Misunner de som har noe å skrive om hver dag, der ordene tilsynelatende bare flyter lett og ledig. Noen produserer til og med flere innlegg for dagen! Det klarte jeg også før, men det begynner å bli noen år siden. Den gangen var jeg nok litt mer opptatt av plasseringen på bloggtopplisten enn det jeg ville innrømme.
Det jaget er jeg ferdig med. Gøy at noen leser bloggen, bevares, ville jo vært uhyrlig kjedelig om ikke, men gjør ikke meg noe å ligge i bunn av listen. Lite drama, rolig og fredelig 😃 Er helst på toppene det blåser.
Det går bra med min livsstilsendring for tiden. Hadde jo en pause fra slankemedisinen i julen, men startet opp igjen for ca to uker siden. Litt sug kjenner jeg på, det skal innrømmes, men jeg har klart å holde meg. Kan bli flinkere på å lage meg sunne middager, der har jeg fremdeles et stort forbedringspotensialet. Har stadig en liten tendens til å spise bittelitt for mye, men det får jeg da også svi for i ettertid. Å være så mett er direkte ubehagelig. Men det går sakte, men sikkert fremover da. Suget har jeg klart å løse ved å ta en l i t e n porsjon med granola og youghurt naturell. Jeg kunne valgt en sunnere variant så jeg selvsagt senere, men tar ikke mye da. For å gjøre dette enda mer spennende, kan jeg bruke bær som topping. Sunt og godt!
Jeg har ikke skrevet noe på en god stund om hvordan det går med livsstilsendringer min Dels fordi det ikke har vært noe å berette – dels fordi jeg har slitt litt med motivasjonen. I går var jeg på vekten for første gang på flere måneder og den viste ca to kilo opp. Jeg ble egentlig ikke overrasket for jeg visste jo at jeg ikke hadde vært så flink, men var glad for at det ikke var verre. For dette kan jeg snu – NÅ.
Jeg har hele tiden sagt at dette skal jeg klare og det skal jeg! Egentlig trengte jeg en slik «vekker» for det viser bare hvor snikende disse kiloene kommer når man lar det skli ut.
Dette er en prosess hvor jeg lærer noe hele tiden. Nå tar jeg med meg denne lærdommen og går videre med ny motivasjon. For jeg starter så absolutt ikke på 0.
For det første spiser jeg mye mindre snop enn det jeg gjorde før livsstilsendringen. Jeg har lært meg å være fornøyd med mindre og spiser i det hele tatt mindre.
Men – november og desember er jo måneder der fristelsene står i kø. Det blir litt ekstra småspising på jobb når folk har med seg julebakst og så er nå jeg veldig glad i disse kakemennene man får kjøpt på butikken. Det har også blitt litt for enkle løsninger når jeg ikke har hatt overskudd til å lage meg middag. Det blir noe jeg vil utfordre meg selv på nå.
Jeg skal ikke være for streng med meg selv for jeg har tross alt tatt av mye siden i fjor. To kilo opp er ikke et nederlag. Men det er selvsagt viktig at jeg tar grep og blir mer bevisst på hva jeg putter i munnen.
Akkurat nå kjenner jeg på en motivasjon jeg ikke har kjent på en stund og den skal jeg utnytte maks.
Og så er det viktig å være fornøyd med seg selv på veien. Det er er jo det det handler om – å være fornøyd.
Jeg kom over et intervju med Eirik Newth for en tid tilbake der han fortalte om sin kamp mot overspising. Han skriver også blogg om dette temaet.
Jeg ble sittende og lese – jeg har jo selv skrevet om dette tidligere og kjente meg veldig igjen. Det er vanskelig å få stilt en diagnose i Norge i dag da overspising ikke er anerkjent som en spiseforstyrrelse. Likevel er det mange som lider av dette. Det er ikke alle som utvikler fedme, noen har høy forbrenning som gjør at de ikke legger på seg så lett. Andre regulerer det ved å slanke seg noen kilo innimellom. Så er det slike som meg, som legger på seg bare ved å se på en sjokolade.
Men felles er at vi (mis)bruker mat for å døyve noe inni oss. Vi overspiser for å få bukt med vonde følelser eller erstatte de vonde følelsene med noe annet. Newth kaller overspisingen for emosjonell spising og det var noe mitt ene innlegg også handlet om.
Første gangen jeg kan huske at jeg brukte mat eller snop som trøst var da jeg bodde i England. Jeg hadde en enorm lengsel etter de hjemme og eneste trøsten var å døyve smerten med mat. På samme måte som en alkoholiker drikker for å glemme.
Det samme skjedde da min farmor døde. Og gradvis kom kiloene. Jeg klarte å ta av, men det tok ikke lang tid før de – og flere – var på plass igjen. Jeg gikk i samme felle som så mange før meg. Nye slankekurer fulgte, mer eller mindre mislykkede. I bunn lå en depresjon som jeg til da ikke hadde tatt tak i. Mange år senere ble det oppdaget at jeg hadde lavt stoffskifte og det hadde jeg nok hatt lenge uten at det ble fanget opp. Det var nok mange faktorer som spilte inn, men det hjalp ikke på depresjonen å gå ubehandlet så lenge.
