Nå i kveld fikk jeg matkasse nr 2 fra Hello Fresh. Dette er nok noe av det lureste jeg har gjort for nå lærer jeg virkelig å lage enkle, men sunne retter fra bunnen og jeg ser også at det ikke trenger ta så lang tid heller.
Jeg har gjort én endring fra forrige uke og det er st jeg har gått ned to fra tre til to middager. For meg blir jo det hele 4 måltider og det er egentlig nok. I helgene er jeg jo som oftest hos mine foreldre og spiser middag der.
På lørdag var det forresten jeg som sto for matlagingen. Jeg tok med en Hello Fresh-middag og laget til mat til min mor og meg. Det var kjekt å kunne gjøre noe til gjengjeld for det er som oftest hun som kokkelerer.
Skal jeg pirke på noe, må det være at det ikke er mulig å velge å få 1 porsjon av middagene. Det er da såpass mange som lever alene så vil jo tro det hadde vært et populært tiltak. Men ellers er jeg fornøyd og det føles ikke som et så stort ork å sette i gang, til det er oppskriftene såpass enkle.
Jeg regner med å nå bloggtopplisten nå som jeg skriver om mat haha. Neida, men jeg har lyst til å dele noen erfaringer som jeg har gjort meg de to siste dagene. Jeg skal ikke skrive: så enkelt at selv JEG kan klare det for det er slutt på å snakke meg selv ned. Jeg har vel bevist nå at jeg klarer det jeg vil klare.
Men altså; matlaging og jeg… det har bare ikke vært en interesse fra min side noensinne. Jo, innimellom har jeg sett på oppskrifter og fått lyst til å prøve, men det har blitt med det. Da vi hadde skolekjøkken, tok jeg på meg å vaske opp. Alt for å slippe å lage mat.
Da jeg startet med min «operasjon livsstilsendring», gjorde jeg noen spede forsøk på å lage mat fra bunnen av, men jeg syntes det var kjedelig. Jepp, jeg innrømmer det. KJEEEDELIG! Og resultatene ble vel også litt sånn halvveis. Men alt krever jo trening, og det er jo bare til å ta seg litt sammen. I hvert fall når det kommer til dette med matlaging. For skal jeg bevare vekten, må det en endring til. Nå spiser jeg ikke mengder da og det går heller ikke i junkfood til vanlig. Men det blir mye ferdigmat, og det er ikke bra – hverken for kropp eller lommebok.
Jeg har tenkt lenge på om jeg skulle prøve en slik matkasseordning og valget falt på Hello Fresh. Det fine der er at middagene kommer porsjonsvis så du har alt du trenger. Min første middag hadde jeg i går, det ble dill- og sitronstekt hyse med bakte grønnsaker; poteter, pastinakk, gulrot og rødbete. Den siste kuttet jeg ut for kan ikke fordra det, men pastinakk var godt.
Jeg grudde meg til å sette i gang, for tenkte at dette blir avansert, men oppskriften var enkel å følge. Det blir kaos på kjøkkenet når jeg styrer på og i går var ikke noe unntak, men det viktigste var at det faktisk var gøy! Ikke noe komplisert i det hele tatt – det meste av jobben var egentlig gjort da grønnsakene var kuttet opp.
Det smakte også godt. I dag tok jeg den andre hysebiten (det er to porsjoner i pakken), men gjorde en litt annen vri. Dessverre klarte jeg å svi grønnsakene litt, men har ikke tenkt å gi opp av den grunn. Jeg vet nemlig hvor feilen ble gjort.
Jeg skal ikke dra den så langt som å si at jeg elsker å lage mat, men jeg har i hvert fall kommet et stykke på vei. Nå ser jeg jo at det faktisk er mulig å lage sunn mat på forholdsvis kort tid, og det gir meg motivasjon til å fortsette når jeg også lykkes. Er spent på om de andre rettene er like enkle å lage, men vil tro det går bra.
