Altså, jeg har så mange fine mennesker rundt meg. Før jeg hadde kommet meg opp i dag, tikket det inn en melding:
“Jeg og Maia kommer for å spise frokost/lunsj med dere. Tenkte å kjøpe et ferskt godt brød med til deg”.
Jeg ble så glad og rørt.
Tusen takk for alle fine meldinger. Det er godt å se at folk bryr seg. Nå gikk det jo fint med meg, men det er klart; man får seg en vekker.
God helse er ikke noe en kan ta for gitt. Når en vet at hovedårsaken til for eksempel tarmkreft ofte skyldes usunt kosthold, overvekt og lite aktivitet, er det noe en faktisk kan gjøre noe med. Jeg vil ikke si at jeg har levd direkte usunt, men jeg har likefullt et stort forbedringspotensiale. Selv om jeg de siste årene har gått ned over 23 kilo, har det vært mye vanskeligere enn jeg hadde trodd å endre måten jeg tenker på – spesielt når gamle mønstre og vaner sitter så dypt. Det er en kontinuerlig jobb.
Det er nå omtrent én uke siden jeg mottok svaret på en avføringsprøve jeg hadde tatt gjennom tarmscreeningsprogrammet. Prøven viste spor av blod i avføringen så jeg ville bli henvist til sykehuset for koloskopi.
Den første tanken som slo meg var selvfølgelig at jeg nå hadde fått kreft. Bare ordet gir meg frysninger. Selv om blod i avføring i de aller fleste tilfeller skyldes helt ufarlige tilstander som f.eks hemoroider, var jeg ganske overbevist om at jeg var av de få uheldige prosentene. Jeg har googlet alt fra symptomer på tarmkreft og endetarmskreft til behandling. Så for meg at de turene jeg hadde sett frem til, ikke ville bli noe av. Skikkelig krisemaksimering med andre ord. Jeg måtte selvsagt også google koloskopi og andres erfaringer. Det er aldri lurt egentlig for opplevelsene er så forskjellige. Noen synes undersøkelsen var smertefull, andre bare mer ubehagelig.
Innimellom har jeg heldigvis også klart å tenke mer rasjonelt.
Det verste har vært ventetiden. Den er brutal. Når vil jeg blir kalt inn? Får jeg vite svaret med én gang eller må jeg gå i uvisse i flere uker?
Jeg var heldig. På mandag ringte de fra sykehuset – de hadde fått en avbestilling. Om jeg ville ta den timen? Jaaaa, selvsagt.
Den timen var i dag. Undersøkelsen gikk over all forventning, men nå valgte jeg både bedøvelse og beroligende, så godt mulig det var grunnen til at det gikk så fint. Jeg hadde i hvertfall ingen smerter eller ubehag. De fant to polypper – små og mest sannsynlig godartete. De slo vel mer eller mindre fast at de var godartete, men de sender de jo inn til dyrking.
Det verste med hele prosessen med unntak av ventetiden, var selve tømmingen av tarmen. Det har vært noen heftige dager, men jeg skal spare dere for detaljene haha.
Jeg må takke min kjære lillesøster som var med meg i dag – det gjorde det hele mye lettere. En stor takk også til bestisen, som hentet meg på sykehuset og fikk meg trygt hjem. Det er så godt å ha fine mennesker rundt seg som stiller opp.
Midt oppi alt dette, fikk jeg en hyggelig overraskelse i posten. Helt overraskende var den vel ikke – jeg hadde mine mistanker, men likevel. Tusen takk, Frodith!
Vi er i gang med februar – den siste vintermåneden.
Det ser likevel ikke ut til at kulden helt vil slippe taket, men så lenge det er så fint som det er, skal jeg virkelig ikke klage.
Embla og jeg startet måneden med en god tur i nærområdet. Det blir jo ikke det samme som å tusle rundt i skogen eller gå på fjellet, men vi fikk kommet oss i aktivitet i det minste. Det er et par gode motbakker på turen så jeg fikk testet mosjonen. Den kunne vært bedre, men også verre, så jeg er rimelig fornøyd. Nå blir det avslapping resten av dagen.
I går var det full rulle hos mine foreldre. Vi feiret min yngste nevø som fylte 8 år på fredag, med gaver, ballonger, sang og ellers alt som hører til. Lille Ø er ikke så liten lenger.
Den kan i hvert fall anbefales. Jeg har ikke sett alle sesongene ennå, men for en skjønn dokumentar.
