De var visstnok fire – nå ser det ut til å bare være to igjen.

Jeg får helt vondt inni meg for hvert år skjer jo det samme. Du ser disse skjønne små nøstene komme til verden og neste gang du ser dem, er de blitt én mindre.

Det lurer så mange farer for de små og det er dessverre ikke gitt at alle vokser opp. Det er naturens gang, nådeløs og brutal. Den enes død, den andres brød, den sterkestes rett osv.

Vi mennesker tror vi er snille når vi kaster ut brød og smuler til fuglene, men i stedet utsetter vi de små bare for enda mer fare. For der det er mat å få, kommer det gjerne andre fugler til og i kaoset som oppstår, kan altså ungene lett bli et bytte. En misforstått snillhet altså.

Det beste er å la dem være i fred for ungene har størst sjanse til å klare seg uten vår inngripen.

Jeg håper i hvert fall disse to får vokse opp. Liker egentlig ikke å se de så nært grusveien for de kan jo også risikere å bli påkjørt. Ikke virket de mye redde heller da Embla og jeg passerte de (på god avstand, vel og merke).