Det gjelder å benytte seg av de fine dagene når vi har de, slik som i dag. Jeg dro derfor på tur rett etter jobb. Ville prøve en tursti som jeg ikke har tatt på mange, mange år.
Permisjonsstien er i senere år blitt kraftig utbedret og det er kommet trapper (220) i de bratteste hengene, laget av sherpaer fra Nepal. Stien går opp til Sandviksbatteriet og herifra kan man komme seg videre over fjellryggen til Sandvikspilen om man ønsker det (der du kommer opp om du velger å gå Stoltzekleiven). Det hadde ikke jeg tenkt å gjøre i dag.
Permisjonsstien starter fra Fjellveien, ca 200 meter nord for der man går opp til Stoltzen.
Veien slynger seg slakt oppover i sikksakk-svinger.
Etterhvert blir det brattere og jeg måtte ha meg et par små pustepauser. Likevel synes jeg det gikk greit og jeg kommer absolutt ta denne turen flere ganger.
Husker at vi tidligere måtte klatre her. Ved at det nå er kommet trapper, er det mer tilrettelagt slik at flere har muligheter til å benytte seg av turen.
Nesten oppe…
Oppe!
Utsikt mot Askøy
Embla hadde ingen problemer med å komme seg opp, men så er hun da en tibetansk spaniel da!
Det ble en kjapp tur opp til Munkebotsvannet før jeg vendte nesen nedover mot Sandviken sykehus hvor bilen sto parkert.
En flott tur hvor jeg fikk trent musklene og fått fart på hjertepumpen!
Men hvorfor navnet «Permisjonsstien?»
Soldatene som var stasjonert på Sandviksbatteriet for omkring 100 år siden, brukte visstnok denne veien for å komme seg raskt ned til byen da de hadde permisjon…
Jeg måtte til pers i dag og prøve hele bryllupshabitten med sko og veske til. Litt usikker hva jeg skal ha til, altså over kjolen. Jeg har et hvitt sjal som jeg kan slenge rundt, evt en mørkeblå cardigan. Vi får se.
Tror dette blir bra jeg selv om jeg aldri er helt fornøyd. Men når er vi damer egentlig helt fornøyde, kan noen svare meg på det? Vi er så kritiske og da spesielt mot oss selv. Former er fint, men ikke på en selv liksom… Det er jo så tullete som det kan bli. Jeg jobber kontinuerlig med dette å akseptere meg selv. Selv om jeg har noen kilo til som skal bort, prøver jeg å si til meg selv at jeg er god nok – også sånn som jeg er her og nå.
Derfor har det vært viktig for meg å bruke tid på vektnedgangen. Det er ikke om å gjøre for meg å nå målet raskest mulig. Jeg blir selvsagt påvirket når jeg leser hva andre har tatt av på så og så kort tid, men jeg prøver å ikke forholde meg til det. Vi er så forskjellige vi mennesker og har ulike forutsetninger, og det må vi bare akseptere. I tillegg har jo også alder noe å si. Det er ikke til å komme forbi.
Fredag var tidligere ensbetydende med snop. Jeg bare «måtte ha» noe den dagen. Som regel ble det kjøpt inn alt for mye slik at jeg hadde rester igjen til dagen etter. Men ikke nok i mitt hode så da måtte jeg kjøpe litt til. Det var ikke småtterier jeg satte til livs enda til at jeg var langt forbi det å være mett. Jeg vil vel heller karakterisere det mer som å være «stuffed», synes det er mer betegnende enn ordet «stappa». Med «stuffed» ser jeg for meg en fylt kalkun og det er akkurat slik jeg til tider følte meg.
Det har tatt laaaang tid å snu denne tankegangen. Nå er det ikke lenger slik at jeg MÅ ha noe når fredagen kommer. Og de gangene jeg unner meg noe, kjøpes det inn mye mindre og jeg fortsetter heller ikke snopspisingen dagen etterpå. Jeg har fremdeles dager innimellom der jeg sprekker, men de blir heldigvis sjeldnere og sjeldnere.
