Så var det fredag – igjen! Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet når sant skal sies. Uken har vært grei, men det skjer jo ikke så mye. Jeg står opp, går på jobb, drar hjem igjen, tar meg en liten dupp og så var den dagen over. Går selvsagt ut på tur med Embla også, men det har ikke blitt de lange turene ennå.
Jeg burde komme i gang – vi trenger begge å komme ordentlig i form. Og skal jeg klare å gå Losnedalen rundt i sommer (som jo planen er), må jeg legge meg i hardtrening. Det er en krevende tur for slike utrente som meg. Den er ca 8 km lang og det er noen bratte stigninger vi skal opp. Jeg har gått der én gang før – det var i 2019 og jeg var betydelig tyngre da enn det jeg er nå.
I bakgrunnen skimtes øyen Alden og fjellet «Den norske hest». Det er et av de mest karakteristiske fjellene på vestlandskysten – 481 moh. Like ved ligger Værlandet og Bulandet.
Kjenner jeg både gruer og gleder meg…
Men – dette skal skje i juli og det er enda en stund til selv om tiden fyker av gårde. Snart er vi i mai.
I slutten av mai blir det mest sannsynlig en Oslo-tur på meg. Jeg skal på et møte og så lurer jeg faktisk på om jeg skal forbinde «business with pleasure». Vurderer å ta noen ekstra dager i hovedstaden for nå begynner det å bli lenge siden jeg var i sentrum. Oslo i slutten av mai – det bør da bli bra?
Full oppbruddsstemning og det på den fineste påskedagen til nå. April har en særdeles lovende start. Litt sol har jeg da fått nyte og det samme har vofsene. Og så er det nå kjekt å dra når solen skinner og sjøen ligger stille. Slik har det ikke alltid vært og det er ikke noe gøy.
Påskemorgen. I dag slukker sorgen, sies det. Her på Losna er det heldigvis ingen sorg å spore. Eneste må være at påsken nærmer seg slutten og at ferden snart går hjem igjen. Og at vi fikk én hel time mindre søvn pga klokken som skulle stilles til sommertid 😉
På denne siste dagen i mars regner det og tåken ligger tykt, men jeg synes likevel vi har vært heldig. I går fikk jeg meg en tur både ned til sjøen og opp i skogen uten å bli våt. Mildt og fint, og så skinte til og med solen opp!
Hva ser dere her?Og her?
Vi var egentlig på jakt etter rikuler, men jeg ble så fascinert av alt det andre skogen har å vise frem. Det å gå i skogen får virkelig fantasien i sving.
I dag er det 25. mars og den offisielle vaffeldagen. Jeg hadde mer lyst på fleskepannekaker, så da ble det heller det.
Vi har startet på den stille uken. Mange har allerede dratt på ferie og det merket jeg da jeg kom på jobb i dag morges. Vanligvis er alle ladeplassene tatt, men nå var det flere ledige. Solen har skint i dag, men det er kaldt. Det er forøvrig den eneste dagen med sol denne påsken i følge yr, men de har jo tatt feil før så vi kan bare håpe.
Uansett skal det bli deilig med noen etterlengtede fridager på hytten. Nyte det enkle livet på Losna; oppleve naturen, sjøen og fraværet av støy. De eneste lydene vi hører er naturens egne, som brekingen fra de mange villsauene som beiter, måkeskrik og sjø som slår innover land. Deilige lyder som gir ro i sjelen.
Får jeg se ørn, montro? De pleier å holde til på fjellet rett ved husetGammelt steingjerdeHer lå sjøen rolig, men det er voldsomme krefter som settes i gang når det blåser fra sør
Klokken har såvidt passert 11 og jeg har allerede vært ute og nytt finværet i over én time!
Sånn er det når man har en 6-åring i huset. Nå sto jeg ikke like tidlig opp som han, men tidligere enn jeg pleier. Og det føles så godt for nå har jeg fått litt ut av denne fine morgenen og kan nyte dagens første kopp kaffe med verdens beste samvittighet.
Tenk om jeg kunne huske på denne følelsen neste gang jeg ligger der og kjemper for å komme meg opp fra sengen…
Det ble ingen langtur, men en runde rundt Ortuvannet – og det er helt greit. Liten tur er tross alt bedre enn ingen tur.
Det så nemlig an til at jeg ikke skulle komme meg avgårde for nok en gang oppdaget jeg en feil i strikketøyet. Jeg blir helt besatt, klarer ikke slappe av før det er rettet opp i. Så da var det bare til å rekke opp IGJEN. Ikke bare én, men hele 7 omganger!
Det var godt å komme seg ut litt og få frisk luft. Nå er jeg forhåpentlig våken nok i hodet slik at jeg kanskje klarer å fortsette på strikketøyet uten å gjøre feil. Kryss fingrene!
