt stående som et viktig symbol. Det ble også startskuddet på en bevegelse der diskresjon og undertrykking ble byttet ut med stolthet og åpenhet. Derav navnet Pride.

Stolt over å ha en arbeidsplass som viser sin støtte så offentlig. På flaggstangen vaier Pride-flagget, heist av ene prorektoren på skolen. 

Å la frykten styre

I mange år lot jeg frykten styre og sette begrensninger for meg. Spesielt i arbeidslivet inntok jeg en veldig tilbaketrukket og nesten usynlig rolle. Jeg innbilte meg selv at jeg trivdes best der, i skyggen av mine andre kolleger. 

Å befinne seg i komfortsonen er forutsigbart og trygt. Man slipper å utfordre seg selv og gjøre ting man frykter. Bedagelig, men er det tilfredsstillende i lengden? Stagnerer man ikke litt om man aldri utfordrer seg selv? Jeg tror det. Ønsket om forandring nærmest tvang seg frem hos meg etterhvert som jeg ble tryggere i meg selv. 

Men dette ønsket om forandring må komme innenfra og ikke som press fra andre, tror jeg. Blir man presset til å gjøre noe man ikke tør, kan det oppstå panikk og tap av kontroll. Det fører i hvert fall ikke til en positiv opplevelse og mestringsfølelsen vil være på bånn. Man hiver jo ikke et barn ut i vannet for å lære det å svømme. Mulig at den metoden ville vært effektiv, men ville barnet fått noe glede av det? Ville ikke hele opplevelsen blitt preget av redsel? 

Jeg er heldig som har en sjef som har hatt troen på meg og mine evner. Hen har oppmuntret meg og gitt meg oppgaver hen visste jeg ville klare, men aldri tvunget meg. Kanskje et vennlig push, men ikke noe mer. Jeg ble aldri kastet rett på dypet, men fikk lov til å ta noen svømmetak på trygg grunn først. 

Det tror jeg er en viktig grunn til at jeg i dag takler det å snakke foran en større forsamling. Dessuten kan jeg det jeg snakker om – det er også viktig. Jeg var nervøs i dag før jeg skulle holde presentasjonen, men nervøsiteten forsvant fort. Det var ikke så mange til stede, men de virket til gjengjeld fornøyd. De hadde en del spørsmål og det ble en fin dialog. Etterpå var jeg bare lettet og glad. Og veldig trøtt så det ble en liten hvil i ettermiddag da jeg kom hjem.