Jeg prøver også å finne sunnere alternativer, men heyyy… la oss være ærlig. Har jeg lyst på sjokolade er det Helnøtt, Stratos eller Chrispo som gjelder. IKKE de mørke sjokoladene som anses å være sunnere. Har jeg lyst på chips med dipp, er det nytteløst å bytte ut chips med grønnsaker.
Men ingen regel uten unntak. Nøtter er både sunt og godt (i små mengder vel og merke), og her synes jeg faktisk de usaltede er vel så gode som de med salt. Og – i det siste har jeg fått sansen for lompechips(!). Jepp, lompechips, du leste riktig. Sprø og god, og faktisk et meget godt alternativ til nachos.
Det har jeg laget meg i kveld. Som tilbehør har jeg guacamole (hjemmelaget) og litt lettrømme.
Oppskrift liten porsjon:
4 lomper
Du smører lompene med raps- eller olivenolje, og strø over det krydderet du liker. Du kan også toppe med revet ost, men det har ikke jeg prøvd ennå. Så deler du lompen i små «pizzastykker». Stekes på 225 grader i 7-12 minutter (kommer an på ovnen. Følg med så de ikke blir svidd). De er ferdige når de er blitt sprø.
Ingenting er mer frustrerende under slanking som å se vekten stå på det samme uke etter uke. Du føler du gjør «alt» for å ta av – likevel sitter de hersens kiloene som limt på kroppen.
Stor var derfor gleden da jeg kom i en bukse jeg lenge har hatt liggende i skapet. Første gangen jeg prøvde den, fikk jeg den ikke helt over hoften. Senere fikk jeg den på meg, men det var komplett umulig å lukke den.
Det er helt tydelig at det skjer ting med kroppen selv om det ikke nødvendigvis synes på vekten. Det er jo også derfor det anbefales å måle seg i stedet for å gå på vekten, men det har jeg aldri vært noe særlig flink til.
Dette var i hvert fall en stor opptur og dagen etter kom det faktisk også et nytt tall på vekten.
Kanskje like greit da at årets påskeegg fra jobben er i kategorien mini så sparer jeg de kaloriene Unnskyldningen var at det så større ut på bildet, men altså…!
Kan jo ikke annet enn å le og vi måtte minne hverandre om at det uansett er tanken som teller
Jeg er med i en Facebook-gruppe for de som bruker Wegovy – altså denne slankesprøyten. Det som forundrer meg gang på gang er at enkelte tror sprøyten er et slags vidundermiddel og at de selv ikke trenger legge ned noe arbeid i det hele tatt. Med et sånt tankesett er det kanskje ikke så rart at vekten står stille eller at man raskt fyker opp igjen i vekt når de ikke lenger bruker sprøyten. Ser også at flere tidligere har vært slankeopererte, men at de så har lagt på seg igjen.
Som jeg har nevnt mange ganger er det så viktig å få hodet med på denne ferden. Det hjelper ikke å ta av aldri så mye om man ikke har lært noe underveis. For det er når vektmålet er nådd den virkelige jobben starter. Jeg akter i hvert fall ikke å holde på med jojoslanking resten av livet. Jeg er lei av å ha et usunt forhold til mat og lei av å være stygg mot meg selv. For snill har jeg jo ikke vært slik jeg har holdt på. Det gjelder forøvrig også måten jeg har snakket om meg selv på og det synet jeg har hatt på egen kropp. Jeg har alltid snakket meg selv ned og jeg har aldri likt det jeg har sett i speilet – selv ikke da jeg var 30 kilo lettere!
