Én arbeidsdag igjen og så er det helg igjen. Hvor i alle dager ble denne uken av? Det er skremmende hvor fort det går.
Bloggen er blitt kraftig nedprioritert i det siste. Jeg er jo i full jobb, og har rett og slett ikke alltid overskudd til å blogge når jeg har fri. I det siste har heller ikke motivasjonen av ulike grunner vært helt til stede. Da er det godt å ta seg liten pause.
I stedet har jeg slappet av på kveldene med strikketøyet og sett en del på OL.
Ser ut som det vil bli mye innekos på meg fremover for nå skal været snu. All snøen vi fikk for noen dager siden, vil snart være borte. For nå kommer mildværet, og med det regn. Typisk nå som vinterferien står for døren.
Det er en fantastisk innsats av de norske utøverne i OL. Jeg har ikke tatt en eneste medalje selv om det å komme seg ut på tur, faktisk føltes som en liten seier i dag.
I Italia er plakaten full denne lørdagen, med alpint, langrenn, skøyter og skiskyting på programmet. Min egen plakat er langt mer beskjeden. Jeg burde bli inspirert til å komme meg ut og være mer i bevegelse, men inspirasjonen strekker seg ikke lenger enn til å sitte foran TVen og glo. OL kommer jo tross alt bare hvert fjerde år, ikke sant?
Men fra spøk til alvor – jeg har nå startet med noen justeringer for å ta enda bedre vare på kroppen og helsen. De siste årene har jeg gått fra å ha fedme klasse II, til overvekt. Det gir en betydelig helsegevinst. Jeg har gått ned flere størrelser i klær – fra 46/48 til 42.
Selv om jeg spiser mindre og sunnere, har jeg likevel en del å gå på når det kommer til et enda sunnere kosthold. Jeg prøver derfor nå å få i meg mer fiber og være mer bevisst på hvor mye rødt kjøtt jeg spiser. På fredag kuttet jeg like så godt kjøttet i tacoen og valgte heller bønner.
Merket jeg forskjell i smak? Nei, egentlig ikke.
Jeg kommer nok aldri kutte kjøtt helt, til det er jeg for glad i en god biff, men det går jo an å begrense inntaket.
Rom ble ikke bygget på én dag, men små grep hjelper mot målet.
Det er torsdag igjen, og snart helg – og heldigvis en mye hyggeligere oppladning enn sist uke. Det skal ikke så mye til da.
Siden sist har vi hatt enda en bursdagsfeiring i familien. Eldste nevøen min fylte 25 år i går, så vi samlet oss hjemme hos foreldrene mine til en koselig feiring. De spanderte kinamat på hele gjengen, og min mor hadde laget bløtkake.
Disse stundene sammen er gull verdt. Den eneste som manglet var Embla, men hun hadde det kjekt sammen med Maia og gjengen på Sotra. Nå er hun heldigvis hjemme hos meg igjen. Det blir veldig tomt uten henne.
Det er OL i Italia for tiden og jeg prøver å få med meg en del. Det er ikke alt som er like interessant, men langrenn, skiskyting og skøyter synes jeg er spennende å se på. Det gikk ikke så bra for de norske jentene i langrennsporet i dag, men jeg må jo innrømme at jeg synes det er bra at andre nasjoner også kan utmerke seg. Sporten ødelegges ellers slik Norge har dominert de siste årene.
Dette bildet ble tatt i forrige uke, rundt halv fem. Så lyst og fint det var. I dag fikk jeg nesten en følelse av vår, selv om det fortsatt er minusgrader. Kanskje var det bare ønsketenkning, men jeg syntes virkelig at solen varmet da strålene traff ansiktet mitt. Uansett er det ikke lenge igjen nå – vinteren går mot slutten. Snart – snaaaart – er våren her.
Noe av innholdet i meldingene mellom Epstein og meg representerer ikke det mennesket jeg ønsker å være.
~ Kronprinsessen
Det har stormet som aldri før rundt Kongehuset og Kronprinsessen denne uken. Avsløringen av innholdet i Epstein-filene, samt starten på rettssaken mot Marius Borg Høiby må vel betegnes som en helvetesuke for Kronprinsessen spesielt. Det har vært skrevet side opp og side ned, og kritikken har haglet fra alle kanter. Glemt er visst hendelsene rundt Tore Tønne i 2002, da et massivt mediepress i forbindelse med korrupsjonssaker endte med at han tok sitt eget liv. Den gangen fantes ikke sosiale medier, så man kan jo bare ane hvilken ekstrabelastning det må være. Selv om Slottet har tatt sine forholdsregler når det kommer til egne sosiale plattformer, kan de jo ikke styre andre.
At Kronprinsessen har vist manglende dømmekraft – ja, det kan man ikke si noe imot. Det har hun selv innrømmet. At saken kunne sett litt annerledes ut fra starten av hadde hun vært ærlig – helt klart. Jeg har selv vinglet mye på hva jeg egentlig mener om alt dette. Jeg ble i likhet med mange skuffet for jeg syntes ikke dette var verdig et medlem av Kongehuset.
