Jeg er inne i en god periode nå. Selv om jeg sover dårlig om natten, klarer jeg å holde meg i aktivitet. Jeg kommer meg ut, og formen er absolutt på vei opp. I går kjente jeg det imidlertid godt i beina da vi var på vei opp Haganesfjellet – de føltes tunge som bly. Det er nok all gåingen i det siste som gjør seg gjeldende. Det positive var at pusten ikke var så aller verst. Nå gjelder det å holde formen ved like utover høsten og vinteren. Bør nok gå til anskaffelse av en hodelykt når kveldene blir mørkere.
Men ennå er det sommer og lenge lyst – heldigvis.
Det er forresten en god stund siden sist jeg gikk den turen til Haganesfjellet. Man kan komme seg dit fra flere kanter, men selv går jeg opp fra Li. Det er en fin og godt merket sti hele veien til toppen. Deler av veien går vi på berget og det er en jevn stigning opp. Veldig fint å gå – om man ikke har trøtte bein i utgangspunktet.
Sist vi gikk der hadde vi flere hunder med. De siste årene har flokken krympet fra fem til to. Jeg sier «flokken» selv om ikke Embla egentlig hørte til den sånn på ordentlig. Så litt rart er det å gå på steder der de andre pleide å være med. Samtidig er det jo adskillig lettere på alle måter å gå kun med én hver.
En båt skimtes langt der ute i havgapet. Lurer på hvor den skal?
Denne turen skal vi ta igjen i høst. Det var litt for mange blodsugere rundt oss i går så jeg følte vi gikk ekstra fort for å slippe unna. På toppen ble vi angrepet av en knottesverm, så vi knipset noen bilder i full fart og bega oss nedover igjen. Knott og klegg – de hører jo sommeren til på en måte, men plagsomme er de.
Turen ble likevel fin. Vi er heldige som har en så flott natur til fri benyttelse. Vi er i det hele tatt veldig heldige og privilegerte på alle måter i dette landet. Det er viktig å tenke på i disse dager hvor ondskapen rår flere steder i verden.
