Det er kanskje litt tidlig å pakke bort vinterskoene helt, men foreløpig har de blitt byttet ut med småsko. Det er nemlig vår i luften i Bergen.
Jeg gikk veldig til det i forgårs da jeg var på vei til sentrum for å spise middag med kolleger. Solen skinte og det var 7-8 plussgrader. Jeg tok veien gjennom en del av byen jeg sjelden befinner meg i, og fikk plutselig lyst til å utforske området mer. Det ble ikke tid til det akkurat da, men det er noe jeg virkelig har lyst til å gjøre en dag det er opplett og fint – ta med meg Embla og rusle rundt i til dels ukjente trakter. Rett og slett være turist i egen by.
Jeg hadde det forresten veldig koselig på middagen selv om indisk mat ikke er min største favoritt da. Restauranten er tydeligvis populær for da vi gikk, var det stinn brakke. Varanasi heter stedet og ligger på Strandkaien.
Dagen i går ble jo selvsagt preget av urolighetene i Midtøsten.
Det var derfor så godt å bare kunne koble helt av fra alt som het nyheter og sosiale medier i går kveld. Heller nyte tiden sammen med gode venner. Vertinnen disket opp med den møreste biffen jeg noensinne har spist, tror jeg. For ikke å snakke om alt det deilige tilbehøret, inkludert dessert. Og vin – mmm. Og selv om det var lenge siden sist vi møttes, var kontakten der. Akkurat som før.
Kvelden gikk selvsagt litt for fort. Vi brøt opp ca halv ett, noe motvillig egentlig.
Jeg fikk selvsagt ikke sove da jeg kom hjem, til det hadde jeg litt for mange tanker. Det er typisk når jeg har vært ute et sted, jeg trenger alltid tid til å roe ned, lande.
Jeg ble liggende i sengen og scrolle – ikke beste måten å roe ned på slik verden i dag ser ut. Men fikk med meg at en bergenser hadde gått hen og vunnet Melodi Grand Prix! Jeg husket ikke en gang at det skulle være finale – har ikke fulgt så mye med på det i år. Ut i fra det jeg hørte av låten, må jeg jo si at den absolutt kan ha vinnersjanser. Mannen har også stemme, noe som er et pluss. Så YA YA YA fra meg hehe.
Jeg er trøtt i dag, er jo ikke vant med å rangle slik. Så det blir noen rolige timer hjemme, før jeg kanskje stikker en tur til foreldrene mine senere.
Så oppdaget jeg at mønsteret ikke stemte. I stedet for å finne ut hvor feilen lå, fortsatte jeg å strikke. Tilslutt fant jeg ut at jeg fikk telle over og da var det altså kommet en ekstra maske. Jeg kunne selvsagt bare strikket to masker sammen, men perfeksjonisten i meg visste at dette ville komme til å irritere meg. I tillegg så jeg at genseren ville bli for stor, så da var det ingen vei tilbake.
Det endte med at jeg startet helt på nytt igjen. Jepp, du leste riktig. Én størrelse mindre så forhåpentligvis vil den passe bedre.
I morgen går vi inn i den første vårmåneden. Mars. Min måned. Vi skal komme oss ut og gå en tur om en stund, kjenne litt på en gryende vårfølelse. Ja, for i dag skinner nemlig solen og det er hele 7 grader. Våren er i anmarsj uansett om gradene igjen skulle dale. Det er deilig. Den fineste tiden ligger foran oss.
Førstkommende lørdag skal jeg treffe igjen noen venninner fra hundemiljøet. Etter at vi sluttet å dra på hundeutstillinger, har det blitt stadig lengre mellom gangene vi møtes. Det er trist, men livet skjer og tiden strekker ikke alltid til. Det blir derfor veldig koselig å komme sammen igjen.
I neste uke blir det ut og spise middag med jobben.
Så nærmer det seg bursdagen min. Jeg vet allerede hva jeg får av søsteren min – hun har nemlig kjøpt billetter til en teatervandring om da Bergen brant i 1916. Det blir spennende. Det er alltid lettere å lære når historien formidles levende og engasjerende.
Ellers blir det nok også en liten feiring med familie og venner den helgen jeg har dag, tenker jeg. Ikke at en 58-års dag er så mye å feire da. Bare to år til jeg fyller 60! Absurd i mine øyne.
