Dagen i dag ble ikke helt slik jeg hadde tenkt. Jeg hadde bevilget meg en feriedag (min siste i år) og planen var å ta en lengre fjelltur i det fine høstværet. Jeg har lenge hatt lyst til å gå til Rundemanen – ett av Bergens 7 fjell – og gjerne litt lenger også, men ville nå se hva kroppen orket.
Så våkner jeg altså med migrene – grrr. Er det ikke typisk? Så for meg at hele fridagen kom til å gå i vasken. Tok medisin og hvilte litt til, og etter en god stund begynte jeg gradvis å komme meg noe.
Fant ut at jeg fikk senke kravene til meg selv noe. Byfjellene ligger der så sjansen kommer igjen. Jeg fant ut at jeg heller ville utforske en liten topp som ligger på Askøy, Litlevarden heter den. Jeg skjønte jo at dette ikke var noe tung tur, men at den skulle være unnagjort på omtrent 10 minutter, hadde jeg ikke ventet.
Har aldri kommet meg så kjapt opp på en topp før. 144 meter over havet og en nydelig utsikt, men altså; jeg ble ikke svett en gang haha.
Det finnes flere topper på Askøy, men det var dårlig med parkering så fant ut at jeg heller fikk dra til Alvøskogen. Det var en stund siden jeg gikk der sist og der er det fin grusvei. Vi gikk lysløypen, Embla og jeg, før vi så vendte snuten hjem igjen.
Så da ble det tur, til og med turER i flertall. Ikke det jeg først hadde sett for meg, men likevel bedre enn alternativet; å la være å gå. Og så kjenner jeg på en ørliten mestring at jeg faktisk turde å gå et sted jeg aldri før har gått. Det har jeg jo slitt litt med, men det skal utfordres.
Og hodepinen? Den kom seg. Det hjelper alltid å komme seg ut og få frisk luft.
I går var jeg på fotballtrening med nevøen min. Dette er andre gangen jeg er med og det er artig å se på disse guttene, hvor alvorlig de tar det. Vel og merke noen, men slett ikke alle. Noen er liksom med på «kjøtt og flesk», og det håper jeg de får lov til også. At ikke alvoret kommer så tidlig inn i barnesporten, men jeg ser jo tendensen da.
Jeg hadde Embla med meg så gikk en liten tur med henne. Det viste seg å være en tursti like i nærheten av fotballbanen så jeg gikk et lite stykke på den. Nå vet jeg hvor stien kommer ut så neste gang vil jeg gå hele veien til endes. Kjærlighetsstien blir den kalt.
Embla storkoste seg og ville nok helst ha gått hele veien, men som sagt; det får bli en annen gang. Har også funnet en annen rute som vi skal prøve ut i nærheten der.
Gøy med litt variasjon.
Nå holder jeg på å lage meg middag. Fikk Hello Fresh hjem for første gang i går kveld, så i dag er første dagen jeg prøver meg på dette. Kan jo bli spennende, mye å huske på for en som ikke er flink på kjøkkenet.
Noen dager er bare ikke motivasjonen der. Alt føles tungt og det eneste du egentlig har lyst til er å synke ned i sofaen og bli der. Dagen i dag var en slik dag. Men når tempen er 20 og solen skinner i Bergen by kan man ikke forbli inne. Slike dager må benyttes og tas vare på.
Jeg kjente allerede før jeg begynte å gå hvor seig og tung kroppen føltes. Forbi meg løp en gjeng ungdommer, de skulle nok forsere større hindre enn meg selv om Permisjonsstien er tung nok. Den får i hvert fall opp MIN hjertepumpe.
Jeg har gått denne turen én gang før, det ble beskrevet i blogginnlegget Permisjonsstien – Sandviksbatteriet – Munkebotn. Akkurat i dag føltes det som å bestige Everest, vel nesten da. Jeg tok ikke tiden, men innbiller meg at det gikk fortere denne gangen enn sist. Men jeg går ikke på tid – for meg er opplevelsen vel så viktig.
Det var herlig å nå toppen – altså Sandviksbatteriet og vite at jeg klarte det! For det ER mye tyngre å gå når ikke motivasjonen er med som drahjelp. Det å være motivert har så mye å si, men i dag ble det til at jeg gikk mer på stahet enn motivasjon. Det førte meg opp og det er en seier.
Her begynner sherpatrappene og Embla er klar.
Vel oppe venter en nydelig utsikt. Her ser man ut over Byfjorden.
