Det blir nok ikke øyen rundt på meg i år slik jeg opprinnelig hadde tenkt – til det er formen for dårlig. Det hjelper så lite at snart 22 kilo er borte når utholdenheten ikke er som den burde være. Men – jeg kom meg på «Knuten» og det er da noe!
Jeg skal ikke lyve, tungt var det selv om jeg merker at de 22 kiloene likevel har gjort det lettere for meg å bevege meg. Det ble en del små puste- og bannepauser på slutten haha, men staheten hjelper godt på. «Når jeg har kommet så langt, så skal jeg klare resten også».
Nydelig utsikt på veien opp.KnutevannetPå toppen!
Det er rart med det. Så snart man er kommet opp, glemmer man slitet. Er vel derfor vi gjentar disse turene også. Jeg husker det var jævlig underveis, men ikke hvor jævlig. Haha.
I bakgrunnen ser vi Alden, en øy i Askvoll kommune.Utsikt mot KrakhellaFant litt «niste» på veien…
Det verker både her og der etter en slik tur, men litt «ondter» tåler vi for premien er så absolutt verdt det. Det føles som en seier hver eneste gang!
Tror hundene også er trøtte etter turen – de er jo heller ingen ungdommer lenger noen av dem.
I dag blir det en hviledag for meg, men turer ned til sjøen skal det nå bli. Og kaaanskje blir det også en ny tur til «Knuten» i løpet av ferien?? Den som lever får se.
Jeg har sovet så godt i natt! Skjønte ikke først hvor jeg var da jeg våknet, men så gikk det opp for meg at jeg var på Losna!
Losna ligger altså i Solund kommune i det som tidligere var Sogn og Fjordane, men som nå hører til Vestland fylke. En bilfri øy nord for munningen av Sognefjorden. Står man på Dalsknuten (den nest høyeste toppen på Losna), kan man se Alden, Værlandet og Bulandet i det fjerne.
I dag er det et nitrist vær ute, men i går var det nydelig. Det ble bare finere og finere jo nærmere jeg kom. Jeg fikk den drømmestarten jeg håpet på. Vi satt ute fra jeg kom og senere tok vi turen ned mot sjøen der jeg også fikk min lenge etterlengtede stund på svaberget.
Et paradis for både mennesker og dyr. Det gjør så godt å se hvordan Embla blomstrer når hun er her. Hun får gå løs det meste av dagen og lever det gode hundelivet.
Det eneste skåret i gleden er at vi har en her som lever på lånt tid… Anzu (shibaen til mine venner) fikk tidligere i våres fjernet flere jursvulster og nå ser det dessverre ut som kreften har spredd seg. Hun ble 13 år i mai så er ingen ungdom lenger, men samtidig kan jo shibaen i likhet med tibben, bli ganske gamle. Likevel er det jo slik at de kan rammes av sykdom akkurat slik vi mennesker kan, og kreft er dessverre ikke en helt sjelden sykdom å få.
Enn så lenge virker hun lite plaget, så håper virkelig hun får denne sommeren🤍
Det er snart på tide å finne frem hva jeg skal pakke med meg av klær – det er alltid et problem, synes jeg. Det har ofte en tendens til å bli for mye, men samtidig synes jeg det er greit å ha litt å velge i. Litt sånn i «tilfelle varmt» og i «tilfelle kjølig». I «tilfelle frost» kan jeg heldigvis se bort fra, i følge yr 🤣
Sjøstøvler og regnklær er et must, selv om det faktisk kan se ut som at været ikke skal bli så aller verst i neste uke. Vi kan ikke annet enn å håpe og ta det vi får. Det skal uansett bli deilig med stueskifte og et avbrekk fra hverdagen.
De var visstnok fire – nå ser det ut til å bare være to igjen.
Jeg får helt vondt inni meg for hvert år skjer jo det samme. Du ser disse skjønne små nøstene komme til verden og neste gang du ser dem, er de blitt én mindre.