Jeg var inne i en negativ spiral der kosemat var det eneste som «hjalp». En kortvarig hjelp da, for etterpå føler man seg som en dritt. Fastlegene ser at du er overvektig og kommer med formaninger om at du må endre kosthold, men ingen spør hvorfor det er blitt slik.
I dag er jeg sterkere, mye takket være slankemedisinen jeg går på, men også fordi jeg er på et bedre sted i livet. Likevel kan jeg fortsatt ha dager der jeg får akutt lyst på noe. Pga medisinen begrenser det seg naturlig, men én dag skal jeg jo klare meg uten den. Tror derfor det er lurt å bruke god tid på veien ned slik at både kroppen og hodet venner seg til den nye vekten.
Jeg kommer nok ha problemer med overspising lenge, kanskje for resten av livet. Psykologen min fortalte om mindfull spising, noe Newth også nevner som en av metodene han bruker for å få bukt med lysten. For det vil alltid være fristelser og hendelser som trigger spiselysten. Vi må jo ha mat, ikke sant? Mat er forbundet med de fleste store begivenheter i livet. Vi bruker mat for å feire, for å sørge (gravøl), som kos osv. Newth nevner julen som en av triggerne. Jeg vil også trekke frem ferien. Selv om man har de beste intensjoner om å leve sunt så forbindes jo ferie med lettvint mat, is og kanskje litt mer alkohol enn det man er vant til.
Likevel har jeg denne ferien klart å ta av – til tross for at jeg ved et par anledninger sprakk så det sang. Men – en sprekk eller to er ingen katastrofe så lenge man klarer å hente seg inn igjen. Og det klarte jeg heldigvis.
Jeg avslutter ferien med et nytt tall på vekten: 87,4! Det er ned 400 gr fra forrige veiing. Er så glad for at jeg har klart å holde vekten i ferien og til og med gått ned! Jeg kunne nok gått enda mer ned hadde jeg gått inn for det, men det har også vært viktig for meg å kunne kose meg litt ekstra i ferien. Jeg er nå kun tre kilo unna fra å nå et viktig delmål – nemlig å gå fra fedme til overvektig.
I morgen tar jeg fatt på hverdagen igjen. Det vil nok bli tungt å stå opp tidlig igjen for jeg har virkelig snudd litt opp ned på døgnet disse siste ukene. Den største utfordringen blir likevel å komme seg sånn noenlunde tidlig til køys.
Utfordringene står i kø denne høsten og akkurat det kjenner jeg at jeg gruer meg litt til. Jeg har bare skjøvet det unna til nå. I oktober blir det jobbtur til Trondheim, men det ser jeg frem til. Noen netter på hotell er ikke å forakte. Det blir første flytur på 2 ½ år for meg. Siste turen var dagen før Norge stengte ned i mars 2020. Da hadde jeg vært på konferanse i nettopp Trondheim.
Blir vel en ny smittetopp til høsten, har hørt om flere som har vært syke i sommer. Selv har jeg sluppet unna til nå, men føler nettet snører seg sammen 😉
Det er 1. august og jeg har tatt fatt på min siste ferieuke. Dagene har bare flydd av gårde, føler jeg. I dag har det vært fint og sommerlig her i Bergen, men det ser ikke lyst ut for de neste dagene.
Dette har i hvert fall vært en veldig koselig dag. Og den startet særdeles hyggelig da jeg gikk på vekten og det lyste et nytt tall mot meg – 600 gram ned! Nå setter jeg inn et ekstra gir fremover slik at jeg forhåpentligvis innen jul har nådd målet om å «bare» være overvektig.
Så dro jeg på besøk til en bekjent fra tibbemiljøet – hun har fått sitt første valpekull og i dag er de syv uker gamle. Herregud, kan jo bli valpesyk av mindre, men nei. Uansett hvor søte de er så blir det ingen flere valper
Men for noen nydelige små nøster og så tillitsfulle! Jeg fikk en god dose med deilige valpesusser og etterpå ble det rift om plassen på fanget fra de andre hundene.
Etter besøket hentet jeg foreldrene mine og så dro vi en tur hjem til meg. Her fikk vi en koselig stund ute på terrassen før jeg kjørte de hjem og ble servert middag.
Nå blir det avslapping resten av kvelden, kanskje titte litt på Netflix. Men først nyte de siste solstrålene på en stund.
I går tok vi turen til Dalsknuten, en av flere topper her på Losna. Jeg har vært der én gang tidligere, men da valgte vi en annen vei opp. Nå skulle vi gå opp det bratte skaret der jeg tidligere kun har gått ned.
Det er to år og minst 15 kilo siden jeg var på «Knuten» sist. Det var blytungt, minnes jeg, og det er jo ikke så rart når man veier over 100 kilo! Vel var det tungt innimellom nå også, men det kan ikke sammenlignes med slik det var sist. Jeg er mye mer utholdende nå og pausene kortere.