Woodgreen er en britisk veldedig organisasjon som har jobbet med hjemløse og forlatte dyr siden 1924. De tar imot dyr som er forlatt, utsatt for mishandling, eller som eierne av ulike grunner ikke lenger kan ha. Dyrene får grundig helsesjekk og nødvendig oppfølging før de blir gjort klare for omplassering. Målet er å gi hvert dyr et godt og varig hjem.
I dokumentaren er det fortrinnsvis hundene som er på Woodgreen, vi får følge. Mange av dem som oppsøker senteret i håp om å få seg et nytt familiemedlem, har også sin historie. Det er derfor viktig at den hunden de får må passe inn. Noen ganger er det full klaff – andre ganger ikke. Det er vondt å se en hund bli “avvist” – samtidig ser jeg jo hvor viktig det er at man er ærlig.
Jeg har både omplassert hunder og selv tatt imot hunder som har trengt nytt hjem. Å ta det valget om å omplassere var aldri enkelt, og jeg har slitt mye med dårlig samvittighet opp gjennom årene. Jeg følte at jeg sviktet på et vis.
Embla kom til meg da hun var 5 år. Da hadde jeg nettopp mistet den siste hunden min og var vel egentlig bestemt på å ikke ha flere. Men Embla var spesiell – hun var jo også mitt eget oppdrett! Jeg kunne ikke si nei til henne. Vi trengte hverandre, Embla og jeg.
Det tok litt tid før hun slo seg til ro hos meg og det var mye pistring i starten. Men gradvis kom det seg og jeg så at hun knyttet seg mer og mer til meg. I dag har hun bodd lenger hos meg enn hos sin første eier. Det er hos meg hun hører hjemme og her skal hun bli.
Det kan være mange grunner til at noen velger å omplassere. I enkelte tilfeller føler jeg vel at grunnen ikke er så gjennomtenkt og at man bare ønsker å bli kvitt et problem. Jeg er ikke så sikker på om alle fullt ut forstår at det er et levende vesen de får i hus, med alt hva det medfører. Som oppdretter har jeg jo vært borti litt “ymse”.
For meg er hunden et familiemedlem. Embla er en viktig del av familien. Her hjemme er det bare henne og meg. Hun er mitt barn. Det er sikkert noen som fnyser av det, men jeg føler virkelig det. Hennes ve og vel er utrolig viktig for meg. Jeg orker ikke tenke tanken på den dagen hun ikke lenger er her, men jeg vet jo at den kommer – en gang. Det har jeg vært gjennom mange ganger, men det blir ikke lettere av den grunn. Ingen kan erstatte den hunden som går bort.
Jeg har sagt det mange ganger, men skulle det komme en situasjon der vi måtte komme oss i sikkerhet, hadde jeg ikke dratt uten Embla!
Det har ikke skjedd så mye spennende siden forrige innlegg – dagene går stort sett med til jobb. Noroviruset har herjet på skolen, men jeg har vært heldig og sluppet unna. Krysser fingrene for at det fortsetter sånn.
Jeg kan ikke skryte på meg flere turer siden sist. Det er altfor lett å finne gode unnskyldninger for å bli hjemme, selv om jeg denne gangen ikke kan legge skylden på været. Det er kaldt, men skikkelig fint. Når jeg er ute på kveldsturene med Embla, går jeg og titter opp på den sorte nattehimmelen. Det er så vakkert når det er stjerneklart!
Men nordlyset får jeg ikke med meg. Enten bor jeg på en feil ende av byen ellers så er jeg bare uheldig med tidspunktene.
Så hva gjør jeg da når jeg ikke går på tur?
Jo, jeg strikker! Har fått helt dilla og er allerede ferdig med bolen og begynt på ene ermet. I går satt jeg og så meg gjennom alle de tilgjengelige episodene av “Tabu” på NRK, mens jeg strikket. Jeg var skeptisk til konseptet på forhånd, men det var noe helt annet enn jeg trodde. Stand up er bare en liten del av programmet. Se og døm selv. Jeg anbefaler i hvert fall serien.
Etter å ha lest et innlegg fra en medblogger, forstår jeg at jeg kanskje bør revurdere hva et vinterlandskap er.
Det ene bildet jeg hadde med, kunne jo nesten vært fra hvilken som helst årstid. Kanskje ikke sommer da, men i hvert fall tidlig vår.
