I dag er det 80 år siden den store eksplosjonen i Bergen. Det nederlandske frakteskipet «Voorbode» fullastet med sprengstoff, gikk i luften og gjorde enorme ødeleggelser. Store deler av byen ble rasert, minst 154 mennesker drept og mange tusen såret. Det regnes som den største eksplosjonsulykken i Norge noensinne.
UBB-BS-OK-16410UBB-BS-OK-16408
Fotograf ukjent. Bildene er hentet med tillatelse fra Universitetsbibliotet i Bergen.
Etter selve eksplosjonen som kunnes høres mange mil borte, kom det en flodbølge som kastet flere skip på land. Flere viktige kulturminner som Håkonshallen, Rosenkrantztårnet, Tollboden, Bryggen, Mariakirken og Nykirken fikk store skader. Deler av et anker ble siden funnet på Sandviksfjellet, ca to kilometer unna.
Hva som egentlig skjedde denne dagen, vet vi vel ikke sikkert. Det var snakk om en mulig sabotasje i forbindelse med fødselsdagen til Adolf Hitler, men senere gikk de bort fra den teorien og det ble konkludert med at det hele var en ulykke.
Her kan dere lese mer om eksplosjonen 29. april 1944.
Lørdagsmorgen. Eller kanskje formiddag, som andre ville sagt 😉 Jeg er uforbederlig også på dette punktet. Andre spretter opp tidlig om det så er hverdag eller helg, mens andre (som meg selv) benytter en hver anledning til å ligge «bare 5 minutter til». De 5 minuttene har bare en lei tendens til å bli så mye, mye mer… Enda til at jeg VET hvor deilig det er når jeg først har kommet meg opp.
Ja ja. Jeg kom meg nå opp tidligere enn jeg pleier og det er jo et fremskritt. Så her sitter jeg men en kopp iskaffe mens jeg prøver å knote ned noen ord.
Og akkurat DET har vært langt fra lett i det siste. Jeg klarer bare ikke finne ordene! Det har vært så mye støy også i bloggverdenen så er vanskelig å vite hvor man skal trå… Veien har vært minelagt, så å si. Jeg prøver å skille sak fra person, og er ikke interessert i å bli blandet inn i gamle konflikter. Det minner meg så altfor mye om den gangen jeg var ny på jobben. Jeg forsto raskt at her ulmet det, men for meg som ikke kjente historikken, men kun ble den fortalt, var det umulig å velge side. Og hvorfor skulle jeg det? Livet har lært meg at én «sannhet» ikke nødvendigvis er den fulle sannhet. En opplevelse er subjektiv og dermed kan det oppstå mange «sannheter». Det er umulig for en utenforstående å kunne ta et standpunkt. Vi må kunne få lov til å gjøre egne erfaringer og ta et standpunkt ut i fra det.
Sånn. Da var det sagt. Som om noen bryr seg om hva en bitteliten, ubetydelig noksagt av en blogger mener hehe. Men jeg forbeholder meg retten til å uttale meg, jeg som andre. Bråk skaper uansett så mye støy at viktige budskap drukner og det er synd.
Så var det fredag – igjen! Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet når sant skal sies. Uken har vært grei, men det skjer jo ikke så mye. Jeg står opp, går på jobb, drar hjem igjen, tar meg en liten dupp og så var den dagen over. Går selvsagt ut på tur med Embla også, men det har ikke blitt de lange turene ennå.
Jeg burde komme i gang – vi trenger begge å komme ordentlig i form. Og skal jeg klare å gå Losnedalen rundt i sommer (som jo planen er), må jeg legge meg i hardtrening. Det er en krevende tur for slike utrente som meg. Den er ca 8 km lang og det er noen bratte stigninger vi skal opp. Jeg har gått der én gang før – det var i 2019 og jeg var betydelig tyngre da enn det jeg er nå.