Men kongelig eller ei – hun er til syvende og sist bare et menneske som alle oss andre. Og mennesker gjør feil. Hvem kan si de aldri har gjort noe galt? Folk er så utrolig raske med å dømme og det er hårreisende hva enkelte får seg til å si.
Kontakten hun hadde med Epstein ligger ganske mange år tilbake. På den tiden oppførte heller ikke jeg meg noe særlig bra. Jeg kan i dag si det samme som Kronprinsessen: at det mennesket jeg var den gangen representerer ikke det mennesket jeg ønsker å være. Heldigvis for meg havnet ikke mine feiltrinn på førstesidene og de går heller ikke inn i historiebøkene.
Jeg fikk nå en ny sjanse og det synes jeg også skal gjelde for Mette-Marit.
Håper bare pressen kan gi henne den tiden hun trenger. Jeg registrerte at enkelte ikke fikk med seg det Kronprinsen sa, at det ville komme en uttalelse – men ikke ennå. For med en gang Kronprinsessens beklagelse ble lagt ut på Kongehusets hjemmeside, var noen raskt ute med å si at dette ikke var nok.
Altså, jeg har så mange fine mennesker rundt meg. Før jeg hadde kommet meg opp i dag, tikket det inn en melding:
“Jeg og Maia kommer for å spise frokost/lunsj med dere. Tenkte å kjøpe et ferskt godt brød med til deg”.
Jeg ble så glad og rørt.
Tusen takk for alle fine meldinger. Det er godt å se at folk bryr seg. Nå gikk det jo fint med meg, men det er klart; man får seg en vekker.
God helse er ikke noe en kan ta for gitt. Når en vet at hovedårsaken til for eksempel tarmkreft ofte skyldes usunt kosthold, overvekt og lite aktivitet, er det noe en faktisk kan gjøre noe med. Jeg vil ikke si at jeg har levd direkte usunt, men jeg har likefullt et stort forbedringspotensiale. Selv om jeg de siste årene har gått ned over 23 kilo, har det vært mye vanskeligere enn jeg hadde trodd å endre måten jeg tenker på – spesielt når gamle mønstre og vaner sitter så dypt. Det er en kontinuerlig jobb.
Det er nå omtrent én uke siden jeg mottok svaret på en avføringsprøve jeg hadde tatt gjennom tarmscreeningsprogrammet. Prøven viste spor av blod i avføringen så jeg ville bli henvist til sykehuset for koloskopi.
Den første tanken som slo meg var selvfølgelig at jeg nå hadde fått kreft. Bare ordet gir meg frysninger. Selv om blod i avføring i de aller fleste tilfeller skyldes helt ufarlige tilstander som f.eks hemoroider, var jeg ganske overbevist om at jeg var av de få uheldige prosentene. Jeg har googlet alt fra symptomer på tarmkreft og endetarmskreft til behandling. Så for meg at de turene jeg hadde sett frem til, ikke ville bli noe av. Skikkelig krisemaksimering med andre ord. Jeg måtte selvsagt også google koloskopi og andres erfaringer. Det er aldri lurt egentlig for opplevelsene er så forskjellige. Noen synes undersøkelsen var smertefull, andre bare mer ubehagelig.
Innimellom har jeg heldigvis også klart å tenke mer rasjonelt.
Det verste har vært ventetiden. Den er brutal. Når vil jeg blir kalt inn? Får jeg vite svaret med én gang eller må jeg gå i uvisse i flere uker?
Jeg var heldig. På mandag ringte de fra sykehuset – de hadde fått en avbestilling. Om jeg ville ta den timen? Jaaaa, selvsagt.
Den timen var i dag. Undersøkelsen gikk over all forventning, men nå valgte jeg både bedøvelse og beroligende, så godt mulig det var grunnen til at det gikk så fint. Jeg hadde i hvertfall ingen smerter eller ubehag. De fant to polypper – små og mest sannsynlig godartete. De slo vel mer eller mindre fast at de var godartete, men de sender de jo inn til dyrking.
Det verste med hele prosessen med unntak av ventetiden, var selve tømmingen av tarmen. Det har vært noen heftige dager, men jeg skal spare dere for detaljene haha.
Jeg må takke min kjære lillesøster som var med meg i dag – det gjorde det hele mye lettere. En stor takk også til bestisen, som hentet meg på sykehuset og fikk meg trygt hjem. Det er så godt å ha fine mennesker rundt seg som stiller opp.
Midt oppi alt dette, fikk jeg en hyggelig overraskelse i posten. Helt overraskende var den vel ikke – jeg hadde mine mistanker, men likevel. Tusen takk, Frodith!
Vi er i gang med februar – den siste vintermåneden.
