Det å ha mål å strekke seg mot i livet, er viktig. Det gir livet mening når man gjør en innsats for å nå et mål som er viktig for oss og man oppnår en følelse av velvære. Problemet er at vi ofte har lett for å sette oss så store mål at de kan være vanskelige å oppnå. Klarer man da ikke å innfri, vil det føles som et nederlag. Man føler man har mislykkes og lar kanskje være å sette opp nye, mer oppnåelige mål.
I 2015 hadde jeg et opphold på et rehabiliteringssenter i Sunnfjord. Her ble det snakket mye om dette med mål og mestring. Hver morgen før frokost skulle vi for eksempel gå en liten tur. Alle hadde vi ulike utgangspunkt og forutsetninger, så mens noen klarte å gå en lengre tur, var det for andre nok å bare tråkke litt rundt i gresset rett utenfor rommet. Begge deler var like fullt mestring. Det viktigste var å komme seg ut, gjøre noe. Og som det ble sagt: litt er bedre enn ingenting.
Jeg kommer aldri sette meg mål om å bestige Everest eller K2. For meg er det utfordrende nok å komme meg opp på et av Bergens syv fjell. Jeg har vært på Lyderhorn én gang – da var jeg så sliten og ødelagt at jeg hadde store problemer med å komme meg hjem. Jeg har også gått 4-fjellsturen. Det å gå i kø på fjelltur er nok ikke helt min «greie», men jeg har et mål om å komme meg til Lyderhorn igjen eller gå til toppen av Løvstakken for der har jeg aldri vært. Begge deler skulle være oppnåelige mål etterhvert som jeg nå tar av.
Men i første omgang er delmålet mitt å bevege meg mer, få litt mer kondis, slik at jeg på sikt skal klare å nå disse toppene. Hadde jeg prøvd på det nå, er jeg redd jeg ville blitt skuffet.
Formen var heldigvis ikke verre i dag, snarere tvert i mot. Så da ble det tur. Jeg hadde jo lovet Embla det og det man lover skal man holde.
Valget falt på Alvøskogen, et friluftsområde ikke mange minutters kjøring unna der vi bor. Her er det mange turmuligheter og stier som går på kryss og tvers. Vi valgte å starte fra Ørjebekk som er vår nærmeste «inngang» til skogen.
Dette er en skikkelig naturperle og ikke møtte vi så mange andre heller. Vi gikk stort sett i ro og fred. Fulgte veien et stykke innover før vi tok av og kom inn på lysløypen.
Vi fulgte lysløypen et godt stykke før vi tok av mot Kiplevannet. Her har jeg vært én gang før og det er bare så vakkert her! Her satte jeg meg ned og Embla fikk drikke litt.
På veien tilbake så jeg at det gikk en sti til Ørjebekk og jeg tenkte vi kunne ta den så kom vi oss raskere tilbake til bilen. Jommen sa jeg smør. Det var tydelig sti et godt stykke. Så kom vi til et stiskille – uten merking. Prøvde først den ene veien, men så ikke noe sti videre ved første øyekast. Valgte så den andre veien, men den gikk ned til et lite tjern og ikke lenger. Jaja, vi får prøve den første veien igjen da, tenkte jeg, for gi opp skulle jeg ikke.
Den viste seg å være riktig. Men her måtte jeg altså klatre for å komme opp – heldigvis var det satt opp en liten kjetting slik at jeg hadde noe å holde i. Etter mye om og men og mye tråkking på måfå, kom vi oss omsider ut på veien. Det var i hvert fall en nydelig tur og det gjorde godt både for Embla og meg.
Etterpå dro vi på et lite besøk før vi kjørte hjem. På veien handlet jeg litt og unnet meg faktisk kinamat siden jeg hadde vært flink og klart å forsere den lange dørstokkmilen.