I bakgrunnen skimtes øyen Alden og fjellet «Den norske hest». Det er et av de mest karakteristiske fjellene på vestlandskysten – 481 moh. Like ved ligger Værlandet og Bulandet.
Kjenner jeg både gruer og gleder meg…
Men – dette skal skje i juli og det er enda en stund til selv om tiden fyker av gårde. Snart er vi i mai.
I slutten av mai blir det mest sannsynlig en Oslo-tur på meg. Jeg skal på et møte og så lurer jeg faktisk på om jeg skal forbinde «business with pleasure». Vurderer å ta noen ekstra dager i hovedstaden for nå begynner det å bli lenge siden jeg var i sentrum. Oslo i slutten av mai – det bør da bli bra?
Jeg skal ikke skryte på meg særlig stor arbeidslyst, men jeg fikk klippet plenen for første gang i år og det er jeg strålende fornøyd med. Det jeg ikke er så fornøyd med er at jeg ikke får tatt ordentlig inntil sidene pga gjerdet. Jeg har en liten hagesaks som jeg bruker, men så veldig pent blir det ikke. I tillegg er deler av gresset gult, så jeg må nok gjødsle litt.
Skulle virkelig ønske jeg hadde grønnere fingre og en større interesse for hagearbeid, men litt artig synes jeg da det er. Enda godt hagen er av den mindre sorten…
Og endelig kom solen som lovet. Deilig!
Kan vi håpe på at våren endelig er her? Sånn… på ordentlig? Fortsatt kan det være nokså kjølig om kveldene, så tror uansett det kan være lurt å vente til mai måned før det blir noe innkjøp av blomster og planter. Jeg har forøvrig sett noe rimelige potter på Jula som jeg lurte på å kjøpe, kanskje plante noen grønne planter der. Vi får se hva det blir. Egentlig burde jeg kun gått til innkjøp av kunstige blomster for jeg klarer å ta kverken på det meste, men et sted får grensen gå. Ute må det være ekte!
Jeg er en uforbederlig romantiker. Jeg håper alltid på at det skal gå bra til slutt, at rettferdigheten skal seire, og fiender ende opp som venner. Slikt skjer gjerne i filmer, men sjelden i virkeligheten. Dessverre.
Jeg er nok muligens også en tanke naiv i så måte. Men når andre strekker ut en hånd (slik jeg oppfattet det i hvert fall) og den hånden nokså bryskt blir avvist, vel – da får jeg litt vondt inni meg. Vedkommende ble ikke trodd på sine ord og vi har vel alle en gang kjent på hvordan det føles. Det er ikke noe godt.
Jeg forstår meg ikke helt på mennesker som kan gå rundt i all verdens tid og være så sinte. Da er det tross alt bedre å bruse opp, ta en fight (ikke bokstavlig da…) og så skvære opp. Bli ferdig. Ikke tvære på det i det uendelige og i enhver sammenheng spy ut av seg edder og galle.
Til syvende og sist går det egentlig mest utover en selv.
Planen var klar. I dag skulle kjøleskapet og frysen til pers. Døren til frysen hadde ved et uhell ikke blitt helt lukket så der var det kommet masse is. Snakk om å lage ris til egen ræv. Jaja, kjøleskapet trengte uansett en rengjøring, så da tenkte jeg å ta alt samtidig.
Jeg gikk i gang med freidig mot, tenkte at dette kom til å gå så kjapt at det ikke var nødvendig å slå av strømmen… Det var riktignok litt mer is enn jeg trodde, men jeg satte inn en panne med varmt vann for at det skulle smelte fortere, samtidig som jeg prøvde å hakke løs litt is. Det gikk heller tregt så da tenkte jeg at jeg skulle finne noe som var lettere å få løs isen med, og jeg famlet meg frem i skuffen… Au! Der stakk jeg meg selvfølgelig på en kniv (gysla skarp en) og ja… fikk meg et skikkelig kutt. Hadde jeg plaster? Nei. Tullet fingeren inn i et stort kjøkkenhåndkle mens jeg prøvde å fortsette rengjøringen. Det var selvsagt langfingeren på høyre hånden dette, og hjelpes så handikappet man blir.
