Jeg begynner så smått å forstå at jeg duger til så mye mer enn jeg tror. Eller har trodd. Mangel på selvtillit har ført til at jeg har hatt null tro på meg selv både privat, men også på arbeidsplassen. Selv de enkleste ting (som for eksempel å fylle bensin) «klarte» jeg ikke. Ikke alene i hvert fall. Jeg turde heller ikke kjøre bil når jeg var alene, da lot jeg bilen stå. Så om jeg skulle være alene hjemme noen dager, måtte matvarer være i hus slik at jeg skulle slippe å kjøre ut. For det kunne jeg jo ikke.

Da jeg virkelig måtte klare meg alene, hadde jeg ikke noe valg, men husker ennå på usikkerheten jeg følte. Det tok sin tid før jeg følte meg trygg og stolte på at dette var noe jeg taklet.

Dette ligger noen år tilbake i tid, men den dårlige selvtilliten har fulgt meg på andre områder. Som på kjøkkenet. «Sannheten» om at jeg ikke duger på kjøkkenet er noe jeg tidvis fortsatt sliter med. Så blir jeg overrasket over meg selv når jeg klarer noe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som å lage eggerøre.
Huff…skammer meg nesten over å si det, men dette er faktisk sannheten. Så håpløs har jeg følt meg at selv de enkleste små retter har blitt uoverkommelig. Eller jeg har trodd det, for i virkeligheten er det jo ikke vanskelig i det hele tatt. Men det er noe med det å tørre og bare hive seg ut i det. For de fleste er ikke dette noe heksekunst, men for noen kan det faktisk føles slik. Jaja, på den positive siden skal det lite til før jeg får en gedigen mestringsfølelse da 😉

Rett før helgen klarte jeg å fikse noe teknisk på jobben. Dette er noe vi har slitt med i lengre tid og jeg hadde a l d r i trodd at jeg skulle klare å finne ut av det. Selv nå er jeg usikker om jeg virkelig har klart å løse problemet, men vi testet det flere ganger på fredag og da funket det. Likevel venter jeg bare på at noe skal dukke opp for å «bevise» at jeg likevel ikke dugde.
Snakk om å være sin egen verste fiende.

Likevel; OM det skulle dukke opp flere problemer vet jeg i hvert fall litt mer om hvor problemet ligger og da har vi i det minste kommet ett skritt nærmere en løsning.

En liten oppdatering på Embla: det renner ikke lenger så mye fra nesen hennes, men hun får fortsatt episoder med innovernysing. Nå har hun bare gått på medisiner i fire dager, og har noen dager igjen, men er hun ikke helt frisk til over påske, blir det ny tur til dyrlege.

Jeg føler det er et kappløp mot tiden. Bare 4 dager igjen til jul og rundt oss florerer det med covid, influensa og norovirus. Jeg ber til høyere makter om at vi denne julen må bli spart – jeg o r k e r ikke en reprise av fjorårets romjul 😮‍💨

Samtidig skammer jeg meg litt over tankene mine. Mens jeg skal feire en fredelig jul med mine, er det mange som går en bekymringsfull høytid i møte. I dag hørte jeg om en kollega som har familien sin i Israel. Foreldrene hans er gamle og syke, og bor nå i telt. De har visstnok flyktet. Ene broren var skadet. Kollegaen min hadde prøvd å få de på en evakueringsliste til Egypt, men det nyttet ikke. Han selv er sykemeldt for tiden og det er jo ikke så rart.

Det er så mange skjebner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Likevel; vi kan ikke la være å kose oss eller leve livene våre av den grunn, men det er lurt å sette ting litt i perspektiv. Være takknemlige for det vi har.

Selv har jeg kost meg med litt julebakst i kveld. Jeg skrev jo i et tidligere innlegg at jeg ville prøve meg på kolakaker igjen og i dag hadde jeg såpass energi til å gå i gang. Nå er det ikke noe hokus pokus da, det er en enkel kake å lage, men dere vet; meg og kjøkken…

Nå gikk det veldig bra da og jeg tror de ble enda bedre enn sist! Jada, måtte prøvesmake hehe.

