Nevøen min og jeg har vært på Urban zoo, en liten dyrehage i Bergen sentrum. Først visste jeg ikke en gang om jeg kom til å tørre å ta på den. Følte meg veeeldig moden da jeg gjorde det, men skvatt til da jeg kjente hvor kald den var. Etterhvert ble det mindre og mindre skummelt, men det å holde den lå litt langt inne. Men – jeg er jo glad i utfordringer så jeg bare måtte! Ble forbauset over hvor sterk den var, men det er jo en kvelerslange da *grøsser*.
Artig opplevelse da. Nevøen min ble fort lei da, syntes dyrehagen var litt liten hehe. Etterpå ble det tur til McDonalds. En skikkelig kosedag ☺️
Jeg har ikke helse til å krype rundt på gulvet, stå på kne – og skru. Det gjorde jeg nemlig i går og det kjenner jeg.
Brukte så og si hele kvelden i går til å montere det nye stuebordet mitt fra Jysk. For det første veide pakken 25 kilo så jeg måtte ha hjelp til å få det fraktet og bært inn. Så var det selvsagt i mange deler og ørten forskjellige skruer. Da jeg så bruksanvisningen, var jeg på nippet til å gi opp før jeg i det hele tatt hadde startet.
Men – den som gir seg er en dritt hehe, så her var det bare å kjøre på. Etter timer med svetting, banning, litt mer svetting og enda mer banning var jeg i mål!
Jeg ble så fornøyd! Det er et skikkelig solid bord og det gjorde seg å få litt mer tre inn. Stuen ble med ett så mye lunere. Men se armen min:
Full i blåmerker. Eller røde, som kommer bli fargerike etterhvert.
Jaja, det er så verdt det! #mestringsfølelse
Hadde dette vært tidligere, hadde jeg neppe hatt troen på at JEG skulle klare å sette sammen noe som helst. Det var noe jeg pleide overlate til andre, men nå har jeg fått smaken på det å være selvhjulpen og det gir mestringsglede.
Og om bare noen dager får jeg et nytt prosjekt, men heldigvis; det er i færre deler 😉
Da har jeg bestilt time til service på bilen. Selve servicen blir ikke så dyr, men så kommer det jo an på om det er andre ting å gjøre. Har f.eks bedt de om å sjekke håndbrekket… Tror jeg bare må stålsette meg for her kan tusenlappene fort få vinger.
I morgen skal jeg til tannpleier. Der kan det jo også fort bli noen tusenlapper. Grrrr, hater å bruke penger på slike ting – det er jo så mye annet gøy å bruke de på haha. Og det å gå til tannlege er definitivt ikke av det gøyeste jeg gjør. Men det må jo til…Skal være glad når det er over.
Jaja, det er i morgen. Orker ikke tenke på det nå i kveld.
Jeg kom meg på en tur etter jobb i dag – det gjorde godt! Er heldig som har så mange fine turområder rundt meg. I dag ble det Kanadaskogen – lenge siden vi hadde gått der nå. Litt glatt og isete enkelte steder, holdt på å gå på rattata flere ganger, men klarte å holde meg på beina.
Får jo så dårlig samvittighet de ettermiddagene jeg ikke klarer komme meg på slike turer, men er veldig fornøyd i dag da ☺️ Høres ut som Embla er fornøyd også – hun ligger ved siden av og snorker 🤣
Hender det at du får en tanke, en idé om noe du har lyst til å gjennomføre, som kjennes litt skummelt? Likevel slipper ikke tanken, den bare tvinger seg frem helt til du føler at du bare MÅ gjøre det?
Jeg har opplevd dette mange ganger. Husker spesielt når sjefen min sluttet og vi skulle ha avslutning for henne. Plutselig kom det en tanke om at JEG skulle holde tale! 😳 Jeg, som ikke kunne fordra å snakke foran masse mennesker, kjente plutselig på lysten til å klare dette. Det kjentes helt rett og jeg visste at dette måtte jeg bare.
Det samme skjedde da jeg bestemte meg for å starte opp med businessen min og network marketing. Den avgjørelsen tvang seg regelrett frem.
Jeg tror det har å gjøre med min frigjørelse. Jeg har jo gått gjennom store omveltninger i livet. Fra å være totalt avhengig av andre, måtte jeg plutselig stå på egne bein. Høres kanskje rart ut for en dame i min alder, men jeg måtte lære meg til å ta roret selv og ikke bare la andre styre. Etterhvert som tryggheten vokste, kjente jeg mer og mer på lysten til å utfordre meg selv. Om det var for å overbevise andre om at dette taklet jeg, vet jeg ikke. Tror egentlig det handlet mest om å overbevise meg selv.