Men dette er slik vinteren også kan være, og jeg må si at jeg foretrekker det fremfor snø og holke. Og når solen er fremme slik den var i går (og slik det er meldt fremover), er det nydelig.
Det var forresten akkurat 11 måneder til jul i går – jeg bare nevner det.
Det er godt å komme seg noenlunde tidlig opp også i helgene, selv om jeg tillater meg selv å sove litt lenger da. I dag ble klokken litt over 9 før jeg sto opp og det er faktisk en halvtime senere enn det jeg nå pleier komme meg opp. Men i forhold til før er det fortsatt tidlig.
Jeg har alltid likt å sove lenge når jeg har hatt mulighet til det. Samtidig følte jeg ofte at jeg gikk glipp av så mye av dagen når jeg lå til langt utpå formiddagen. Ikke overraskende førte det også til søvnproblemer om natten. Det kan jeg fortsatt oppleve av og til, men melatonin, sammen med gode rutiner, hjelper.
Høysensitive trenger mye søvn, ofte mer enn gjennomsnittet. Det kan i hvert fall jeg skrive under på. Husker de stundene vi hadde valper – det var jo mange perioder med nattevåk og lite søvn. Jeg var totalt ødelagt og gikk rundt som en zombie. Humøret ble deretter. Tenker ofte at jeg kunne aldri hatt barn med alt hva det ville medføre.
Vi trenger tid til å prosessere alle inntrykkene vi får i løpet av en dag. Har jeg vært ute på noe sosialt om kvelden, kan jeg aldri gå og legge meg med en gang jeg kommer hjem. Jeg trenger tid til å fordøye inntrykkene, la de synke inn. Jeg trenger tid til å lande.
I går var jeg jo bare hjemme, men jeg satt for det meste og strikket. Så forresten en film, “Mermaids” med Cher og Winona Ryder. Har sett den flere ganger, men synes den er fin. Etterpå slo jeg av TVen. Scrollet litt før jeg la meg til å sove, noe som selvsagt ikke er anbefalt. Likevel hadde jeg mye mindre skjermtid enn hva jeg pleier å ha, og det er bra.
Bloggeren Utifriluft har alltid noen helgeutfordringer – denne gang er det “På pinne”. Her er mitt bidrag.
Der er en stund siden sist, men nå er jeg i gang igjen.
Jeg hadde nesten glemt hvor gøy det er å strikke – jeg var jo voldsomt produktiv en stund, før jeg gikk litt lei. Det går i perioder det der. En stund heklet jeg også.
Jeg har jo som mål å bruke tiden min til noe mer meningsfullt enn bare å scrolle på mobilen, men til nå har jeg ikke klart det. Det må jeg innrømme. Snap feks. Jeg slettet appen og var fast bestemt på at nå skulle jeg klare meg uten. Vel, det tok èn uke så lastet jeg den ned igjen. Litt skremmende at avhengigheten er så stor.
Det at jeg nå har et håndarbeid, tror jeg kan hjelpe meg litt. Skjermtiden vil jo naturlig nok bli mindre for det er litt vanskelig å strikke og scrolle på en og samme tid hehe. Og kjenner jeg meg selv rett, vil jeg bli temmelig oppslukt av strikkingen fremover.
Det er som jeg nesten ikke tør åpne avisene lenger, men i dag var det nå et snev av optimisme å spore. Grønland skal ikke tas med makt og USA dropper planene om å innføre straffetoll. Vi får se hvor lenge det varer før neste utspill.
Tilliten er uansett ikke den samme som før.
Tillit fordrer god kommunikasjon, ærlighet og en grunnleggende forutsigbarhet – at man faktisk kan stole på hverandre. Den bygges sakte, over tid, gjennom handlinger som samsvarer med ord.
Dersom noe rokker ved dette, kan det ta lang tid å bygge det opp igjen. Det er heller ikke gitt at det faktisk vil ordne seg heller – det kommer an på sviket.
Jeg er en person som ønsker å tro det beste om mennesker. Jeg er ikke den som gir opp et vennskap så lett og noen har derfor – til tross for gjenntatte løftebrudd – fått nye sjanser. Men så har det kommet til et punkt der tilliten ikke lenger finnes. Og uansett hvor sterkt ønsket om å gjenopprette den måtte være, har det vist seg å være umulig.
Det er vondt å komme til den erkjennelsen. Nå ligger dette noen år tilbake i tid, og jeg har gått videre. Likevel skjenker jeg personen noen tanker innimellom og håper hen har det bra.
