Noen dager er bare ikke motivasjonen der. Alt føles tungt og det eneste du egentlig har lyst til er å synke ned i sofaen og bli der. Dagen i dag var en slik dag. Men når tempen er 20 og solen skinner i Bergen by kan man ikke forbli inne. Slike dager må benyttes og tas vare på.

Jeg kjente allerede før jeg begynte å gå hvor seig og tung kroppen føltes. Forbi meg løp en gjeng ungdommer, de skulle nok forsere større hindre enn meg selv om Permisjonsstien er tung nok. Den får i hvert fall opp MIN hjertepumpe.

Jeg har gått denne turen én gang før, det ble beskrevet i blogginnlegget Permisjonsstien – Sandviksbatteriet – Munkebotn. Akkurat i dag føltes det som å bestige Everest, vel nesten da. Jeg tok ikke tiden, men innbiller meg at det gikk fortere denne gangen enn sist. Men jeg går ikke på tid – for meg er opplevelsen vel så viktig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var herlig å nå toppen – altså Sandviksbatteriet og vite at jeg klarte det! For det ER mye tyngre å gå når ikke motivasjonen er med som drahjelp. Det å være motivert har så mye å si, men i dag ble det til at jeg gikk mer på stahet enn motivasjon. Det førte meg opp og det er en seier.

Her begynner sherpatrappene og Embla er klar.

Vel oppe venter en nydelig utsikt. Her ser man ut over Byfjorden.

I dag ble det ingen tur oppom Munkebotn, men vi satt en liten stund på toppen før vi gikk svingene ned mot Sandviken sykehus hvor bilen sto parkert. Og NÅ kan jeg slappe av med verdens beste samvittighet.

Sommertemperaturer i Bergen i dag til tross; høsten har for alvor begynt å sette sitt preg på byfjellene.

Jeg dro på tur rett etter jobb og denne gangen gikk ferden mot Sandvikspilen. Jeg valgte å ta stien fra Skytterveien slik at jeg kom opp ved Garpetjern. Derifra gikk veien mot Munkebotsvannet og videre oppover Munkebotsdalen. Det er grusvei og fint å gå, men tungt for veien snirkler seg bratt oppover i svinger. Jeg har gått denne veien én gang tidligere – da var det snø og isete – men hadde glemt hvor langt (og tungt) det egentlig er.

Ca én time etter at vi startet å gå, kom vi oss omsider til målet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sandvikspilen er 323 moh. og det er her den berømmelige Stoltzekleiven kommer opp. Overhørte en samtale mellom to som tydeligvis hadde gått (eller løpt??) opp Stoltzen. Han ene hadde perset og brukt 13 minutter og noe opp, men han trodde han kunne klare å komme ned mot 12 minutter… Jaja, tenkte jeg. Husker ikke hvor lang tid jeg brukte siste gangen jeg gikk opp der, men det var ikke i nærheten av 13 minutter, for å si det sånn. Husker jeg mer slepte meg oppover enn gikk 🤣

Men det er sannelig tungt å gå nedover også når du har gått såpass langt! Beina skalv, ryggen verket og jeg kjente det godt i knærne. Andre løp forbi meg der jeg stavret meg avgårde.

Jeg går nå ikke på tur for å konkurrere med noen. Embla skal jo også få nyte godt av turen og da blir det hyppige stopp underveis.

Nå sitter jeg her med verdens beste følelse!

Det blir nok ikke øyen rundt på meg i år slik jeg opprinnelig hadde tenkt – til det er formen for dårlig. Det hjelper så lite at snart 22 kilo er borte når utholdenheten ikke er som den burde være. Men – jeg kom meg på «Knuten» og det er da noe!

Jeg skal ikke lyve, tungt var det selv om jeg merker at de 22 kiloene likevel har gjort det lettere for meg å bevege meg. Det ble en del små puste- og bannepauser på slutten haha, men staheten hjelper godt på. «Når jeg har kommet så langt, så skal jeg klare resten også».

Det er rart med det. Så snart man er kommet opp, glemmer man slitet. Er vel derfor vi gjentar disse turene også. Jeg husker det var jævlig underveis, men ikke hvor jævlig. Haha.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det verker både her og der etter en slik tur, men litt «ondter» tåler vi for premien er så absolutt verdt det. Det føles som en seier hver eneste gang!

Tror hundene også er trøtte etter turen – de er jo heller ingen ungdommer lenger noen av dem.

I dag blir det en hviledag for meg, men turer ned til sjøen skal det nå bli. Og kaaanskje blir det også en ny tur til «Knuten» i løpet av ferien?? Den som lever får se.

I dag ble det tur. Ikke bare en liten rusletur, men en god tur der både Embla og jeg fikk opp pulsen innimellom.

Ferden gikk til Alvøskogen og Gullaksdalen, og skal si her var skjedd forandringer siden jeg var her sist! Ikke vet jeg hva som skal bygges (nytt idrettsanlegg??), men det var et stort område som var avsperret. Blir spennende å se når de er ferdig.