Men det å få hodet med er ikke gjort i en éngang, selv ikke med hjelp fra Wegovy. Jeg har for eksempel hatt dager der jeg er så mett, men likevel hatt lyst på snop. Jeg kan være småkvalm, men like fullt fysen på noe. Spør du meg om hva jeg har lyst på, kan jeg ikke alltid svare for det er jo egentlig ingenting som frister. Fordi jeg har vært så vant med å døyve vonde følelser med snop, kommer de tankene tilbake med én gang noe skjer. Det er innøvde tankemønstre som det tar tid å få snudd. Hjernen kan være svikefull.
Heldigvis skjer det ikke så ofte lenger og jeg er blitt flinkere til å begrense meg.
Jeg er langtfra noen gourmetkokk, men i denne prosessen er det viktig å lage seg nye og sunnere vaner. Og for at dette skal bli vaner som varer, må det være mat som er enkel å lage, som er smakfull og som ikke tar for mye tid. I dag ble det kyllingfilet med parmesanost, spinatblader, litt pinjekjerner og trøffelolje. Det var faktisk godt. Sunt – og godt. Det er faktisk ikke alltid jeg synes det som er sunt også er godt hehe. Det pleier å være enten eller
Det er litt gøy også å prøve seg frem selv for meg som i utgangspunktet ikke liker å lage mat. Det trenger heller ikke være slik at man må kutte ut alt man synes er godt – da tror jeg det er lett for å falle tilbake til gamle vaner. Men små endringer kan utgjøre stor forskjell.
«I don’t like Mondays», sang The Boomtown Rats og jeg stemmer i. Denne dagen har vært som et eneste stort gjeeeesp fra jeg sto opp og frem til nå. Mest sannsynlig er det nok en reaksjon på helgens hendelser og for lite søvn.
Fredagen kan egentlig ikke komme fort nok…
Ute regner det og snøen som lå så fint, er blitt til sørpe. Igjen. Er det rart jeg vil ha vår? Hadde snøen i det minste fått ligge, men det hører til sjeldenhetene her vestpå. Heldigvis er ikke mars måned så langt unna og med den kommer våren! I hvert fall nesten.
Jeg drømmer om alle turene vi skal ta utover våren og sommeren, og gleder meg spesielt til fjellturene. Det blir spennende å se hvor mye lettere det vil føles nå kontra slik det var. Jeg kan ikke tro annet enn at jeg vil merke fremgang.
Dette er meg i 2019. Her var jeg på mitt tyngste, 103,3 kilo. Husker ennå hvor tungt jeg syntes det var og hvordan kroppen føltes.
Jeg legger meg aldri borti hvordan andre lever sine liv. Det er så mye man ikke vet, så mye man ikke ser. Så selv om jeg ikke alltid klarer å forstå andres valg, prøver jeg likevel å tenke at det er en grunn til at folk tar de valgene de tar. Det handler i bunn og grunn om respekt. For å få andre til å respektere deg, dine valg og dine meninger, må også du vise at du respekterer andres valg og meninger.
Jeg har i 2 1/2 år nå gått på slankesprøyte. Og bare for å si det; for meg er dette ingen quick fix! Det var et stort steg å ta for meg den gangen jeg fikk dette tilbudet. Jeg ville jo helst ha klart å ta av på egenhånd, altså uten hjelp av medisiner av noe slag. For som med alt annet av legemidler, kan det følge med en rekke bivirkninger. Det forskes blant annet på om disse medisinene kan føre til økt selvskading og selvmordsforsøk. Jeg har til nå heldigvis ikke hatt noe bivirkninger å snakke om, annet enn litt treg mage innimellom.
Jeg vet godt hva som førte til min overvekt. Jeg skal være ytterst forsiktig med å si at jeg har en overspisingslidelse for den diagnosen har jeg aldri fått. Men at det har tendert mot overspising i perioder, er det lite tvil om. Langvarig depresjon førte til at energien ble laber. Jeg orket ingenting. Hver gang livet gikk meg i mot, tydde jeg derfor til snop. Overspisingen dempet på en måte de vonde følelsene, men det er jo en kortsiktig lindring. For etterpå kommer som regel skammen og skyldfølelsen.