Mestring på høyt plan og jeg merker at dette inspirerer meg til å prøve meg også på mer avansert bakst. Hvorfor skulle ikke jeg få det til? Er jo slik jeg må tenke. Jeg kan få til akkurat hva det måtte være!

Det er jo en trend dette å vise frem mat man har laget – jeg har jo selv gjort det hehe, så her kommer kveldens mat ~ fajitas!

Jeg er ingen gourmetkokk, men syntes dette så lekkert ut, eller hva? Godt var det også og lenge siden jeg hadde det sist. Kjøkkenet ser bombet ut da… slik blir det når Vibeke styrer. Tenker hver gang at jeg skal gjøre som disse tv-kokkene, ha alt av ingredienser klart, men noe i universet vil ikke ha det slik. Det blir kaos okke som.

Jeg er ikke noe glad i å lage mat, og tyr ofte til lette løsninger. Som å kjøpe mat i kantinen på jobb. Men jeg synes bare det er sååå kjedelig å lage mat og vil heller bruke tiden til andre, mer gøye ting. Som å gå tur når været tillater det. Akkurat nå blir jo turene reduserte pga Embla, men sånn ellers prioriterer jeg det fremfor å kokkelere. Men ja, jeg vet jo at jeg bør bli flinkere til å lage meg sunn mat. Er så mye man bør…

Huff, blir rent sliten av å tenke på alt man bør! Nå er det kun én ting jeg bør og må gjøre, og det er å lufte Embla for kvelden. Lite fristende å gå ut, men nå er det ingen bønn.

Det er leeenge siden jeg har fått så mange skritt og jeg kjenner det overalt; i ryggen, hoftene, beina… Men likevel – for en følelse!

I dag kom jeg meg altså på en solid tur  – i 3 1/2 time var vi ute og gikk, Embla og jeg. Årets første topptur.

Et j*** slit, men når jeg først har bestemt meg, gir jeg meg ikke. Mestringsfølelsen da jeg nådde Sandvikspilen 378 moh. var verdt alt slit.
Og sjekk utsikten:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne turen skal jeg absolutt gå flere ganger, men kanskje vente til det våres litt mer. Det var greit nok å gå, men noen steder var det glatt og broddene lå selvsagt i bilen(!).

Kommer nok kjenne det godt i kroppen de neste dagene…

I dag har jeg gjort noe jeg lenge har hatt lyst til, men som jeg ikke visste om jeg kom til å klare når det kom til stykket.

Jeg har holdt en slange! 😱

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nevøen min og jeg har vært på Urban zoo, en liten dyrehage i Bergen sentrum. Først visste jeg ikke en gang om jeg kom til å tørre å ta på den. Følte meg veeeldig moden da jeg gjorde det, men skvatt til da jeg kjente hvor kald den var. Etterhvert ble det mindre og mindre skummelt, men det å holde den lå litt langt inne. Men – jeg er jo glad i utfordringer så jeg bare måtte! Ble forbauset over hvor sterk den var, men det er jo en kvelerslange da *grøsser*.

Artig opplevelse da. Nevøen min ble fort lei da, syntes dyrehagen var litt liten hehe. Etterpå ble det tur til McDonalds. En skikkelig kosedag ☺️

Jeg har ikke helse til å krype rundt på gulvet, stå på kne – og skru. Det gjorde jeg nemlig i går og det kjenner jeg.

Brukte så og si hele kvelden i går til å montere det nye stuebordet mitt fra Jysk. For det første veide pakken 25 kilo så jeg måtte ha hjelp til å få det fraktet og bært inn. Så var det selvsagt i mange deler og ørten forskjellige skruer. Da jeg så bruksanvisningen, var jeg på nippet til å gi opp før jeg i det hele tatt hadde startet.