I dag ble det ingen tur oppom Munkebotn, men vi satt en liten stund på toppen før vi gikk svingene ned mot Sandviken sykehus hvor bilen sto parkert. Og NÅ kan jeg slappe av med verdens beste samvittighet.
Der venter det deg en fantastisk opplevelse! En vakker naturperle med ruvende fjell i spennende kulturlandskap. Det er heller ingen krevende tur på noen måte og fin grusvei gjør den tilgjengelig for de fleste.
Det første som fanget blikket da vi kom kjørende oppover mot parkeringsplassen, var breen i bakgrunnen – et mektig syn! Har faktisk aldri sett en isbre før annet enn på bilder. Bondhusbreen er en av brearmene til Folgefonna.
Det var rett og slett som å komme inn i et eventyrlandskap. Den helt spesielle fargen på vannet, fossefallene og synet av brearmen, gjør Bondhusdalen til noe helt spesielt.
Tror dette må være en av de vakreste turene jeg noensinne har vært på.
Er du i Rosendaltraktene, kan du slå to fluer i en smekk, og få med deg både Baroniet og Bondhusvannet da det kun tar ca 35 minutter å kjøre.
Sommertemperaturer i Bergen i dag til tross; høsten har for alvor begynt å sette sitt preg på byfjellene.
Jeg dro på tur rett etter jobb og denne gangen gikk ferden mot Sandvikspilen. Jeg valgte å ta stien fra Skytterveien slik at jeg kom opp ved Garpetjern. Derifra gikk veien mot Munkebotsvannet og videre oppover Munkebotsdalen. Det er grusvei og fint å gå, men tungt for veien snirkler seg bratt oppover i svinger. Jeg har gått denne veien én gang tidligere – da var det snø og isete – men hadde glemt hvor langt (og tungt) det egentlig er.
Ca én time etter at vi startet å gå, kom vi oss omsider til målet.
Sandvikspilen er 323 moh. og det er her den berømmelige Stoltzekleiven kommer opp. Overhørte en samtale mellom to som tydeligvis hadde gått (eller løpt??) opp Stoltzen. Han ene hadde perset og brukt 13 minutter og noe opp, men han trodde han kunne klare å komme ned mot 12 minutter… Jaja, tenkte jeg. Husker ikke hvor lang tid jeg brukte siste gangen jeg gikk opp der, men det var ikke i nærheten av 13 minutter, for å si det sånn. Husker jeg mer slepte meg oppover enn gikk 🤣
Men det er sannelig tungt å gå nedover også når du har gått såpass langt! Beina skalv, ryggen verket og jeg kjente det godt i knærne. Andre løp forbi meg der jeg stavret meg avgårde.
Jeg går nå ikke på tur for å konkurrere med noen. Embla skal jo også få nyte godt av turen og da blir det hyppige stopp underveis.
Se hva som ventet på meg da jeg kom hjem nå i kveldingen!
De var tre stykker, men to løp avgårde da de så Embla og meg komme.
Dette er noe av det jeg liker best ved å bo her; å ha naturen så tett innpå. Det er en stund siden sist jeg så hjort, så det var artig å få et glimt av de nå. Muligens er det de jeg har hørt gresse rett utenfor soveromsvinduet. Hørte nemlig noe lyder av noen som beveget seg, men jeg trodde det var naboen. De har nemlig terrasse like ved.
Jeg valgte spesifikt denne leiligheten pga beliggenheten. Siden jeg bor i lavblokk har jeg jo naboer tett innpå meg, og derfor er det godt å bo i en endeleilighet med naturen som nærmeste nabo. Ikke er det gjennomgangstrafikk her heller siden jeg bor helt innerst i feltet.
Det gjelder å benytte seg av de fine dagene når vi har de, slik som i dag. Jeg dro derfor på tur rett etter jobb. Ville prøve en tursti som jeg ikke har tatt på mange, mange år.
Permisjonsstien er i senere år blitt kraftig utbedret og det er kommet trapper (220) i de bratteste hengene, laget av sherpaer fra Nepal. Stien går opp til Sandviksbatteriet og herifra kan man komme seg videre over fjellryggen til Sandvikspilen om man ønsker det (der du kommer opp om du velger å gå Stoltzekleiven). Det hadde ikke jeg tenkt å gjøre i dag.
Permisjonsstien starter fra Fjellveien, ca 200 meter nord for der man går opp til Stoltzen.
Veien slynger seg slakt oppover i sikksakk-svinger.
Etterhvert blir det brattere og jeg måtte ha meg et par små pustepauser. Likevel synes jeg det gikk greit og jeg kommer absolutt ta denne turen flere ganger.