Det ble en vond sirkel. Og i tillegg ble jeg altså diagnostisert med en sykdom som sammen med lav forbrenning, ikke gjorde saken bedre.
Det er så lett å si til noen som sliter med vekten at «det er bare å ta seg sammen». Men det man skal være klar over er at overvekt trenger hverken ha med manglende viljestyrke eller lite selvkontroll å gjøre i det hele tatt. For noen handler det faktisk om at hormonene ikke spiller på lag med kroppen. Hormoner kan faktisk både direkte og indirekte være med på å påvirke vekten. Selv hadde jeg jo tidligere klart å ta av på «gammelmåten», men nå var det som kiloene satt som limt på kroppen.
Som jeg skrev; jeg skulle gjerne klart dette uten å måtte ty til hjelp. Samtidig er jeg glad for dette har gitt meg håp. Jeg har brukt 2 1/2 år på de 20 kiloene jeg til nå har tatt av. Jeg har overhodet ikke noe hastverk. Jeg har gjort feil underveis, gått på noen smeller, men det lærer jeg av. Hodet må følge kroppen og det er ikke alltid så lett. I hodet mitt er jeg fremdeles over 100 kilo, selv om vekten forteller meg noe annet. Det er rart det der.
Jeg tror mye av kritikken som er kommet skyldes at enkelte leger er blitt litt vel slepphendte når det kommer til å tilby pasienter slankesprøyter. At selv de som kun har noen få kilo å ta av, får resept.
Det er jeg sterkt imot.
Dette bør være en slags siste løsning for de med fedme, for å unngå slankeoperasjon som jo er et mye mer omfattende inngrep. Og som heller ikke er uten en viss risiko.
Januar 2024 er snart historie. Det har vært en rolig helg og siden vi var såpass tidlig ferdig med seminaret fredag, føles det som at det har vært en lang og god helg. I går var jeg hos foreldrene mine, mens i dag har vi bare vært hjemme, Embla og jeg. Vi var en liten luftetur tidligere, men det var ufyselig. Blåste så kraftig at det var like før vi lettet – slik føltes det.
Jeg har ikke gjort stort annet enn å sette på en maskin, brette sammen litt klær og og ellers bare slappet av. Med god samvittighet! Det er så typisk meg å ha dårlig samvittighet om jeg ikke gjør noe, hvorfor vet jeg ikke. Jeg bestemmer jo helt og holdent over min egen tid og det som ikke blir gjort i dag, løper ikke fra meg.
Fikk meg forresten en opptur når det kommer til vekten. Endelig skjer det noe og vekten har begynt å bevege seg litt nedover igjen. I dag var det et helt nytt tall som lyste mot meg. Jeg har merket det da, for buksen satt plutselig mye løsere på meg. Jeg satte meg et mål i fjor sommer om å gå ned 10 kilo til neste sommer og nå tror jeg nok det målet er innenfor rekkevidde. 10 kilo på ett år høres kanskje ikke mye ut. Ser jo at enkelte går ned det samme i løpet av få måneder, men jeg er en voksen dame etterhvert og har mine utfordringer. Kiloene renner ikke av meg og det er jeg faktisk glad for. Jeg må jobbe for det. Enkelte ser ut til å tro at slankesprøyten skal gjøre jobben, men det er jo DU selv som må gjøre en innsats. Har du den innstillingen at du ikke trenger gjøre noe, vil kiloene fort komme på igjen. Jeg skal ikke gå i den fellen.
Dette ble min frokost i dag. Av og til blir jeg så lei de sedvanlige skivene og da er en forfriskende smoothiebowl et godt alternativ. Mettende er det også. Så kan man jo toppe det med det man vil.
Unnskyldningen var at det så større ut på bildet, men altså…!
