Nye utfordringer står for tur. Om et par uker drar jeg til Trondheim på konferanse. Alene. Selve konferansen er på Tiller, et sted jeg aldri har vært før så kjenner litt på det. Å komme seg inn til Trondheim sentrum skal gå bra, den turen har jeg tatt mange ganger. Men – for å komme meg fra sentrum til hotellet på Tiller må jeg ta enda en buss, og her begynner jeg å slite litt. For finner jeg ut hvor bussen går i fra? Og hvilken app bruker man for å kjøpe bussbilletter? Alt dette må jeg finne ut av før jeg drar. Slik er jeg – en organisator og planlegger hehe. Overlater ikke noe til tilfeldighetene.

Og utfordringene stopper ikke der. En tjenesteleverandør ønsker å treffe meg i en av pausene, prate litt om nye produkter osv. Det hadde gått helt fint om samtalen kunne foregått på norsk, men neida. Her skal engelskkunnskapene få kjørt seg. Å snakke «vanlig» engelsk er nå så, men i faglig sammenheng merker jeg at det skorter på kompetanse. Der er jeg rett og slett ikke flink nok så det kan jo bli spennende. Akkurat nå er det mer skremmende enn spennende. Men jeg dør ikke av det, som min «gamle» psykolog ville sagt – og det er jo sant. Kanskje overtenker jeg en del også, er jo ikke sikkert de selv er så stø i språket. Jeg må bare la det stå til – det vil helst gå bra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette er fra forrige gang jeg var i Trondheim. Da bodde jeg rett ved Lerkendal.

I dag var det tungt å komme seg opp da klokken ringte. Jeg lå så lenge som mulig, men til slutt var det ingen bønn. Mandager er noe herk.

Men været var fint! Etter en mistrøstig helg med mye regn, skinte heldigvis solen. Jeg pakket derfor med meg turklær slik at jeg kunne skifte på jobb. For i dag skulle jeg selvsagt på tur!

Planen var klar. Jeg skulle igjen dra til Nordnæsdalen, men i stedet for å gå opp Damsgårdsfjellet som sist, skulle jeg gå opp til Gravdalsfjellet via Viggohytten . Så skulle jeg se om jeg fant stien videre mot Holtefjellet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Utover dagen merket jeg hvordan motivasjonen bare smuldret opp og forsvant. Jeg var trøtt og litt småurolig inni meg, og det jeg mest av alt hadde lyst til, var å dra hjem og slappe av. Men så er det denne stemmen inni meg da som sier at det nettopp er på slike dager du bør komme deg ut –  og det er jo riktig! Likevel; jeg kan ikke alltid presse meg. Så begynte en ny tanke å ta form; jeg kunne jo legge listen litt lavere. Da det var tenkt, merket jeg hvordan motivasjonen gradvis begynte å komme tilbake.

Det ble derfor tur til Storhovden, en av de småtoppene i Kanadaskogen jeg ennå hadde til gode å besøke. Mye pga alle de umerkede stiene som går på kryss og tvers, og jeg var rett og slett litt redd for å gå meg vill hehe. Joda, det var noen ganger jeg lurte på hvilken sti jeg skulle følge, men ved hjelp av Google Maps gikk det bra.

Jeg var også usikker om stien jeg fulgte ned fra toppen var riktig, men er det én ting jeg har lært nå så er det at det er bare å prøve. Så stort er ikke området at det skal faktisk noe til for å gå seg bort.

Etter ca én time var vi tilbake ved bilen.

Jeg klarte selvfølgelig å ramle helt på slutten. Det var utrolig sleipt (og forferdelig bløtt!) og jeg hadde gått sååå forsiktig hele veien, men altså; i siste bakken endte jeg på rattata. Skadet meg ikke da.

Igjen kjenner jeg på mestring. Jeg kom meg ut til tross for at det lå litt langt inne i dag, men ved å senke ambisjonsnivået, gikk det lettere.

Å ha mot til å våge det en frykter… det krever sin mann – eller kvinne!

I dag kom jeg meg endelig på en tur jeg lenge har ønsket å gå, men rett og slett ikke har turt. Jeg har riktignok vært der én gang før – det er flere år siden nå, men dette var første gangen jeg gikk der alene.

Jeg parkerte bilen ved bommen i Nordnæsdalen og fulgte så stien mot Damsgårdsfjellet.

Litt vått og grisete enkelte steder, men jeg gikk for det meste på steinene oppover.