Det har vært en strålende søndag (og helg forøvrig) i Bergen, og jeg måtte faktisk av med jakken. Nå var jeg riktignok godt kledd for selv om det har vært fint, har det vært en sur vind. I dag kjente jeg ikke til den så godt, i hvert fall ikke der jeg gikk. Det var bare skjønt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vet ikke om jeg innbiller meg det, men jeg følte at det gikk lettere opp de bratteste bakkene. Lett andpusten ble jeg, men det har jo med formen å gjøre. Men jeg gikk opp hver bakke uten noe stopp, og det er fremgang.

Vel fremme i Gullaksdalen tok vi oss en velfortjent hvil. Jeg kunne blitt der i det uendelige for det gir meg en enorm indre ro å bare sitte der og skue utover. Helt nydelig.

Nå er jeg så glad for at jeg klarte å komme meg over den dørstokken. Fatter egentlig ikke hvorfor det skal være så forbaska vanskelig, og i hvert fall ikke når jeg har så mange flotte naturområder  i ganske umiddelbar nærhet. Men nå er jeg i gang 👍🏻

Så var det fredag – igjen! Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet når sant skal sies. Uken har vært grei, men det skjer jo ikke så mye. Jeg står opp, går på jobb, drar hjem igjen, tar meg en liten dupp og så var den dagen over. Går selvsagt ut på tur med Embla også, men det har ikke blitt de lange turene ennå.

Jeg burde komme i gang – vi trenger begge å komme ordentlig i form. Og skal jeg klare å gå Losnedalen rundt i sommer (som jo planen er), må jeg legge meg i hardtrening. Det er en krevende tur for slike utrente som meg. Den er ca 8 km lang og det er noen bratte stigninger vi skal opp. Jeg har gått der én gang før – det var i 2019 og jeg var betydelig tyngre da enn det jeg er nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I bakgrunnen skimtes øyen Alden og fjellet «Den norske hest». Det er et av de mest karakteristiske fjellene på vestlandskysten – 481 moh. Like ved ligger Værlandet og Bulandet.

Kjenner jeg både gruer og gleder meg…

Men – dette skal skje i juli og det er enda en stund til selv om tiden fyker av gårde. Snart er vi i mai.

I slutten av mai blir det mest sannsynlig en Oslo-tur på meg. Jeg skal på et møte og så lurer jeg faktisk på om jeg skal forbinde «business with pleasure». Vurderer å ta noen ekstra dager i hovedstaden for nå begynner det å bli lenge siden jeg var i sentrum. Oslo i slutten av mai – det bør da bli bra?

Jeg begynner så smått å forstå at jeg duger til så mye mer enn jeg tror. Eller har trodd. Mangel på selvtillit har ført til at jeg har hatt null tro på meg selv både privat, men også på arbeidsplassen. Selv de enkleste ting (som for eksempel å fylle bensin) «klarte» jeg ikke. Ikke alene i hvert fall. Jeg turde heller ikke kjøre bil når jeg var alene, da lot jeg bilen stå. Så om jeg skulle være alene hjemme noen dager, måtte matvarer være i hus slik at jeg skulle slippe å kjøre ut. For det kunne jeg jo ikke.

Da jeg virkelig måtte klare meg alene, hadde jeg ikke noe valg, men husker ennå på usikkerheten jeg følte. Det tok sin tid før jeg følte meg trygg og stolte på at dette var noe jeg taklet.

Dette ligger noen år tilbake i tid, men den dårlige selvtilliten har fulgt meg på andre områder. Som på kjøkkenet. «Sannheten» om at jeg ikke duger på kjøkkenet er noe jeg tidvis fortsatt sliter med. Så blir jeg overrasket over meg selv når jeg klarer noe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som å lage eggerøre.
Huff…skammer meg nesten over å si det, men dette er faktisk sannheten. Så håpløs har jeg følt meg at selv de enkleste små retter har blitt uoverkommelig. Eller jeg har trodd det, for i virkeligheten er det jo ikke vanskelig i det hele tatt. Men det er noe med det å tørre og bare hive seg ut i det. For de fleste er ikke dette noe heksekunst, men for noen kan det faktisk føles slik. Jaja, på den positive siden skal det lite til før jeg får en gedigen mestringsfølelse da 😉

Rett før helgen klarte jeg å fikse noe teknisk på jobben. Dette er noe vi har slitt med i lengre tid og jeg hadde a l d r i trodd at jeg skulle klare å finne ut av det. Selv nå er jeg usikker om jeg virkelig har klart å løse problemet, men vi testet det flere ganger på fredag og da funket det. Likevel venter jeg bare på at noe skal dukke opp for å «bevise» at jeg likevel ikke dugde.
Snakk om å være sin egen verste fiende.

Likevel; OM det skulle dukke opp flere problemer vet jeg i hvert fall litt mer om hvor problemet ligger og da har vi i det minste kommet ett skritt nærmere en løsning.