Det lurer så mange farer for de små og det er dessverre ikke gitt at alle vokser opp. Det er naturens gang, nådeløs og brutal. Den enes død, den andres brød, den sterkestes rett osv.
Vi mennesker tror vi er snille når vi kaster ut brød og smuler til fuglene, men i stedet utsetter vi de små bare for enda mer fare. For der det er mat å få, kommer det gjerne andre fugler til og i kaoset som oppstår, kan altså ungene lett bli et bytte. En misforstått snillhet altså.
Det beste er å la dem være i fred for ungene har størst sjanse til å klare seg uten vår inngripen.
Jeg håper i hvert fall disse to får vokse opp. Liker egentlig ikke å se de så nært grusveien for de kan jo også risikere å bli påkjørt. Ikke virket de mye redde heller da Embla og jeg passerte de (på god avstand, vel og merke).
Kjedelig å kaste bort dyrebar tid i kø, men det ble realiteten i ettermiddag. Kø er det nå for så vidt mer eller mindre hver dag, men i dag startet den lenge før den pleier. Takk gud for aircondition ellers ville det vært uutholdelig.
Dagen startet hos dyrlegen. Det var på tide med den årlige vaksinen for Embla. Så godt å ha den kontrollen og alt var vel. Det eneste var at hun hadde lagt på seg litt. Hun ble jo sterilisert for vel ett år siden (var det i fjor??) og da hender det jo at de legger på seg. Pelsen endres også også, både i mengde og struktur.
Så nå er vi to her i huset som må ta av hehe. I går kom vi oss på tur og jeg vet ikke hvem av oss som syntes det var tyngst…
Burde nok gått senere på dagen for det var grådig varmt da vi tok turen. Vi peste godt begge to.
Jeg er blitt så redd for orm, ikke for egen del, men for Emblas. Man hører jo så mange historier om hunder som er blitt bitt. I Kanadaskogen er det orm, men jeg har ennå til gode å treffe på en. Hadde hatt så lyst til å komme meg opp på byfjellene, men denne angsten for å skulle treffe på orm, holder meg dessverre tilbake. Så inntil videre blir det turer på trygge og oversiktlige stier.
Embla og jeg har vært ute på en deilig kveldstur rundt Ortuvannet. Vanligvis pleier det være et yrende liv her, men i kveld var det forbausende få fugler å spore.
Ser du ekstra godt på bildet, kan du skimte en enslig svane, så lurer på hvor resten har tatt veien. Kanskje er de godt gjemt inne i sivet? Har nemlig sett de der av og til. Det nærmer seg vel rugetid så kan jo være denne svanen sitter vakt. Maken pleier å vokte mens fruen ruger.
Dette er tatt for et par år siden, også dette ved Ortuvannet. De er veldig tamme, om man kan si det om svaner. De er ikke mye redde i hvert fall, men jeg holder avstand. Vet hvor godt de passer på avkommene så vil ikke stresse de unødig. Er nok av dem som ikke eier respekt for dyrene og for noen år siden måtte en svane bøte med livet nettopp pga menneskers dumskap.
«Havnesjefen» som den ble kalt, ble slått i hjel fordi den hadde gått til angrep på folk, men den gjorde jo ikke annet enn det som ligger i naturen deres; nemlig å passe på. Feilen her lå fullt og helt hos menneskene som ikke kunne la svanene være.
Jeg blir ennå sint når jeg tenker på det.
Jaja, nå starter sirkuset snart på tv. Er spent på å se hvor mange som faktisk kommer delta for det ulmer tydeligvis voldsomt i kulissene. De svenske arrangørene kan ikke ha det lett. Håper bare alt går fredelig for seg og at ikke dette skaper mer uro og kaos. Om Israel skulle vinner, så er det vel ikke noen som ser for seg at en finale skal kunne gå av stabelen i Tel Aviv til neste år?
Heia Gåte og Norge! Det blir vel en 12 eller 13. plass, tipper jeg. Er vel omtrent det oddsen viser.
