Det har heldigvis blitt mer fokus på psykisk helse de senere årene. For selv om så mange som 20-30% av oss i løpet av livet vil oppleve angst og depresjon, er det fremdeles mange fordommer knyttet til det å være psykisk syk. Nettopp derfor er det så viktig med åpenhet og kunnskap.

Jeg har aldri sett på det å søke hjelp som noe skam. For meg ble det like naturlig å nevne at jeg skulle til psykolog, som at jeg skulle til lege.

Det er en krevende prosess å stå i for alle parter. Ikke bare for den som er syk, men også for dem rundt. Sykdommen påvirker ofte ens atferd, slik at man fremstår annerledes enn man egentlig er. Og når andre mister troen på en, mister en også troen på seg selv. Man begynner å tro at man innerst inne faktisk er et dårlig menneske!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men ingen ER sin sykdom – det er et viktig budskap å få frem.

Helingsprosessen skjer gradvis. Det tar tid å snu innlærte tanke- og atferdsmønstre. Man kan jo sammenligne det med en som har brukket et ben. Først har man en intens smerte. Etter hvert blir smerten mindre, men den er der. Pga at man kanskje går med krykker og dermed er hemmet i å klare daglige gjøremål, legges forholdene til rette. Benet blir tilslutt bra, men tiden det tar er avhengig av alvorlighetsgraden.

Slik vil det også være for psykiske lidelser. Forskjellen er bare at man kan ikke fysisk se sykdommen. Noen blir heller aldri helt frisk, men må leve med sykdommen livet ut.

I dag er jeg veldig glad for at jeg valgte å søke hjelp. Det lå likevel langt inne hos meg å gå til det skrittet. Jeg fryktet nok for det jeg skjønte ville bli utfallet; nemlig forandring.

Forandring er alt annet enn lett. Men for å få vekst, må det forandring til. Mange frykter det ukjente og klamrer seg til det kjente. Det kjente føles trygt, men det trygge er ikke nødvendigvis alltid det beste. Det ligger så mange muligheter om en bare er villig til å se.

Det har blitt noen blogginnlegg opp gjennom årene. Jeg har delt både opp- og nedturer, og aldri lagt skjul på at jeg i en periode slet psykisk. Årene 2012-2015 var spesielt vonde og jeg kan ikke kalle det jeg gikk gjennom for annet enn en livskrise.

Psykisk helse er noe alle har og jeg synes det er viktig å være åpen om at livet ikke alltid er så rosenrødt. Men vel så viktig er det å vise at det finnes en vei ut.

Jeg valgte å oppsøke hjelp selv om jeg egentlig ikke trodde det kunne hjelpe meg. Jeg var også redd for å oppta en plass – kanskje var det en annen som trengte det mer enn meg? Og hva skulle vi egentlig snakke om? Vel, det siste trengte jeg ikke bekymre meg over for det var nok å ta tak i.

Jeg var heldig og kom til en psykolog som så meg og som jeg følte meg vel med. Han gav meg de verktøyene jeg trengte for å komme videre, men prosessen tok tid. Laaaang tid. Det var øyeblikk underveis der jeg tvilte på om det hadde noe for seg, men gradvis kom det seg.

Å dvele for mye ved fortiden er ikke så bra – man kan uansett ikke få noe ugjort. På et tidspunkt må man bare bestemme seg for å komme videre. Likevel tror jeg det kan være lurt av og til å se seg litt tilbake for å minne seg selv på hvor langt en faktisk har kommet. Spesielt viktig i perioder hvor man føler man står på stedet hvil. Og så er det selvsagt viktig å ta lærdom av sine feil.

Min styrke er nok staheten. Og så er jeg så heldig at jeg har mennesker rundt meg som ikke har vært redde for å si det de mener. Det var ikke alltid like kjekt å få høre det motsatte av hva en selv ønsket å høre, men til syvende og sist var det likevel det som hjalp.