Jeg er nettopp kommet inn døren etter først å ha vært på jobb og deretter gått tur i Kanadaskogen. I dag hadde jeg ingen unnskyldninger for dette har vært en flott vårdag her vestpå. Dessuten lovet jeg Embla at vi skulle gå tur og det man lover skal man holde, har jeg lært.
Folk grillet og koste seg ved badeplassen – selv satte jeg meg på en benk og tok livet med ro før vi tuslet videre.
Hva ser dere?
Jeg er ikke så flink som andre til å finne artige motiver, men denne her fanget min interesse. Hva ser dere her? Selv synes jeg dette kunne minne om en afghansk mynde.
Jeg har forresten helt glemt å komme med en oppdatering på Embla og dette våteksemet hun hadde! Det går i hvert fall veldig bra med henne og såret er heldigvis borte.
NÅ blir det strikking på meg resten av kvelden. I går gikk mesteparten av kvelden med til å rekke opp for n-te gang – det var nummeret før strikketøyet gikk vegg i mellom. Tok meg nesten ikke tid til å spise en gang. På den måten kan jeg virkelig anbefale å begynne med en eller annen form for håndarbeid – det kan være en effektiv slankekur 😉
Forrige mandag prøvde jeg ut en ny turrunde. Jeg valgte å gå opp til Garpetjern, men ikke via Schnitlerskaret som sist. Denne gangen gikk jeg opp en ganske bratt asfaltvei fra Skytterveien og i stedet for å ta til høyre mot Munkebotn, valgte jeg å gå til venstre.
Jeg gikk så langt som til der veien deler seg – da kan du enten fortsette rett frem og komme til Eidsvåg, eller ta til venstre og komme inn på Hellemyrstien. Jeg valgte sistnevnte vei.
Det er så fint laget til og ikke minst; tilgjengelig for alle. Blir ikke siste gangen jeg går her.
Siste uken har det ikke blitt annet enn småturer. Det har regnet og regnet og regnet….Vi er jo vant til den slags vær her i Bergen, men nå kjenner jeg det skal bli godt med noen dagers opphold. Er meldt strålende fint høstvær de neste dagene heldigvis. Får se hvor føttene tar oss 😉
Uken som ligger bak meg har vært preget av mye stress. Og jeg takler stress ekstremt dårlig… Kan bli både oppfarende og frustrert, og etterpå falle sammen som en klut. Har vært veldig mye sliten, men det skyldes nok også Wegovy, slankemedisinen jeg går på.
Jeg stortrives med jobben min, men kan nok føle ansvaret tynge innimellom. Det er så mye som står og faller på meg, og mere skal det bli. Likevel; det gir jo en enorm mestringsfølelse når man omsider finner en løsning på noe som ikke har funket. Og så er det godt å kjenne på dette at kolleger har troen på deg.
Det blir nok ikke mindre stress i uken som kommer. Skal ha et webinar på onsdag og det kjenner jeg at jeg gruer meg til. Er så lenge siden nå og da kommer denne gamle usikkerheten krypende. Det går nok bra, men nervøs er jeg.
Hører på uværet her jeg sitter og skriver. Det har bøttet ned i flere dager, skikkelig høst med andre ord. Er glad jeg kom meg på tur forrige lørdag og mandag.
Lørdagen gikk altså turen til Sandviksbatteriet. Der har jeg vært flere ganger, men denne gangen gikk jeg for første gangen opp Schnitlerskaret. Et bratt og stenete skar, men det gikk forbausende «lett» opp. Altså; jeg hadde blodsmak i munnen da jeg nådde toppen, men jeg klarte å gå opp uten pauser. Det er en seier for meg! Det merkes at det er noen kilo borte ja. 18 for å være eksakt! ☺️
Det ble tur i dag og jeg er stolt! Det er så altfor lettvint å legge seg nedpå etter en lang dag på jobb, men når været er så bra som det var i dag, måtte jeg nesten bare benytte meg av sjansen. Og igjen slår det meg hvor mye lettere jeg blir til sinns etter en slik tur.
I dag ble det Kanadaskogen – et turområde som ikke ligger mange minutters kjøring fra der jeg bor. Hadde egentlig tenkt å utforske en for meg ny sti, men det får bli en annen dag.
Den har fått det litt uhyggelige navnet «Schnitlerskaret», uhyggelig siden Schnitler er en kjent voldtekts- og drapsmann i Bergen. På 60-tallet forsvant en ung jente og hun ble ved en tilfeldighet funnet i dette området. Hvorfor stien er oppkalt etter gjerningsmannen, aner jeg ikke. Et uhyggelig navn på en idyllisk tursti – litt rart i mine øyne. Uansett; jeg skal gå den veien en dag for jeg liker det å prøve ut nye turstier.