Husker at vi tidligere måtte klatre her. Ved at det nå er kommet trapper, er det mer tilrettelagt slik at flere har muligheter til å benytte seg av turen.
Nesten oppe…
Oppe!
Utsikt mot Askøy
Embla hadde ingen problemer med å komme seg opp, men så er hun da en tibetansk spaniel da!
Det ble en kjapp tur opp til Munkebotsvannet før jeg vendte nesen nedover mot Sandviken sykehus hvor bilen sto parkert.
En flott tur hvor jeg fikk trent musklene og fått fart på hjertepumpen!
Men hvorfor navnet «Permisjonsstien?»
Soldatene som var stasjonert på Sandviksbatteriet for omkring 100 år siden, brukte visstnok denne veien for å komme seg raskt ned til byen da de hadde permisjon…
Det blir nok ikke øyen rundt på meg i år slik jeg opprinnelig hadde tenkt – til det er formen for dårlig. Det hjelper så lite at snart 22 kilo er borte når utholdenheten ikke er som den burde være. Men – jeg kom meg på «Knuten» og det er da noe!
Jeg skal ikke lyve, tungt var det selv om jeg merker at de 22 kiloene likevel har gjort det lettere for meg å bevege meg. Det ble en del små puste- og bannepauser på slutten haha, men staheten hjelper godt på. «Når jeg har kommet så langt, så skal jeg klare resten også».
Nydelig utsikt på veien opp.KnutevannetPå toppen!
Det er rart med det. Så snart man er kommet opp, glemmer man slitet. Er vel derfor vi gjentar disse turene også. Jeg husker det var jævlig underveis, men ikke hvor jævlig. Haha.
I bakgrunnen ser vi Alden, en øy i Askvoll kommune.Utsikt mot KrakhellaFant litt «niste» på veien…
Det verker både her og der etter en slik tur, men litt «ondter» tåler vi for premien er så absolutt verdt det. Det føles som en seier hver eneste gang!
Tror hundene også er trøtte etter turen – de er jo heller ingen ungdommer lenger noen av dem.
I dag blir det en hviledag for meg, men turer ned til sjøen skal det nå bli. Og kaaanskje blir det også en ny tur til «Knuten» i løpet av ferien?? Den som lever får se.
Jeg har sovet så godt i natt! Skjønte ikke først hvor jeg var da jeg våknet, men så gikk det opp for meg at jeg var på Losna!
Losna ligger altså i Solund kommune i det som tidligere var Sogn og Fjordane, men som nå hører til Vestland fylke. En bilfri øy nord for munningen av Sognefjorden. Står man på Dalsknuten (den nest høyeste toppen på Losna), kan man se Alden, Værlandet og Bulandet i det fjerne.
I dag er det et nitrist vær ute, men i går var det nydelig. Det ble bare finere og finere jo nærmere jeg kom. Jeg fikk den drømmestarten jeg håpet på. Vi satt ute fra jeg kom og senere tok vi turen ned mot sjøen der jeg også fikk min lenge etterlengtede stund på svaberget.
Et paradis for både mennesker og dyr. Det gjør så godt å se hvordan Embla blomstrer når hun er her. Hun får gå løs det meste av dagen og lever det gode hundelivet.
Det eneste skåret i gleden er at vi har en her som lever på lånt tid… Anzu (shibaen til mine venner) fikk tidligere i våres fjernet flere jursvulster og nå ser det dessverre ut som kreften har spredd seg. Hun ble 13 år i mai så er ingen ungdom lenger, men samtidig kan jo shibaen i likhet med tibben, bli ganske gamle. Likevel er det jo slik at de kan rammes av sykdom akkurat slik vi mennesker kan, og kreft er dessverre ikke en helt sjelden sykdom å få.
Enn så lenge virker hun lite plaget, så håper virkelig hun får denne sommeren🤍
Det er snart på tide å finne frem hva jeg skal pakke med meg av klær – det er alltid et problem, synes jeg. Det har ofte en tendens til å bli for mye, men samtidig synes jeg det er greit å ha litt å velge i. Litt sånn i «tilfelle varmt» og i «tilfelle kjølig». I «tilfelle frost» kan jeg heldigvis se bort fra, i følge yr 🤣
Sjøstøvler og regnklær er et must, selv om det faktisk kan se ut som at været ikke skal bli så aller verst i neste uke. Vi kan ikke annet enn å håpe og ta det vi får. Det skal uansett bli deilig med stueskifte og et avbrekk fra hverdagen.