Nå tar jeg et nytt skritt – i slutten av april drar jeg mutt putt alene til Stockholm! 😃 Dette er også noe som gradvis har tvunget seg frem. Lysten til å oppleve en by jeg aldri før har vært i, kombinert med denne trangen til å pushe egne grenser. Noen lurte på om det ikke ville vært greiere å ha noen å dra sammen med, men nei; dette er noe jeg bare må gjøre alene. Det kjenner jeg veldig sterkt på.
Jeg har aldri vært i Stockholm før! Meningen var å dra våren 2020, men av en eller annen årsak ble det ikke da… 😖 Så nå prøver jeg igjen.
Det å ha mål å strekke seg mot i livet, er viktig. Det gir livet mening når man gjør en innsats for å nå et mål som er viktig for oss og man oppnår en følelse av velvære. Problemet er at vi ofte har lett for å sette oss så store mål at de kan være vanskelige å oppnå. Klarer man da ikke å innfri, vil det føles som et nederlag. Man føler man har mislykkes og lar kanskje være å sette opp nye, mer oppnåelige mål.
I 2015 hadde jeg et opphold på et rehabiliteringssenter i Sunnfjord. Her ble det snakket mye om dette med mål og mestring. Hver morgen før frokost skulle vi for eksempel gå en liten tur. Alle hadde vi ulike utgangspunkt og forutsetninger, så mens noen klarte å gå en lengre tur, var det for andre nok å bare tråkke litt rundt i gresset rett utenfor rommet. Begge deler var like fullt mestring. Det viktigste var å komme seg ut, gjøre noe. Og som det ble sagt: litt er bedre enn ingenting.
Jeg kommer aldri sette meg mål om å bestige Everest eller K2. For meg er det utfordrende nok å komme meg opp på et av Bergens syv fjell. Jeg har vært på Lyderhorn én gang – da var jeg så sliten og ødelagt at jeg hadde store problemer med å komme meg hjem. Jeg har også gått 4-fjellsturen. Det å gå i kø på fjelltur er nok ikke helt min «greie», men jeg har et mål om å komme meg til Lyderhorn igjen eller gå til toppen av Løvstakken for der har jeg aldri vært. Begge deler skulle være oppnåelige mål etterhvert som jeg nå tar av.
Men i første omgang er delmålet mitt å bevege meg mer, få litt mer kondis, slik at jeg på sikt skal klare å nå disse toppene. Hadde jeg prøvd på det nå, er jeg redd jeg ville blitt skuffet.
Formen var heldigvis ikke verre i dag, snarere tvert i mot. Så da ble det tur. Jeg hadde jo lovet Embla det og det man lover skal man holde.
Valget falt på Alvøskogen, et friluftsområde ikke mange minutters kjøring unna der vi bor. Her er det mange turmuligheter og stier som går på kryss og tvers. Vi valgte å starte fra Ørjebekk som er vår nærmeste «inngang» til skogen.
Dette er en skikkelig naturperle og ikke møtte vi så mange andre heller. Vi gikk stort sett i ro og fred. Fulgte veien et stykke innover før vi tok av og kom inn på lysløypen.
Vi fulgte lysløypen et godt stykke før vi tok av mot Kiplevannet. Her har jeg vært én gang før og det er bare så vakkert her! Her satte jeg meg ned og Embla fikk drikke litt.
På veien tilbake så jeg at det gikk en sti til Ørjebekk og jeg tenkte vi kunne ta den så kom vi oss raskere tilbake til bilen. Jommen sa jeg smør. Det var tydelig sti et godt stykke. Så kom vi til et stiskille – uten merking. Prøvde først den ene veien, men så ikke noe sti videre ved første øyekast. Valgte så den andre veien, men den gikk ned til et lite tjern og ikke lenger. Jaja, vi får prøve den første veien igjen da, tenkte jeg, for gi opp skulle jeg ikke.
Den viste seg å være riktig. Men her måtte jeg altså klatre for å komme opp – heldigvis var det satt opp en liten kjetting slik at jeg hadde noe å holde i. Etter mye om og men og mye tråkking på måfå, kom vi oss omsider ut på veien. Det var i hvert fall en nydelig tur og det gjorde godt både for Embla og meg.
