De var visstnok fire – nå ser det ut til å bare være to igjen.
Jeg får helt vondt inni meg for hvert år skjer jo det samme. Du ser disse skjønne små nøstene komme til verden og neste gang du ser dem, er de blitt én mindre.
Det lurer så mange farer for de små og det er dessverre ikke gitt at alle vokser opp. Det er naturens gang, nådeløs og brutal. Den enes død, den andres brød, den sterkestes rett osv.
Vi mennesker tror vi er snille når vi kaster ut brød og smuler til fuglene, men i stedet utsetter vi de små bare for enda mer fare. For der det er mat å få, kommer det gjerne andre fugler til og i kaoset som oppstår, kan altså ungene lett bli et bytte. En misforstått snillhet altså.
Det beste er å la dem være i fred for ungene har størst sjanse til å klare seg uten vår inngripen.
Jeg håper i hvert fall disse to får vokse opp. Liker egentlig ikke å se de så nært grusveien for de kan jo også risikere å bli påkjørt. Ikke virket de mye redde heller da Embla og jeg passerte de (på god avstand, vel og merke).
Kjedelig å kaste bort dyrebar tid i kø, men det ble realiteten i ettermiddag. Kø er det nå for så vidt mer eller mindre hver dag, men i dag startet den lenge før den pleier. Takk gud for aircondition ellers ville det vært uutholdelig.
Dagen startet hos dyrlegen. Det var på tide med den årlige vaksinen for Embla. Så godt å ha den kontrollen og alt var vel. Det eneste var at hun hadde lagt på seg litt. Hun ble jo sterilisert for vel ett år siden (var det i fjor??) og da hender det jo at de legger på seg. Pelsen endres også også, både i mengde og struktur.
Så nå er vi to her i huset som må ta av hehe. I går kom vi oss på tur og jeg vet ikke hvem av oss som syntes det var tyngst…
Burde nok gått senere på dagen for det var grådig varmt da vi tok turen. Vi peste godt begge to.
Jeg er blitt så redd for orm, ikke for egen del, men for Emblas. Man hører jo så mange historier om hunder som er blitt bitt. I Kanadaskogen er det orm, men jeg har ennå til gode å treffe på en. Hadde hatt så lyst til å komme meg opp på byfjellene, men denne angsten for å skulle treffe på orm, holder meg dessverre tilbake. Så inntil videre blir det turer på trygge og oversiktlige stier.
Embla og jeg har vært ute på en deilig kveldstur rundt Ortuvannet. Vanligvis pleier det være et yrende liv her, men i kveld var det forbausende få fugler å spore.
Ser du ekstra godt på bildet, kan du skimte en enslig svane, så lurer på hvor resten har tatt veien. Kanskje er de godt gjemt inne i sivet? Har nemlig sett de der av og til. Det nærmer seg vel rugetid så kan jo være denne svanen sitter vakt. Maken pleier å vokte mens fruen ruger.
Dette er tatt for et par år siden, også dette ved Ortuvannet. De er veldig tamme, om man kan si det om svaner. De er ikke mye redde i hvert fall, men jeg holder avstand. Vet hvor godt de passer på avkommene så vil ikke stresse de unødig. Er nok av dem som ikke eier respekt for dyrene og for noen år siden måtte en svane bøte med livet nettopp pga menneskers dumskap.
«Havnesjefen» som den ble kalt, ble slått i hjel fordi den hadde gått til angrep på folk, men den gjorde jo ikke annet enn det som ligger i naturen deres; nemlig å passe på. Feilen her lå fullt og helt hos menneskene som ikke kunne la svanene være.
Jeg blir ennå sint når jeg tenker på det.
Jaja, nå starter sirkuset snart på tv. Er spent på å se hvor mange som faktisk kommer delta for det ulmer tydeligvis voldsomt i kulissene. De svenske arrangørene kan ikke ha det lett. Håper bare alt går fredelig for seg og at ikke dette skaper mer uro og kaos. Om Israel skulle vinner, så er det vel ikke noen som ser for seg at en finale skal kunne gå av stabelen i Tel Aviv til neste år?
Heia Gåte og Norge! Det blir vel en 12 eller 13. plass, tipper jeg. Er vel omtrent det oddsen viser.
I dag ble det tur. Ikke bare en liten rusletur, men en god tur der både Embla og jeg fikk opp pulsen innimellom.
Ferden gikk til Alvøskogen og Gullaksdalen, og skal si her var skjedd forandringer siden jeg var her sist! Ikke vet jeg hva som skal bygges (nytt idrettsanlegg??), men det var et stort område som var avsperret. Blir spennende å se når de er ferdig.
Det har vært en strålende søndag (og helg forøvrig) i Bergen, og jeg måtte faktisk av med jakken. Nå var jeg riktignok godt kledd for selv om det har vært fint, har det vært en sur vind. I dag kjente jeg ikke til den så godt, i hvert fall ikke der jeg gikk. Det var bare skjønt.
Vet ikke om jeg innbiller meg det, men jeg følte at det gikk lettere opp de bratteste bakkene. Lett andpusten ble jeg, men det har jo med formen å gjøre. Men jeg gikk opp hver bakke uten noe stopp, og det er fremgang.