Damsgårdsfjellet er 317 moh. og et av Bergens syv fjell. Det er kanskje det fjellet (sammen med Olsokfjellet) som er lettest tilgjengelig. Det er bratt, men du kommer deg fort opp. Jeg opplevde til min store glede at jeg kom meg fortere opp enn sist jeg gikk her, men så var jeg noen kilo tyngre den gangen.

Se utsikten! Her ser vi bort mot både Holefjellet, deler av Gravdalsfjellet (tror jeg) og Lyderhorn helt i bakgrunnen.

Det blåste godt i dag så jeg ble ikke stående, men gikk videre mot Olsokfjellet som ligger like ved. Fikk antydning til panikk da jeg først ikke helt visst hvor jeg skulle gå, men kjente meg etterhvert igjen.

Fra toppen av Olsokfjellet ser vi utover Fyllingsdalen.

Balte litt med å finne stien som skulle føre meg ned fra fjellet, men jeg beholdt roen. Prøvde å ikke titte for mye ned til siden for jeg registrerte jo at jeg var et godt stykke opp. Holdt på å gå på rattata et stykke ned på stien for det var temmelig sleipt, men det gikk bra. Var likevel lettet da jeg var vel nede.

Jeg elsker å gå på tur i skogen og på fjellet. Det å være i naturen gir meg en ro som jeg ikke finner andre steder. I fare for å høres svulstig ut, blir jeg rett og slett lykkelig når jeg kjenner skogsbunn under føttene. Eller når jeg står på toppen av et fjell og får belønningen i form av en fantastisk utsikt! Tunge dager blir lettere etter en tur i naturen.

Frykten for å gå alene, har til dels hemmet meg i å utforske nye stier så mye som jeg har ønsket. Hva som føles skummelt har jeg ikke helt klart for meg, men jeg tror det bunner mye i usikkerhet. Redselen for høyder, for det ukjente, for ikke å finne stien, eller gå seg vill… Høye fjell kan virke ruvende og det er noe litt truende i det.

Jeg ønsker jo ikke å være avhengig av andre for å komme meg ut så denne frykten må jeg komme over. Det er grunnen til at jeg går såpass mye alene. Det er kjekt å ha selskap av og til altså, men jeg trives egentlig best når jeg kan være alene med tankene og gå i mitt eget tempo.

Nå er det bare å fortsette. Jo mer jeg eksponerer meg for det jeg synes er skummelt, jo mindre skummelt blir det. Dette vet jeg av erfaring. Nå har jeg gått denne turen alene og til tross for noe usikkerhet, fant jeg ut av det. Neste gang er det ikke så skummelt, forhåpentligvis.

God kveld, god kveld…

Her har det skjedd fint lite siden jeg kom hjem fra jobb. Jeg la meg rett og slett nedpå og duppet av en liten stund, og først nå i kveldingen laget jeg meg middag. Fine folk spiser sent, er det ikke så? I dag sto chili con carne på menyen og det var skikkelig godt.

Dette å lage mat fra bunnen av burde jeg jo begynt med for lenge siden, men som jeg har nevnt tidligere har jeg aldri vært glad i å lage mat. Muligens på grunn av at jeg har følt meg mislykket og at det jeg har prøvd på, ikke er blitt suksess. Jeg har rett og slett følt meg som en kløne på kjøkkenet. Det er en lang prosess å snu en slik tankegang for det har på en måte blitt en sannhet; Vibeke kan ikke lage mat.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå ser jeg at dette ikke stemmer. For hver middag jeg klarer å lage, kjenner jeg på en deilig mestringsfølelse. Jeg kan jo!

Det tar også tid å vende dårlige vaner. Som en alkoholiker, har jeg hatt mine tilbakefall. Riktignok ikke som i «gamle dager», for jeg klarer å «hanke» meg lettere inn og det er heller ikke de samme mengdene. Likevel er tendensen der og det må jeg være obs på. Jeg ser veldig klart hva som trigger behovet for snop eller i hvilke situasjoner behovet oppstår.

Noen klarer å komme til målet fortere enn meg, men dette er ingen konkurranse om hvem som går ned mest på kortest mulig tid. Jeg må ta den tiden som JEG trenger. Så skal jeg være stolt over hva jeg har oppnådd så langt selv om jeg fortsatt har en vei å gå.

Dagen i dag ble ikke helt slik jeg hadde tenkt. Jeg hadde bevilget meg en feriedag (min siste i år) og planen var å ta en lengre fjelltur i det fine høstværet. Jeg har lenge hatt lyst til å gå til Rundemanen – ett av Bergens 7 fjell – og gjerne litt lenger også, men ville nå se hva kroppen orket.