Jeg lurer på når den dagen skal komme at jeg overhodet ikke er nervøs før jeg skal presentere noe. Nå har det riktignok kommet seg enormt mye, det er jo ikke slik at jeg er fysisk dårlig lenger, men denne gangen kjente jeg det litt ekstra. Kan selvsagt være fordi dette var første gang etter ferien. Det sies jo også at man skal kjenne på en liten nerve for å kunne yte maks og den tror jeg på. Man blir ekstra skjerpet og konsentrert da.
Og selvsagt gikk det over all forventning. De og vi følte at det hadde vært et nyttig møte. Jeg fikk også med meg et tips tilbake og det synes jeg var veldig bra! Jeg tok også mye på sparket i dag og var mer avslappet mens det sto på – det er noe jeg skal ta med meg videre på veien. Jeg kan jo dette jeg snakker om etterhvert.
Jeg har skrevet mye om dette med mestring. Det å pushe seg selv litt er viktig for å ikke stagnere, samtidig må det nesten være noe en ønsker selv. Det må være noe som driver en, noe som motiverer. Jeg synes jo at det å undervise, det å lære bort noe til andre er gøy, men så er det dette med å prate til en forsamling da… der har jeg hatt en sperre. Nå er jeg i ferd med å bryte den sperren fordi den har hindret meg i å gjøre noe jeg liker. Og det er søren meg en utrolig deilig følelse å kjenne på!
Resten av jobbdagen ble tatt hjemme for det skulle komme en snekker og se på tre av dørene mine. De har vært vanskelige å få igjen, men nå ble de fikset heldigvis. Satt en liten stund ute på terrassen mens han var her for å få nytt litt av det fine været vi har hatt i dag. Sommerens siste krampetrekning, tenker jeg.
Kroppen verker og jeg er stiv og støl over det hele. Men jeg kjenner på en enorm mestringsfølelse her jeg sitter.
Vi kom oss altså opp til Dalsknuten i dag også. Og bare for å si det; det var jævlig! Det har regnet godt i flere dager, så det var skikkelig sørpete og vått hele veien. Vi seg godt nedi det myrete underlaget og det gjorde jo til at det ble tyngre.
Men opp kom vi! Og utsikten er det ingenting å si på. Den er verdt alt slitet.
Om det var et slit oppover, var det egentlig ikke noe lettere ned. Glatte steiner, sleipe røtter og tidvis leirete føre gjorde at vi måtte trå forsiktig for ikke å falle. Enkelte steder måtte jeg bare sette meg ned på rumpen og ake meg forsiktig ned.
Men nå kan jeg slappe av resten av dagen, vel vitende om at jeg har brukt kroppen.
I morgen er det meldt regn, men i neste uke kommer solen og varmen…
I går tok vi turen til Dalsknuten, en av flere topper her på Losna. Jeg har vært der én gang tidligere, men da valgte vi en annen vei opp. Nå skulle vi gå opp det bratte skaret der jeg tidligere kun har gått ned.
Det er to år og minst 15 kilo siden jeg var på «Knuten» sist. Det var blytungt, minnes jeg, og det er jo ikke så rart når man veier over 100 kilo! Vel var det tungt innimellom nå også, men det kan ikke sammenlignes med slik det var sist. Jeg er mye mer utholdende nå og pausene kortere.
Tenk hvordan det vil bli når enda 15 kilo er borte! Kanskje blir jeg reneste fjellgeiten hehe.
Det kunne blitt en artig video på tilbaketuren. Deler av veien går gjennom høyt ormegress, og jeg gikk og filmet – trodde jeg. Plutselig forsvant beina under meg og jeg lå så lang jeg var. Dessverre hadde jeg tydeligvis klart å holde fingeren foran linsen, så kun innsiden av håndflaten vistes…
Den følelsen… når hun endelig står der på toppen og skuer utover. Her oppe har hun oversikt; over hvor hun kom fra og veien hun har lagt bak seg. Det var tungt til tider, men hun sto på og gav aldri opp.
Den følelsen… når hun nå ser nedover og vet at hun fremdeles har en vei å gå, men med en visshet om at det verste stykke er unnagjort.