Tenk hvordan det vil bli når enda 15 kilo er borte! Kanskje blir jeg reneste fjellgeiten hehe.
Det kunne blitt en artig video på tilbaketuren. Deler av veien går gjennom høyt ormegress, og jeg gikk og filmet – trodde jeg. Plutselig forsvant beina under meg og jeg lå så lang jeg var. Dessverre hadde jeg tydeligvis klart å holde fingeren foran linsen, så kun innsiden av håndflaten vistes…
Den følelsen… når hun endelig står der på toppen og skuer utover. Her oppe har hun oversikt; over hvor hun kom fra og veien hun har lagt bak seg. Det var tungt til tider, men hun sto på og gav aldri opp.
Den følelsen… når hun nå ser nedover og vet at hun fremdeles har en vei å gå, men med en visshet om at det verste stykke er unnagjort.
Etter måneder med litt opp, stillstand, litt ned, mer stillstand, litt opp igjen, stillstand, kom det endelig et nytt tall på vekten! 88,4 lyste mot meg i dag morges og et så lavt tall har jeg ikke hatt på det jeg kan huske. Dette trengte jeg virkelig – det gir meg en enorm boost. Jeg har gått ned 9,3 kilo siden jeg startet på Ozempic i november og til sammen 15 kilo!
Jeg blir likevel fremdeles overrasket når jeg tar på meg klær som tidligere satt som pølseskinn, og som nå henger og slenger rundt meg. I går prøvde jeg en oljebukse jeg ikke har kunnet gå med på flere år og nå satt den som støpt.
Det er ingen tvil om at Ozempic har hjulpet meg. Samtidig går det ikke for fort ned så jeg får tid til å jobbe med å få hodet med meg på veien. Det er ikke lett, for selv nå – 15 kilo lettere – har jeg dager der jeg føler meg stor og ikke klarer å se noe forskjell. Har heller ikke vært så flink til å ta bilder underveis, det burde jeg nok. Ser andre gjør det, men også de har problemer med å se seg selv slik andre ser dem. Rart det der…
Dette var i hvert fall en god start på ferien som har startet NÅ! Jeg er straks klar til å fylle bilen med alle mine pakkenelliker og suse av gårde.
Det sies at det er noen fordeler ved det å bli eldre. Vi bekymrer oss ikke så mye, stresser mindre og er generelt mer tilfredse. Vi er tryggere i oss selv og trenger ikke bevise noe for andre. Vi gir mer blaffen. Og vi trenger mindre søvn. Sånn kort oppsummert.
Tja, det siste stemmer nå overhodet ikke på meg. Jeg kan aldri få nok søvn. Stresser jeg mindre? Nja… Det kommer veldig an på anledningen. Jeg er mer tilfreds da og stødigere i meg selv. Jeg bryr meg heller ikke så mye lenger om hva andre tenker om meg.
Men det er nå definitivt noen ulemper også ved det å bli eldre. Vi blir gråere, syn, hørsel og speil er ikke hva det en gang var og kroppen lystrer ikke helt på samme måte. Glemmer gjør man også. Vet ikke hvor mye tid som har gått med til å lete; etter briller, mobil osv. Siden viser det seg at brillene har sittet på hodet hele tiden!
Det skjer noe med en kvinnes kropp når vi passerer en viss alder. Alt begynner å henge. I overgangsalderen går produksjonen av hormonene østrogen og progesteron ned og mange opplever at de legger på seg, spesielt rundt magen. Det kan også oppleves som vanskeligere å bli kvitt ekstra kilo. Jeg har følt mye på det siste. Det virker som kroppen virkelig tviholder på kiloene.
Men endelig – etter noen måneders stillstand har vekten nå så smått har begynt å bevege seg nedover igjen. Jeg skulle selvsagt ønsket det gikk fortere slik det tilsynelatende gjør hos andre, men vi har ulike utgangspunkt. Andre faktorer spiller også inn.
Likevel; dette er virkelig tilfredsstillende og gir meg den motivasjonen jeg trenger til å fortsette. Så får det bare ta den tiden det tar.
Jeg var jo hos legen i forrige uke og det ble da bestemt at jeg skulle øke dosen av Ozempic. Jeg forklarte hvordan jeg hadde hatt det i det siste, at jeg hadde vært mer sulten og kjent på et større sug, så han var helt enig med meg at det nå var på tide å øke.
Fremover skal jeg gå på 0,5 mg. Det blir jo spennende da å se om dette vil få fortgang i vektreduksjonen. Jeg finnes i hvert fall ikke sulten så det lover jo bra.
Bilde fra Pixabay
Jeg strammer også inn snopspisingen for NÅ har det vært nok utskeielser. Hadde vært gøy om jeg kunne «servere» et nytt tall på vekten i neste uke – jeg skal i alle fall gjøre mitt ytterste.