Men – den som gir seg er en dritt hehe, så her var det bare å kjøre på. Etter timer med svetting, banning, litt mer svetting og enda mer banning var jeg i mål!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg ble så fornøyd! Det er et skikkelig solid bord og det gjorde seg å få litt mer tre inn. Stuen ble med ett så mye lunere. Men se armen min:

Full i blåmerker. Eller røde, som kommer bli fargerike etterhvert.

Jaja, det er så verdt det! #mestringsfølelse

Hadde dette vært tidligere, hadde jeg neppe hatt troen på at JEG skulle klare å sette sammen noe som helst. Det var noe jeg pleide overlate til andre, men nå har jeg fått smaken på det å være selvhjulpen og det gir mestringsglede.

Og om bare noen dager får jeg et nytt prosjekt, men heldigvis; det er i færre deler 😉

Da har jeg bestilt time til service på bilen. Selve servicen blir ikke så dyr, men så kommer det jo an på om det er andre ting å gjøre. Har f.eks bedt de om å sjekke håndbrekket… Tror jeg bare må stålsette meg for her kan tusenlappene fort få vinger.

I morgen skal jeg til tannpleier. Der kan det jo også fort bli noen tusenlapper. Grrrr, hater å bruke penger på slike ting – det er jo så mye annet gøy å bruke de på haha. Og det å gå til tannlege er definitivt ikke av det gøyeste jeg gjør. Men det må jo til…Skal være glad når det er over.

Jaja, det er i morgen. Orker ikke tenke på det nå i kveld.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kom meg på en tur etter jobb i dag – det gjorde godt! Er heldig som har så mange fine turområder rundt meg. I dag ble det Kanadaskogen – lenge siden vi hadde gått der nå. Litt glatt og isete enkelte steder, holdt på å gå på rattata flere ganger, men klarte å holde meg på beina.

Får jo så dårlig samvittighet de ettermiddagene jeg ikke klarer komme meg på slike turer, men er veldig fornøyd i dag da ☺️ Høres ut som Embla er fornøyd også – hun ligger ved siden av og snorker 🤣

Hender det at du får en tanke, en idé om noe du har lyst til å gjennomføre, som kjennes litt skummelt? Likevel slipper ikke tanken, den bare tvinger seg frem helt til du føler at du bare MÅ gjøre det?

Jeg har opplevd dette mange ganger. Husker spesielt når sjefen min sluttet og vi skulle ha avslutning for henne. Plutselig kom det en tanke om at JEG skulle holde tale! 😳 Jeg, som ikke kunne fordra å snakke foran masse mennesker, kjente plutselig på lysten til å klare dette. Det kjentes helt rett og jeg visste at dette måtte jeg bare.

Det samme skjedde da jeg bestemte meg for å starte opp med businessen min og network marketing. Den avgjørelsen tvang seg regelrett frem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tror det har å gjøre med min frigjørelse. Jeg har jo gått gjennom store omveltninger i livet. Fra å være totalt avhengig av andre, måtte jeg plutselig stå på egne bein. Høres kanskje rart ut for en dame i min alder, men jeg måtte lære meg til å ta roret selv og ikke bare la andre styre. Etterhvert som tryggheten vokste, kjente jeg mer og mer på lysten til å utfordre meg selv. Om det var for å overbevise andre om at dette taklet jeg, vet jeg ikke. Tror egentlig det handlet mest om å overbevise meg selv.

Nå tar jeg et nytt skritt – i slutten av april drar jeg mutt putt alene til Stockholm! 😃 Dette er også noe som gradvis har tvunget seg frem. Lysten til å oppleve en by jeg aldri før har vært i, kombinert med denne trangen til å pushe egne grenser. Noen lurte på om det ikke ville vært greiere å ha noen å dra sammen med, men nei; dette er noe jeg bare må gjøre alene. Det kjenner jeg veldig sterkt på.

Jeg har aldri vært i Stockholm før! Meningen var å dra våren 2020, men av en eller annen årsak ble det ikke da… 😖 Så nå prøver jeg igjen.