Det ble et spiselig (og godt!) brød til slutt. Tror nok grunnen til at det ble mislykket første gangen var at jeg tok kaldt vann. Da har jeg lært det!
Nå fikk jeg lyst til å prøve mer, men neste gang blir det ikke slik ferdigpose – da vil jeg lage det fra bunnen. Nå bare få kjøpt inn ingredienser slik at jeg har, og rett og slett eksperimentere litt. Det fulgte med noen oppskrifter som jeg kan prøve og ellers finnes det jo utallige oppkrifter på nettet.
Egentlig er jeg litt flau over at jeg er så uvitende når det kommer til matlaging. Tenker at en dame i 50-årene burde kunnet såpass, men det henger nok sammen med den usikkerheten jeg hele tiden har hatt. Jeg har ikke hatt nok tro på meg selv. Da er det også altfor lett å lene seg på andre, men når en er alene har en bare seg selv å stole på.
Jeg er også (dessverre) litt for flink å snakke meg selv ned og tøyse med min egen såkalte uduglighet. Men ingen blir mester uten å øve. Prøving og feiling er det som skal til.
I går fikk jeg på plass utegulvet jeg kjøpte på Ikea på lørdag. Veldig glad for at jeg hadde energi nok for i dag har det nemlig dryppet litt. Det gikk greit å legge det og jeg brukte vel et par timer på det. Var likevel rimelig svett og sliten etterpå for det er jo uvant arbeid.
Jeg var spent på forhånd om det ville passe, men det hadde jeg ikke trengt å uroe meg for. Det ble kjempefint!
Det skal komme gulv i front også, men her må jeg kappe av litt for å få plass.
En slik uteplass har jeg savnet. Jeg hadde også terrasse der jeg bodde før, men følte jeg satt litt mer på utstilling. Her er det få eller ingen som går forbi så det blir en lun og privat plass.
I morgen skal jeg igjen holde en presentasjon for forskere og administrativt ansatte ved høyskolen jeg jobber på. Jeg holdt en tilsvarende presentasjon for noen uker siden og det gikk over all forventning. Jeg fikk mye positiv respons i ettertid.
Hadde dette vært for noen år siden, ville det vært helt utenkelig for meg å gjøre dette. Tanken på å snakke foran en stor forsamling fikk meg rett og slett til å bli dårlig. De få gangene jeg likevel måtte, lå jeg våken om nettene og bare grudde meg. Husker også at det hele føltes som en ut av kroppen-opplevelse – jeg var liksom ikke til stede. Hadde null kontroll og ante ikke etterpå hva jeg hadde sagt. Jeg svettet og svelget, og følte at alle måtte jo se hvor nervøs jeg var.
Dette har virkelig hemmet meg i min jobb i mange år og jeg vet at jeg er langtfra alene om å føle det slik. Men parallellt med at jeg gradvis har blitt tryggere i meg selv, har jeg også klart å utfordre meg selv mer.
Jeg har gått gjennom en enorm utvikling de siste årene, men det har jo ikke kommet av seg selv. Det krever at man er motivert og virkelig ønsker en forandring. Selv gikk jeg til psykolog i flere år. Det var ikke alltid like morsomt og jeg grudde meg mang en gang for jeg visste at det krevde mye av meg. Det var tung jobb rett og slett og jeg var ofte kjempesliten etterpå.
Det tok tid før omgivelsene (og jeg selv) så fremskritt. Endringene skjedde ikke over natten. Selv tvilte jeg mang en gang på om det var noe vits å fortsette, det førte liksom ikke noe vei. Jeg var innom den ene blindveien etter den andre. Så var det å snu og fortsette en annen vei.
Heldigvis er jeg utstyrt med en god dose stahet og en indre styrke, og det har loset meg gjennom vanskelighetene.
Akkurat kjenner jeg at jeg gruer meg litt til i morgen, men nervøsiteten tar ikke overhånd som før. Jeg tror heller det skjerper meg slik at jeg yter mitt beste. Og som typisk høysensitiv er jeg veldig godt forberedt 😉