Vel fremme i Gullaksdalen tok vi oss en velfortjent hvil. Jeg kunne blitt der i det uendelige for det gir meg en enorm indre ro å bare sitte der og skue utover. Helt nydelig.
Nå er jeg så glad for at jeg klarte å komme meg over den dørstokken. Fatter egentlig ikke hvorfor det skal være så forbaska vanskelig, og i hvert fall ikke når jeg har så mange flotte naturområder i ganske umiddelbar nærhet. Men nå er jeg i gang 👍🏻
Så var det fredag – igjen! Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet når sant skal sies. Uken har vært grei, men det skjer jo ikke så mye. Jeg står opp, går på jobb, drar hjem igjen, tar meg en liten dupp og så var den dagen over. Går selvsagt ut på tur med Embla også, men det har ikke blitt de lange turene ennå.
Jeg burde komme i gang – vi trenger begge å komme ordentlig i form. Og skal jeg klare å gå Losnedalen rundt i sommer (som jo planen er), må jeg legge meg i hardtrening. Det er en krevende tur for slike utrente som meg. Den er ca 8 km lang og det er noen bratte stigninger vi skal opp. Jeg har gått der én gang før – det var i 2019 og jeg var betydelig tyngre da enn det jeg er nå.
I bakgrunnen skimtes øyen Alden og fjellet «Den norske hest». Det er et av de mest karakteristiske fjellene på vestlandskysten – 481 moh. Like ved ligger Værlandet og Bulandet.
Kjenner jeg både gruer og gleder meg…
Men – dette skal skje i juli og det er enda en stund til selv om tiden fyker av gårde. Snart er vi i mai.
I slutten av mai blir det mest sannsynlig en Oslo-tur på meg. Jeg skal på et møte og så lurer jeg faktisk på om jeg skal forbinde «business with pleasure». Vurderer å ta noen ekstra dager i hovedstaden for nå begynner det å bli lenge siden jeg var i sentrum. Oslo i slutten av mai – det bør da bli bra?
Full oppbruddsstemning og det på den fineste påskedagen til nå. April har en særdeles lovende start. Litt sol har jeg da fått nyte og det samme har vofsene. Og så er det nå kjekt å dra når solen skinner og sjøen ligger stille. Slik har det ikke alltid vært og det er ikke noe gøy.
Påskemorgen. I dag slukker sorgen, sies det. Her på Losna er det heldigvis ingen sorg å spore. Eneste må være at påsken nærmer seg slutten og at ferden snart går hjem igjen. Og at vi fikk én hel time mindre søvn pga klokken som skulle stilles til sommertid 😉
På denne siste dagen i mars regner det og tåken ligger tykt, men jeg synes likevel vi har vært heldig. I går fikk jeg meg en tur både ned til sjøen og opp i skogen uten å bli våt. Mildt og fint, og så skinte til og med solen opp!
Vi var egentlig på jakt etter rikuler, men jeg ble så fascinert av alt det andre skogen har å vise frem. Det å gå i skogen får virkelig fantasien i sving.
I dag er det 25. mars og den offisielle vaffeldagen. Jeg hadde mer lyst på fleskepannekaker, så da ble det heller det.
Vi har startet på den stille uken. Mange har allerede dratt på ferie og det merket jeg da jeg kom på jobb i dag morges. Vanligvis er alle ladeplassene tatt, men nå var det flere ledige. Solen har skint i dag, men det er kaldt. Det er forøvrig den eneste dagen med sol denne påsken i følge yr, men de har jo tatt feil før så vi kan bare håpe.
Uansett skal det bli deilig med noen etterlengtede fridager på hytten. Nyte det enkle livet på Losna; oppleve naturen, sjøen og fraværet av støy. De eneste lydene vi hører er naturens egne, som brekingen fra de mange villsauene som beiter, måkeskrik og sjø som slår innover land. Deilige lyder som gir ro i sjelen.
Får jeg se ørn, montro? De pleier å holde til på fjellet rett ved husetGammelt steingjerdeHer lå sjøen rolig, men det er voldsomme krefter som settes i gang når det blåser fra sør
Klokken har såvidt passert 11 og jeg har allerede vært ute og nytt finværet i over én time!
Sånn er det når man har en 6-åring i huset. Nå sto jeg ikke like tidlig opp som han, men tidligere enn jeg pleier. Og det føles så godt for nå har jeg fått litt ut av denne fine morgenen og kan nyte dagens første kopp kaffe med verdens beste samvittighet.
Tenk om jeg kunne huske på denne følelsen neste gang jeg ligger der og kjemper for å komme meg opp fra sengen…
Det ble ingen langtur, men en runde rundt Ortuvannet – og det er helt greit. Liten tur er tross alt bedre enn ingen tur.
Det så nemlig an til at jeg ikke skulle komme meg avgårde for nok en gang oppdaget jeg en feil i strikketøyet. Jeg blir helt besatt, klarer ikke slappe av før det er rettet opp i. Så da var det bare til å rekke opp IGJEN. Ikke bare én, men hele 7 omganger!
Det var godt å komme seg ut litt og få frisk luft. Nå er jeg forhåpentlig våken nok i hodet slik at jeg kanskje klarer å fortsette på strikketøyet uten å gjøre feil. Kryss fingrene!