Som jeg gleder meg!

Det å ha mål å strekke seg mot i livet, er viktig. Det gir livet mening når man gjør en innsats for å nå et mål som er viktig for oss og man oppnår en følelse av velvære. Problemet er at vi ofte har lett for å sette oss så store mål at de kan være vanskelige å oppnå. Klarer man da ikke å innfri, vil det føles som et nederlag. Man føler man har mislykkes og lar kanskje være å sette opp nye, mer oppnåelige mål.

I 2015 hadde jeg et opphold på et rehabiliteringssenter i Sunnfjord. Her ble det snakket mye om dette med mål og mestring. Hver morgen før frokost skulle vi for eksempel gå en liten tur. Alle hadde vi ulike utgangspunkt og forutsetninger, så mens noen klarte å gå en lengre tur, var det for andre nok å bare tråkke litt rundt i gresset rett utenfor rommet. Begge deler var like fullt mestring. Det viktigste var å komme seg ut, gjøre noe. Og som det ble sagt: litt er bedre enn ingenting.

Jeg kommer aldri sette meg mål om å bestige Everest eller K2. For meg er det utfordrende nok å komme meg opp på et av Bergens syv fjell. Jeg har vært på Lyderhorn én gang – da var jeg så sliten og ødelagt at jeg hadde store problemer med å komme meg hjem. Jeg har også gått 4-fjellsturen. Det å gå i kø på fjelltur er nok ikke helt min «greie», men jeg har et mål om å komme meg til Lyderhorn igjen eller gå til toppen av Løvstakken for der har jeg aldri vært. Begge deler skulle være oppnåelige mål etterhvert som jeg nå tar av.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men i første omgang er delmålet mitt å bevege meg mer, få litt mer kondis, slik at jeg på sikt skal klare å nå disse toppene. Hadde jeg prøvd på det nå, er jeg redd jeg ville blitt skuffet.

Formen var heldigvis ikke verre i dag, snarere tvert i mot. Så da ble det tur. Jeg hadde jo lovet Embla det og det man lover skal man holde.

Valget falt på Alvøskogen, et friluftsområde ikke mange minutters kjøring unna der vi bor. Her er det mange turmuligheter og stier som går på kryss og tvers. Vi valgte å starte fra Ørjebekk som er vår nærmeste «inngang» til skogen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette er en skikkelig naturperle og ikke møtte vi så mange andre heller. Vi gikk stort sett i ro og fred. Fulgte veien et stykke innover før vi tok av og kom inn på lysløypen.

Vi fulgte lysløypen et godt stykke før vi tok av mot Kiplevannet. Her har jeg vært én gang før og det er bare så vakkert her! Her satte jeg meg ned og Embla fikk drikke litt.

På veien tilbake så jeg at det gikk en sti til Ørjebekk og jeg tenkte vi kunne ta den så kom vi oss raskere tilbake til bilen. Jommen sa jeg smør. Det var tydelig sti et godt stykke. Så kom vi til et stiskille – uten merking. Prøvde først den ene veien, men så ikke noe sti videre ved første øyekast. Valgte så den andre veien, men den gikk ned til et lite tjern og ikke lenger. Jaja, vi får prøve den første veien igjen da, tenkte jeg, for gi opp skulle jeg ikke.

Den viste seg å være riktig. Men her måtte jeg altså klatre for å komme opp – heldigvis var det satt opp en liten kjetting slik at jeg hadde noe å holde i. Etter mye om og men og mye tråkking på måfå, kom vi oss omsider ut på veien. Det var i hvert fall en nydelig tur og det gjorde godt både for Embla og meg.

Etterpå dro vi på et lite besøk før vi kjørte hjem. På veien handlet jeg litt og unnet meg faktisk kinamat siden jeg hadde vært flink og klart å forsere den lange dørstokkmilen.

Nå er jeg meget fornøyd med meg selv 🙂