Nå hadde jeg i mellomtiden snakket med noen på tlf som mente jeg burde slå av strømmen. Og ja, jeg innså jo det nå at det kanskje var lurt. Fant til slutt ut hvor jeg gjorde det og da gikk det ikke lange stunden før isen begynte å smelte. Det ramlet av store biter med is som (selvsagt) måtte falle på gulvet da jeg prøvde å få de i vasken. Det så ut som et katastrofeområde – vann og isbiter overalt!
Jeg fikk gjennomført planen, selv om det ble med mer «klundrerier» enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Så her sitter jeg med et rent kjøleskap, men med en finger mindre… 🤣 Neida, bare tuller 🤣🤣 Det går bra med fingeren, det stoppet å blø heldigvis, men jeg hadde jo flere ting jeg skulle gjort i dag som jeg nå ikke får gjort, som å vaske håret f.eks. Orker ikke tanken på hvor mye det vil svi og det vil det gjøre. Så det får vente.
Det ble en sen morgen (igjen) til tross for at jeg var våken tidligere. Det var da en voldsom «skravling» utenfor, men av den sorten som forteller meg at våren er her. Herlig fuglekvitter!
Likevel la jeg meg til for å sove «bare litt til», men det ble mer enn bare «litt». Jaja, det er lørdag og helg, jeg har fri og da er det lov. Basta!
Så her sitter jeg nå og skriver et innlegg etter flere dagers tørke, mens jeg nyter en kopp iskaffe og tenker…
… blant annet på hvor mange rare mennesker som finnes. Mennesker som absolutt MÅ uttale seg om alt og intet; som kverulerer, harselerer, latterliggjør… ofte uten en gang å ha lest ordentlig det de uttaler seg om. Du finner de i diverse kommentarfelt på nettet, og ofte (pussig nok) under nyhetsinnslag som ikke en gang «interesser de». Altså; hvorfor kommentere noe om det ikke interesserer? Det fascinerer meg.
Det er jo også en grunn til at slike innlegg dukker opp på siden deres. Du har kanskje lagt merke til at om du har søkt på nettet etter noe spesielt, så popper det opp reklamer senere om akkurat det du tidligere har vært inne på?
Det er på grunn av algoritmene. Når du søker på nettet, legger du igjen spor etter deg og så tilpasses reklamen etter det du søker mye på. Legger du da igjen en kommentar under en nyhet du egentlig ikke er interessert i, har du egentlig vist algoritmene det motsatte. For å si det enkelt. Det beste er å la være å kommentere, men det forstår ikke folk. Eller vil ikke forstå for de er nok innerst inne litt interessert likevel. Eller de liker å «trolle» litt. Tror helst det siste jeg da, i hvert fall i de fleste tilfeller.
Jeg har for lengst gitt opp å forstå slike mennesker. Det er bortkastet tid, men jeg kan likevel ikke la være å undre meg.
Som et apropos på innlegget jeg skrev i går I det filosofiske hjørne, kom jeg til å tenke på noe en kollega av meg fortalte. Hun skulle til Bodø i påsken og opplevde at kofferten ikke kom frem. Dette var såpass sent på kvelden så det var ingen å få tak i på flyplassen.
På hjemmesiden til Norwegian står det så fint:
Meld fra om forsinkelsen på flyplassen med en gang
Dersom bagasjen din ikke kommer med samme fly som deg, må du straks melde fra til våre representanter på flyplassen.
Du får da en Property Irregularity Report (PIR) med et unikt referansenummer (f.eks. OSLDY12345). Dette må du ta godt vare på.
Når vi finner bagasjen din, tar vi kontakt for å avtale levering.
