Det er jo det man pleier si, om 100 år er all ting glemt. Men – når man holder på med slektsgransking kan det dukke opp ting som plutselig får hendelser fra fortiden til å føles ganske nær.
Jeg har holdt på med å granske slekten i mange år nå. Innimellom legger jeg det til sides for så å ta det frem og se om jeg klarer finne nok en bit til puslespillet. Og det klarte jeg virkelig denne gangen…
Min oldefar, altså min farfars far, mistet livet i drukning da han bare var 27 år. Tilbake satt min oldemor med to gutter på 5 og 2, og et tredje barn på vei. Det tredje barnet – en jente – kom faktisk til verden bare tre dager etter begravelsen. Jeg tenker mye på min oldemor – hvordan dette må ha vært for henne. Fikk hun hjelp? Forhåpentligvis gjorde hun det for hennes svigerforeldre bodde i nærheten. I en av folketellingene ser det også ut som de alle bor sammen.
I alle år har denne ulykken vært preget av en følelse av skam, forteller min far. Han visste ikke omstendighetene rundt, men vi har egentlig alle trodd det var en arbeidsulykke. Han jobbet som sveiser ombord i en båt som het «Sveis».
Jeg har prøvd å undersøke før for å se om jeg fant ut noe, men har ikke hatt hellet med meg – før nå. Jeg begynte nemlig å undersøke i gamle aviser som Nasjonalbiblioteket har digitalisert og lagt ut på nettet. Jeg viste når ulykken skjedde, så begynte å saumfare avisene rundt den datoen.
Må si hjertet gjorde et hopp da jeg fant ut at det hadde vært en ulykke på den datoen, men ikke i Bergen som jeg trodde. Dette hadde skjedd i Stavanger. Og det var ikke bare min oldefar som omkom, men hele tre stk – alle fra «Sveis».
Ulykken hadde skapt store overskrifter den gangen – var det drap eller ulykke? De konkluderte til slutt med at det var en ulykke. Uansett – det var tragiske omstendigheter.
Denne hendelsen kom plutselig litt vel nært oss. Det føltes ikke som at det var over 100 år siden, men mye senere. Det må jo ha vært et grusomt sjokk for min oldemor og ikke minst for mine tippoldeforeldre, som mistet sønnen sin.
Journalistene som skrev disse artiklene, hadde rotet med fornavnene på de omkomne, men etternavnet var korrekt. Var egentlig da hjertet gjorde et byks, for det var veldig rart å se det svart på hvitt. Så leste jeg at de hadde funnet en gullring hvor det sto «din Ragnhild» og da visste jeg jo at jeg hadde funnet svaret på gåten.
Her er forlovelsesbildet av de to.
En ufattelig trist hendelse, som snudde opp ned på min farfars trygge barndom.
Granske i slekt er tidkrevende. Du er flink..
Jeg har dessverre aldri tatt meg tid til deg. Men man lærer mye om familien og livet. Viktig syssel dette.
Lykke til med puslespillet, dette er ikke lett 🙂
Skammer meg. Har ikke fått med meg kommentaren fra deg før nå 🙁 Skjerpings!
Det må være veldig spennende med slektsgransking! Kanskje finner man ut noe man ikke ante noe om….. og – det er jo bra at ikke alt blir glemt etter 100 år…! 🙂
Beklager til deg også! Ja, det er kjempespennende og forfedrene kommer en litt nærmere.