Det ser likevel ikke ut til at kulden helt vil slippe taket, men så lenge det er så fint som det er, skal jeg virkelig ikke klage.
Embla og jeg startet måneden med en god tur i nærområdet. Det blir jo ikke det samme som å tusle rundt i skogen eller gå på fjellet, men vi fikk kommet oss i aktivitet i det minste. Det er et par gode motbakker på turen så jeg fikk testet mosjonen. Den kunne vært bedre, men også verre, så jeg er rimelig fornøyd. Nå blir det avslapping resten av dagen.
I går var det full rulle hos mine foreldre. Vi feiret min yngste nevø som fylte 8 år på fredag, med gaver, ballonger, sang og ellers alt som hører til. Lille Ø er ikke så liten lenger.
Den kan i hvert fall anbefales. Jeg har ikke sett alle sesongene ennå, men for en skjønn dokumentar.
Woodgreen er en britisk veldedig organisasjon som har jobbet med hjemløse og forlatte dyr siden 1924. De tar imot dyr som er forlatt, utsatt for mishandling, eller som eierne av ulike grunner ikke lenger kan ha. Dyrene får grundig helsesjekk og nødvendig oppfølging før de blir gjort klare for omplassering. Målet er å gi hvert dyr et godt og varig hjem.
I dokumentaren er det fortrinnsvis hundene som er på Woodgreen, vi får følge. Mange av dem som oppsøker senteret i håp om å få seg et nytt familiemedlem, har også sin historie. Det er derfor viktig at den hunden de får må passe inn. Noen ganger er det full klaff – andre ganger ikke. Det er vondt å se en hund bli “avvist” – samtidig ser jeg jo hvor viktig det er at man er ærlig.
Jeg har både omplassert hunder og selv tatt imot hunder som har trengt nytt hjem. Å ta det valget om å omplassere var aldri enkelt, og jeg har slitt mye med dårlig samvittighet opp gjennom årene. Jeg følte at jeg sviktet på et vis.
Embla kom til meg da hun var 5 år. Da hadde jeg nettopp mistet den siste hunden min og var vel egentlig bestemt på å ikke ha flere. Men Embla var spesiell – hun var jo også mitt eget oppdrett! Jeg kunne ikke si nei til henne. Vi trengte hverandre, Embla og jeg.
Det tok litt tid før hun slo seg til ro hos meg og det var mye pistring i starten. Men gradvis kom det seg og jeg så at hun knyttet seg mer og mer til meg. I dag har hun bodd lenger hos meg enn hos sin første eier. Det er hos meg hun hører hjemme og her skal hun bli.
Det kan være mange grunner til at noen velger å omplassere. I enkelte tilfeller føler jeg vel at grunnen ikke er så gjennomtenkt og at man bare ønsker å bli kvitt et problem. Jeg er ikke så sikker på om alle fullt ut forstår at det er et levende vesen de får i hus, med alt hva det medfører. Som oppdretter har jeg jo vært borti litt “ymse”.
For meg er hunden et familiemedlem. Embla er en viktig del av familien. Her hjemme er det bare henne og meg. Hun er mitt barn. Det er sikkert noen som fnyser av det, men jeg føler virkelig det. Hennes ve og vel er utrolig viktig for meg. Jeg orker ikke tenke tanken på den dagen hun ikke lenger er her, men jeg vet jo at den kommer – en gang. Det har jeg vært gjennom mange ganger, men det blir ikke lettere av den grunn. Ingen kan erstatte den hunden som går bort.
Jeg har sagt det mange ganger, men skulle det komme en situasjon der vi måtte komme oss i sikkerhet, hadde jeg ikke dratt uten Embla!
Det har ikke skjedd så mye spennende siden forrige innlegg – dagene går stort sett med til jobb. Noroviruset har herjet på skolen, men jeg har vært heldig og sluppet unna. Krysser fingrene for at det fortsetter sånn.
Jeg kan ikke skryte på meg flere turer siden sist. Det er altfor lett å finne gode unnskyldninger for å bli hjemme, selv om jeg denne gangen ikke kan legge skylden på været. Det er kaldt, men skikkelig fint. Når jeg er ute på kveldsturene med Embla, går jeg og titter opp på den sorte nattehimmelen. Det er så vakkert når det er stjerneklart!
Men nordlyset får jeg ikke med meg. Enten bor jeg på en feil ende av byen ellers så er jeg bare uheldig med tidspunktene.
Så hva gjør jeg da når jeg ikke går på tur?
Jo, jeg strikker! Har fått helt dilla og er allerede ferdig med bolen og begynt på ene ermet. I går satt jeg og så meg gjennom alle de tilgjengelige episodene av “Tabu” på NRK, mens jeg strikket. Jeg var skeptisk til konseptet på forhånd, men det var noe helt annet enn jeg trodde. Stand up er bare en liten del av programmet. Se og døm selv. Jeg anbefaler i hvert fall serien.