Så våkner jeg altså med migrene – grrr. Er det ikke typisk? Så for meg at hele fridagen kom til å gå i vasken. Tok medisin og hvilte litt til, og etter en god stund begynte jeg gradvis å komme meg noe.

Fant ut at jeg fikk senke kravene til meg selv noe. Byfjellene ligger der så sjansen kommer igjen. Jeg fant ut at jeg heller ville utforske en liten topp som ligger på Askøy, Litlevarden heter den. Jeg skjønte jo at dette ikke var noe tung tur, men at den skulle være unnagjort på omtrent 10 minutter, hadde jeg ikke ventet.

Har aldri kommet meg så kjapt opp på en topp før. 144 meter over havet og en nydelig utsikt, men altså; jeg ble ikke svett en gang haha.

Det finnes flere topper på Askøy, men det var dårlig med parkering så fant ut at jeg heller fikk dra til Alvøskogen. Det var en stund siden jeg gikk der sist og der er det fin grusvei. Vi gikk lysløypen, Embla og jeg, før vi så vendte snuten hjem igjen.

Så da ble det tur, til og med turER i flertall. Ikke det jeg først hadde sett for meg, men likevel bedre enn alternativet; å la være å gå. Og så kjenner jeg på en ørliten mestring at jeg faktisk turde å gå et sted jeg aldri før har gått. Det har jeg jo slitt litt med, men det skal utfordres.

Og hodepinen? Den kom seg. Det hjelper alltid å komme seg ut og få frisk luft.

Noen dager er bare ikke motivasjonen der. Alt føles tungt og det eneste du egentlig har lyst til er å synke ned i sofaen og bli der. Dagen i dag var en slik dag. Men når tempen er 20 og solen skinner i Bergen by kan man ikke forbli inne. Slike dager må benyttes og tas vare på.

Jeg kjente allerede før jeg begynte å gå hvor seig og tung kroppen føltes. Forbi meg løp en gjeng ungdommer, de skulle nok forsere større hindre enn meg selv om Permisjonsstien er tung nok. Den får i hvert fall opp MIN hjertepumpe.

Jeg har gått denne turen én gang før, det ble beskrevet i blogginnlegget Permisjonsstien – Sandviksbatteriet – Munkebotn. Akkurat i dag føltes det som å bestige Everest, vel nesten da. Jeg tok ikke tiden, men innbiller meg at det gikk fortere denne gangen enn sist. Men jeg går ikke på tid – for meg er opplevelsen vel så viktig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var herlig å nå toppen – altså Sandviksbatteriet og vite at jeg klarte det! For det ER mye tyngre å gå når ikke motivasjonen er med som drahjelp. Det å være motivert har så mye å si, men i dag ble det til at jeg gikk mer på stahet enn motivasjon. Det førte meg opp og det er en seier.

Her begynner sherpatrappene og Embla er klar.

Vel oppe venter en nydelig utsikt. Her ser man ut over Byfjorden.

I dag ble det ingen tur oppom Munkebotn, men vi satt en liten stund på toppen før vi gikk svingene ned mot Sandviken sykehus hvor bilen sto parkert. Og NÅ kan jeg slappe av med verdens beste samvittighet.

Sommertemperaturer i Bergen i dag til tross; høsten har for alvor begynt å sette sitt preg på byfjellene.

Jeg dro på tur rett etter jobb og denne gangen gikk ferden mot Sandvikspilen. Jeg valgte å ta stien fra Skytterveien slik at jeg kom opp ved Garpetjern. Derifra gikk veien mot Munkebotsvannet og videre oppover Munkebotsdalen. Det er grusvei og fint å gå, men tungt for veien snirkler seg bratt oppover i svinger. Jeg har gått denne veien én gang tidligere – da var det snø og isete – men hadde glemt hvor langt (og tungt) det egentlig er.

Ca én time etter at vi startet å gå, kom vi oss omsider til målet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sandvikspilen er 323 moh. og det er her den berømmelige Stoltzekleiven kommer opp. Overhørte en samtale mellom to som tydeligvis hadde gått (eller løpt??) opp Stoltzen. Han ene hadde perset og brukt 13 minutter og noe opp, men han trodde han kunne klare å komme ned mot 12 minutter… Jaja, tenkte jeg. Husker ikke hvor lang tid jeg brukte siste gangen jeg gikk opp der, men det var ikke i nærheten av 13 minutter, for å si det sånn. Husker jeg mer slepte meg oppover enn gikk 🤣

Men det er sannelig tungt å gå nedover også når du har gått såpass langt! Beina skalv, ryggen verket og jeg kjente det godt i knærne. Andre løp forbi meg der jeg stavret meg avgårde.