I dag ble det tur. Ikke bare en liten rusletur, men en god tur der både Embla og jeg fikk opp pulsen innimellom.
Ferden gikk til Alvøskogen og Gullaksdalen, og skal si her var skjedd forandringer siden jeg var her sist! Ikke vet jeg hva som skal bygges (nytt idrettsanlegg??), men det var et stort område som var avsperret. Blir spennende å se når de er ferdig.
Det har vært en strålende søndag (og helg forøvrig) i Bergen, og jeg måtte faktisk av med jakken. Nå var jeg riktignok godt kledd for selv om det har vært fint, har det vært en sur vind. I dag kjente jeg ikke til den så godt, i hvert fall ikke der jeg gikk. Det var bare skjønt.
Vet ikke om jeg innbiller meg det, men jeg følte at det gikk lettere opp de bratteste bakkene. Lett andpusten ble jeg, men det har jo med formen å gjøre. Men jeg gikk opp hver bakke uten noe stopp, og det er fremgang.
Vel fremme i Gullaksdalen tok vi oss en velfortjent hvil. Jeg kunne blitt der i det uendelige for det gir meg en enorm indre ro å bare sitte der og skue utover. Helt nydelig.
Nå er jeg så glad for at jeg klarte å komme meg over den dørstokken. Fatter egentlig ikke hvorfor det skal være så forbaska vanskelig, og i hvert fall ikke når jeg har så mange flotte naturområder i ganske umiddelbar nærhet. Men nå er jeg i gang 👍🏻
Så var det fredag – igjen! Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet når sant skal sies. Uken har vært grei, men det skjer jo ikke så mye. Jeg står opp, går på jobb, drar hjem igjen, tar meg en liten dupp og så var den dagen over. Går selvsagt ut på tur med Embla også, men det har ikke blitt de lange turene ennå.
Jeg burde komme i gang – vi trenger begge å komme ordentlig i form. Og skal jeg klare å gå Losnedalen rundt i sommer (som jo planen er), må jeg legge meg i hardtrening. Det er en krevende tur for slike utrente som meg. Den er ca 8 km lang og det er noen bratte stigninger vi skal opp. Jeg har gått der én gang før – det var i 2019 og jeg var betydelig tyngre da enn det jeg er nå.
I bakgrunnen skimtes øyen Alden og fjellet «Den norske hest». Det er et av de mest karakteristiske fjellene på vestlandskysten – 481 moh. Like ved ligger Værlandet og Bulandet.
Kjenner jeg både gruer og gleder meg…
Men – dette skal skje i juli og det er enda en stund til selv om tiden fyker av gårde. Snart er vi i mai.
I slutten av mai blir det mest sannsynlig en Oslo-tur på meg. Jeg skal på et møte og så lurer jeg faktisk på om jeg skal forbinde «business with pleasure». Vurderer å ta noen ekstra dager i hovedstaden for nå begynner det å bli lenge siden jeg var i sentrum. Oslo i slutten av mai – det bør da bli bra?
Full oppbruddsstemning og det på den fineste påskedagen til nå. April har en særdeles lovende start. Litt sol har jeg da fått nyte og det samme har vofsene. Og så er det nå kjekt å dra når solen skinner og sjøen ligger stille. Slik har det ikke alltid vært og det er ikke noe gøy.
Påskemorgen. I dag slukker sorgen, sies det. Her på Losna er det heldigvis ingen sorg å spore. Eneste må være at påsken nærmer seg slutten og at ferden snart går hjem igjen. Og at vi fikk én hel time mindre søvn pga klokken som skulle stilles til sommertid 😉
På denne siste dagen i mars regner det og tåken ligger tykt, men jeg synes likevel vi har vært heldig. I går fikk jeg meg en tur både ned til sjøen og opp i skogen uten å bli våt. Mildt og fint, og så skinte til og med solen opp!
Vi var egentlig på jakt etter rikuler, men jeg ble så fascinert av alt det andre skogen har å vise frem. Det å gå i skogen får virkelig fantasien i sving.
