Det vanskeligste steget er som oftest det første – og slik var det i kveld. Etter å ha krasjlandet i sofaen rett etter jobb, kjente jeg hvor lite lyst og energi jeg hadde til å reise meg igjen for kveldsturen. Planen var en rask, kort runde. Men så skjer det noe idet man først kommer seg opp og ut – og plutselig bestemte jeg meg for å gå en litt lengre tur i nærområdet. Den turen innebærer to skikkelige motbakker som får hjertepumpen til å gå litt fortere.
Slik var det i hvertfall. Formen er tydeligvis på vei opp for så andpusten ble jeg ikke. Bena blir fremdeles litt tunge, men ikke verre enn av jeg går motbakkene uten stopp.
Det samme har jeg merket når jeg går i Kanadaskogen. Det er spesielt en bakke der som kan være tøff, men nå går jeg opp uten problemer. Litt pusting og pesing, men jeg trenger ingen pause. Gikk forresten der i forgårs og da ble det et bad igjen! Denne gangen hadde jeg selskap med meg som kunne holde Embla for meg mens jeg vasset uti. Litt kjøligere i vannet enn sist, men fremdeles deilig.
Det er meldt bra temperaturer fremover så sommeren er ikke helt over ennå selv om det er et merkbart skarpere drag i luften om morgenen. Jeg vet at september regnes som den første høstmåneden, men for meg er det høst når skolen begynner igjen. Slik har det alltid vært. Men høsten «kainn vær fin», som Åge synger. Det satser vi på.
Ja høsten kainn vær fin! 🙂
Men – det er vemodig at sommeren er på hell.
Enig i at det er litt OVER når skolene begynner igjen… Deilig å komme seg ut, og jeg er egentlig litt glad at det er blitt litt kjøligere om morgenen. De temperaturene som er nå er deilige her. 23-24 på dagen. Og dørstokkmila er den verste ja, det gjelder å bare KOMME SEG UT 🙂
Når man først er kommet seg OPP av sofaen og over dørstokken, går det som oftest bra 😊
Ja på en måte – det går hakket for fort nå synes jeg….