Jeg går nå ikke på tur for å konkurrere med noen. Embla skal jo også få nyte godt av turen og da blir det hyppige stopp underveis.

Nå sitter jeg her med verdens beste følelse!

Det blir nok ikke øyen rundt på meg i år slik jeg opprinnelig hadde tenkt – til det er formen for dårlig. Det hjelper så lite at snart 22 kilo er borte når utholdenheten ikke er som den burde være. Men – jeg kom meg på «Knuten» og det er da noe!

Jeg skal ikke lyve, tungt var det selv om jeg merker at de 22 kiloene likevel har gjort det lettere for meg å bevege meg. Det ble en del små puste- og bannepauser på slutten haha, men staheten hjelper godt på. «Når jeg har kommet så langt, så skal jeg klare resten også».

Det er rart med det. Så snart man er kommet opp, glemmer man slitet. Er vel derfor vi gjentar disse turene også. Jeg husker det var jævlig underveis, men ikke hvor jævlig. Haha.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det verker både her og der etter en slik tur, men litt «ondter» tåler vi for premien er så absolutt verdt det. Det føles som en seier hver eneste gang!

Tror hundene også er trøtte etter turen – de er jo heller ingen ungdommer lenger noen av dem.

I dag blir det en hviledag for meg, men turer ned til sjøen skal det nå bli. Og kaaanskje blir det også en ny tur til «Knuten» i løpet av ferien?? Den som lever får se.

I dag ble det tur. Ikke bare en liten rusletur, men en god tur der både Embla og jeg fikk opp pulsen innimellom.

Ferden gikk til Alvøskogen og Gullaksdalen, og skal si her var skjedd forandringer siden jeg var her sist! Ikke vet jeg hva som skal bygges (nytt idrettsanlegg??), men det var et stort område som var avsperret. Blir spennende å se når de er ferdig.

Det har vært en strålende søndag (og helg forøvrig) i Bergen, og jeg måtte faktisk av med jakken. Nå var jeg riktignok godt kledd for selv om det har vært fint, har det vært en sur vind. I dag kjente jeg ikke til den så godt, i hvert fall ikke der jeg gikk. Det var bare skjønt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vet ikke om jeg innbiller meg det, men jeg følte at det gikk lettere opp de bratteste bakkene. Lett andpusten ble jeg, men det har jo med formen å gjøre. Men jeg gikk opp hver bakke uten noe stopp, og det er fremgang.

Vel fremme i Gullaksdalen tok vi oss en velfortjent hvil. Jeg kunne blitt der i det uendelige for det gir meg en enorm indre ro å bare sitte der og skue utover. Helt nydelig.

Nå er jeg så glad for at jeg klarte å komme meg over den dørstokken. Fatter egentlig ikke hvorfor det skal være så forbaska vanskelig, og i hvert fall ikke når jeg har så mange flotte naturområder  i ganske umiddelbar nærhet. Men nå er jeg i gang 👍🏻

Så var det fredag – igjen! Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet når sant skal sies. Uken har vært grei, men det skjer jo ikke så mye. Jeg står opp, går på jobb, drar hjem igjen, tar meg en liten dupp og så var den dagen over. Går selvsagt ut på tur med Embla også, men det har ikke blitt de lange turene ennå.

Jeg burde komme i gang – vi trenger begge å komme ordentlig i form. Og skal jeg klare å gå Losnedalen rundt i sommer (som jo planen er), må jeg legge meg i hardtrening. Det er en krevende tur for slike utrente som meg. Den er ca 8 km lang og det er noen bratte stigninger vi skal opp. Jeg har gått der én gang før – det var i 2019 og jeg var betydelig tyngre da enn det jeg er nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I bakgrunnen skimtes øyen Alden og fjellet «Den norske hest». Det er et av de mest karakteristiske fjellene på vestlandskysten – 481 moh. Like ved ligger Værlandet og Bulandet.

Kjenner jeg både gruer og gleder meg…

Men – dette skal skje i juli og det er enda en stund til selv om tiden fyker av gårde. Snart er vi i mai.

I slutten av mai blir det mest sannsynlig en Oslo-tur på meg. Jeg skal på et møte og så lurer jeg faktisk på om jeg skal forbinde «business with pleasure». Vurderer å ta noen ekstra dager i hovedstaden for nå begynner det å bli lenge siden jeg var i sentrum. Oslo i slutten av mai – det bør da bli bra?