En liten oppdatering på Embla: det renner ikke lenger så mye fra nesen hennes, men hun får fortsatt episoder med innovernysing. Nå har hun bare gått på medisiner i fire dager, og har noen dager igjen, men er hun ikke helt frisk til over påske, blir det ny tur til dyrlege.

Jeg føler det er et kappløp mot tiden. Bare 4 dager igjen til jul og rundt oss florerer det med covid, influensa og norovirus. Jeg ber til høyere makter om at vi denne julen må bli spart – jeg o r k e r ikke en reprise av fjorårets romjul 😮‍💨

Samtidig skammer jeg meg litt over tankene mine. Mens jeg skal feire en fredelig jul med mine, er det mange som går en bekymringsfull høytid i møte. I dag hørte jeg om en kollega som har familien sin i Israel. Foreldrene hans er gamle og syke, og bor nå i telt. De har visstnok flyktet. Ene broren var skadet. Kollegaen min hadde prøvd å få de på en evakueringsliste til Egypt, men det nyttet ikke. Han selv er sykemeldt for tiden og det er jo ikke så rart.

Det er så mange skjebner.

Likevel; vi kan ikke la være å kose oss eller leve livene våre av den grunn, men det er lurt å sette ting litt i perspektiv. Være takknemlige for det vi har.

Selv har jeg kost meg med litt julebakst i kveld. Jeg skrev jo i et tidligere innlegg at jeg ville prøve meg på kolakaker igjen og i dag hadde jeg såpass energi til å gå i gang. Nå er det ikke noe hokus pokus da, det er en enkel kake å lage, men dere vet; meg og kjøkken…

Nå gikk det veldig bra da og jeg tror de ble enda bedre enn sist! Jada, måtte prøvesmake hehe.

Mestring på høyt plan og jeg merker at dette inspirerer meg til å prøve meg også på mer avansert bakst. Hvorfor skulle ikke jeg få det til? Er jo slik jeg må tenke. Jeg kan få til akkurat hva det måtte være!

Det er jo en trend dette å vise frem mat man har laget – jeg har jo selv gjort det hehe, så her kommer kveldens mat ~ fajitas!

Jeg er ingen gourmetkokk, men syntes dette så lekkert ut, eller hva? Godt var det også og lenge siden jeg hadde det sist. Kjøkkenet ser bombet ut da… slik blir det når Vibeke styrer. Tenker hver gang at jeg skal gjøre som disse tv-kokkene, ha alt av ingredienser klart, men noe i universet vil ikke ha det slik. Det blir kaos okke som.

Jeg er ikke noe glad i å lage mat, og tyr ofte til lette løsninger. Som å kjøpe mat i kantinen på jobb. Men jeg synes bare det er sååå kjedelig å lage mat og vil heller bruke tiden til andre, mer gøye ting. Som å gå tur når været tillater det. Akkurat nå blir jo turene reduserte pga Embla, men sånn ellers prioriterer jeg det fremfor å kokkelere. Men ja, jeg vet jo at jeg bør bli flinkere til å lage meg sunn mat. Er så mye man bør…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Huff, blir rent sliten av å tenke på alt man bør! Nå er det kun én ting jeg bør og må gjøre, og det er å lufte Embla for kvelden. Lite fristende å gå ut, men nå er det ingen bønn.

Det er leeenge siden jeg har fått så mange skritt og jeg kjenner det overalt; i ryggen, hoftene, beina… Men likevel – for en følelse!

I dag kom jeg meg altså på en solid tur  – i 3 1/2 time var vi ute og gikk, Embla og jeg. Årets første topptur.

Et j*** slit, men når jeg først har bestemt meg, gir jeg meg ikke. Mestringsfølelsen da jeg nådde Sandvikspilen 378 moh. var verdt alt slit.
Og sjekk utsikten:

Denne turen skal jeg absolutt gå flere ganger, men kanskje vente til det våres litt mer. Det var greit nok å gå, men noen steder var det glatt og broddene lå selvsagt i bilen(!).

Kommer nok kjenne det godt i kroppen de neste dagene…

I dag har jeg gjort noe jeg lenge har hatt lyst til, men som jeg ikke visste om jeg kom til å klare når det kom til stykket.

Jeg har holdt en slange! 😱

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nevøen min og jeg har vært på Urban zoo, en liten dyrehage i Bergen sentrum. Først visste jeg ikke en gang om jeg kom til å tørre å ta på den. Følte meg veeeldig moden da jeg gjorde det, men skvatt til da jeg kjente hvor kald den var. Etterhvert ble det mindre og mindre skummelt, men det å holde den lå litt langt inne. Men – jeg er jo glad i utfordringer så jeg bare måtte! Ble forbauset over hvor sterk den var, men det er jo en kvelerslange da *grøsser*.

Artig opplevelse da. Nevøen min ble fort lei da, syntes dyrehagen var litt liten hehe. Etterpå ble det tur til McDonalds. En skikkelig kosedag ☺️