Som sagt var det ingen på flyplassen hun kunne ta kontakt med, så noen kode hadde hun ingen mulighet til å få tak i.
Etter mye om og men fant hun et telefonnr hvor hun kunne ringe for å melde fra. Her var det kun muligheter for å kommunisere på engelsk(!) og hun havnet hos en dame som satt – hold dere fast – i India!
Damen kunne riktignok hjelpe og min kollega fikk vite hvor kofferten befant seg og når den ville komme frem, men altså: hva med alle dem som IKKE behersker språket? Som ikke er så dreven med internett? Eller som ikke en gang har en smarttelefon? Jeg vet selv hvor stresset jeg ville blitt i en situasjon, alene på en flyplass uten noen til å hjelpe.
Nei, alt er virkelig ikke blitt lettere med den nye teknologien.
Dagen i går forsvant før jeg rakk å skrive et eneste ord. Ikke at jeg må skrive hver dag, det er jo ikke hver dag jeg har noe å formidle. Dessuten var jeg sammen med familien min og da prioritererer jeg dem. Jeg prøver å ikke være for mye på mobilen når nevøen min er i nærheten, men merker jo hvor avhengig jeg er. Før jeg vet ordet av det sitter jeg der og trykker på mobilen, uten at jeg en gang kan huske at jeg tok den opp. Det er litt skremmende. Jeg er glad det ikke var slik den gangen mine besteforeldre levde, at tiden jeg hadde med dem gikk bort i scrolling.
Vi pratet mye. Vi var tilstede på en helt annen måte enn i dag. Det er godt å tenke på, men også litt trist for alt som har skjedd i løpet av disse årene rent teknologisk er ikke bare til det gode. Postkontor er lagt ned. Kontakt med offentlige tjenester skjer sjelden eller i liten grad gjennom personlig oppmøte. Alt er basert på at man enten må ha pc/nettbrett/smarttelefon. Kan man i det hele tatt klare seg uten i dag?
Så lenge alt fungerer er det forsåvidt greit. Men så snart noe skjærer seg, er det ikke bare bare å få hjelp. Det er i hvert fall ikke alltid innlysende å vite hvor man skal henvende seg.
Den gangen jeg jobbet på en liten bibliotekfilial, tror jeg at mange av de faste lånerne kom vel så mye for å møte kjente, som for å låne en bok. Kanskje mer det første enn det siste. Biblioteket var en møteplass og slik var det gjerne også på de små lokale postkontorene også. Bibliotekene er stadig en sosial møteplass, men tror likevel noe gikk tapt da de små filialene ble lagt ned. Det svarte seg ikke økonomisk, men må alt handle om dét? Jeg vet hvor mye det betød for mange å kunne komme til biblioteket og få denne kontakten med andre. Kanskje var dette den eneste muligheten de hadde for å kunne treffe likesinnede, for å bli sett. Og det aspektet er vel så viktig i mine øyne.
I Bergen forsvant flere av de små filialene i løpet av noen få år. I tillegg ble Bokbussen lagt ned så det var mange som mistet et viktig kulturtilbud i sitt nærmiljø.
Det er en skam.
Det positive er at Laksevåg bibliotekfilial gjenoppsto etter massivt påtrykk fra lokale krefter. Nå håper jeg filialen er kommet for å bli.
Jeg tar tilbake det jeg sa om at april startet særdeles lovende. De siste dagene har det snødd/sluddet og temperaturen har vært ned mot null. Vet at dette ikke er noe å snakke om i forhold til hvordan andre har det og jeg klager ikke altså. April er jo som kjent en luremus.
Men den sommertiden, det å stille klokken én time FREM, kunne jeg altså vært foruten. Jeg har vært dautrøtt hele denne uken. Og selv om det bare har vært fire arbeidsdager denne uken, kunne ikke fredagen komme fort nok. Jeg ser virkelig frem til mai måned med alle sine ekstra fridager. I år blir det jo full uttelling.