Etterpå dro vi på et lite besøk før vi kjørte hjem. På veien handlet jeg litt og unnet meg faktisk kinamat siden jeg hadde vært flink og klart å forsere den lange dørstokkmilen.
Jeg lurer på når den dagen skal komme at jeg overhodet ikke er nervøs før jeg skal presentere noe. Nå har det riktignok kommet seg enormt mye, det er jo ikke slik at jeg er fysisk dårlig lenger, men denne gangen kjente jeg det litt ekstra. Kan selvsagt være fordi dette var første gang etter ferien. Det sies jo også at man skal kjenne på en liten nerve for å kunne yte maks og den tror jeg på. Man blir ekstra skjerpet og konsentrert da.
Og selvsagt gikk det over all forventning. De og vi følte at det hadde vært et nyttig møte. Jeg fikk også med meg et tips tilbake og det synes jeg var veldig bra! Jeg tok også mye på sparket i dag og var mer avslappet mens det sto på – det er noe jeg skal ta med meg videre på veien. Jeg kan jo dette jeg snakker om etterhvert.
Jeg har skrevet mye om dette med mestring. Det å pushe seg selv litt er viktig for å ikke stagnere, samtidig må det nesten være noe en ønsker selv. Det må være noe som driver en, noe som motiverer. Jeg synes jo at det å undervise, det å lære bort noe til andre er gøy, men så er det dette med å prate til en forsamling da… der har jeg hatt en sperre. Nå er jeg i ferd med å bryte den sperren fordi den har hindret meg i å gjøre noe jeg liker. Og det er søren meg en utrolig deilig følelse å kjenne på!
Resten av jobbdagen ble tatt hjemme for det skulle komme en snekker og se på tre av dørene mine. De har vært vanskelige å få igjen, men nå ble de fikset heldigvis. Satt en liten stund ute på terrassen mens han var her for å få nytt litt av det fine været vi har hatt i dag. Sommerens siste krampetrekning, tenker jeg.
Kroppen verker og jeg er stiv og støl over det hele. Men jeg kjenner på en enorm mestringsfølelse her jeg sitter.
Vi kom oss altså opp til Dalsknuten i dag også. Og bare for å si det; det var jævlig! Det har regnet godt i flere dager, så det var skikkelig sørpete og vått hele veien. Vi seg godt nedi det myrete underlaget og det gjorde jo til at det ble tyngre.
Men opp kom vi! Og utsikten er det ingenting å si på. Den er verdt alt slitet.
Om det var et slit oppover, var det egentlig ikke noe lettere ned. Glatte steiner, sleipe røtter og tidvis leirete føre gjorde at vi måtte trå forsiktig for ikke å falle. Enkelte steder måtte jeg bare sette meg ned på rumpen og ake meg forsiktig ned.
Men nå kan jeg slappe av resten av dagen, vel vitende om at jeg har brukt kroppen.
I morgen er det meldt regn, men i neste uke kommer solen og varmen…
I går tok vi turen til Dalsknuten, en av flere topper her på Losna. Jeg har vært der én gang tidligere, men da valgte vi en annen vei opp. Nå skulle vi gå opp det bratte skaret der jeg tidligere kun har gått ned.
Det er to år og minst 15 kilo siden jeg var på «Knuten» sist. Det var blytungt, minnes jeg, og det er jo ikke så rart når man veier over 100 kilo! Vel var det tungt innimellom nå også, men det kan ikke sammenlignes med slik det var sist. Jeg er mye mer utholdende nå og pausene kortere.
Tenk hvordan det vil bli når enda 15 kilo er borte! Kanskje blir jeg reneste fjellgeiten hehe.
Det kunne blitt en artig video på tilbaketuren. Deler av veien går gjennom høyt ormegress, og jeg gikk og filmet – trodde jeg. Plutselig forsvant beina under meg og jeg lå så lang jeg var. Dessverre hadde jeg tydeligvis klart å holde fingeren foran linsen, så kun innsiden av håndflaten vistes…
Den følelsen… når hun endelig står der på toppen og skuer utover. Her oppe har hun oversikt; over hvor hun kom fra og veien hun har lagt bak seg. Det var tungt til tider, men hun sto på og gav aldri opp.
Den følelsen… når hun nå ser nedover og vet at hun fremdeles har en vei å gå, men med en visshet om at det verste stykke er unnagjort.