Om vel én måned drar jeg til Oslo på konferanse. Jeg har valgt å bli igjen noen dager slik at jeg får meg en langhelg der borte.
Helgen etter påske er det klart for jentetur til Krakow. Det er en tur jeg lenge har sett frem til å ta.
Selve påsken har jeg ingen planer for annet enn at jeg skal være hjemme. Men bypåske kan være fint det.
Det ser forresten ikke slik ut lenger. All snø og is er regnet bort. Forhåpentligvis var dette siste snøen denne vinteren, men det er vel kanskje å være vel optimistisk.
Først måtte jeg jo få med meg 5-milen for herrene der det ble trippel norsk. Rene Norgesmesterskapet. Klæbo kan ingen gjøre noe med og 6 av 6 gull er jo bare til å ta hatten av for.
Etterpå dro jeg til Fyllingsdalen. Min mor og jeg har lenge snakket om at vi ville teste den nye Egon-restauranten som åpnet på Oasen i januar, så i går gjorde vi det.
Deilig mat og koselig kvalitetstid med mamma. Dette skal vi gjøre flere ganger.
Hva dagen i dag bringer, vet jeg ikke ennå. Akkurat nå ser jeg damene gå 5-milen. Ute snør det tett (skulle det ikke regne??), så er litt usikker på hvordan kjøreforholdene er.
Vi får se hva det blir til. Ønsker i hvert fall alle en riktig fin søndag.
I natt hadde jeg igjen den samme drømmen som jeg har hatt flere ganger nå – at jeg skal begynne i ny jobb. Jeg har sagt opp fra det som har vært min arbeidsplass i 30 år og skal starte helt på nytt med nye arbeidsoppgaver og nye kolleger.
Det som skilte denne drømmen fra de tidligere, var at jeg i drømmen var klar over at dette var noe jeg hadde drømt om før – men denne gangen var det altså ingen drøm, men virkelig.
For et mareritt! Andre skulle overta kontoret mitt, oppgavene mine, kollegene mine… Jeg grudde meg også skikkelig til å starte i ny jobb.
Jeg har 30 års jubileum i år. Det vil si – jeg har jobbet der siden sommeren 1996, men ble først fast ansatt i januar 1996. Det har selvsagt ikke alltid vært rosenrødt i alle disse årene. Det har absolutt vært perioder der jeg ønsket å slutte. Men noe har likevel holdt meg tilbake.
Om jeg skulle byttet jobb, måtte jeg ha gjort det for mange år siden – nå er det for sent. Jeg har uansett aldri vært en som har higet etter å klatre på karrierestigen. Om jeg var slik ville jeg vel neppe valgt å utdanne meg til bibliotekar…
Nei, trygghet og trivsel er viktige faktorer for meg. Jeg får også nok av utfordringer å bryne meg på i den jobben jeg har, så kunne rett og slett ikke tenke meg å jobbe et annet sted.
Én arbeidsdag igjen og så er det helg igjen. Hvor i alle dager ble denne uken av? Det er skremmende hvor fort det går.
Bloggen er blitt kraftig nedprioritert i det siste. Jeg er jo i full jobb, og har rett og slett ikke alltid overskudd til å blogge når jeg har fri. I det siste har heller ikke motivasjonen av ulike grunner vært helt til stede. Da er det godt å ta seg liten pause.
I stedet har jeg slappet av på kveldene med strikketøyet og sett en del på OL.
Ser ut som det vil bli mye innekos på meg fremover for nå skal været snu. All snøen vi fikk for noen dager siden, vil snart være borte. For nå kommer mildværet, og med det regn. Typisk nå som vinterferien står for døren.
Det er en fantastisk innsats av de norske utøverne i OL. Jeg har ikke tatt en eneste medalje selv om det å komme seg ut på tur, faktisk føltes som en liten seier i dag.
En fornemmelse av vår – var det ikke det jeg skrev i forrige innlegg at jeg hadde?
Vel, slik ser det ut i dag. Vakkert ja, men ikke mye vår å spore.
I Italia er plakaten full denne lørdagen, med alpint, langrenn, skøyter og skiskyting på programmet. Min egen plakat er langt mer beskjeden. Jeg burde bli inspirert til å komme meg ut og være mer i bevegelse, men inspirasjonen strekker seg ikke lenger enn til å sitte foran TVen og glo. OL kommer jo tross alt bare hvert fjerde år, ikke sant?
Men fra spøk til alvor – jeg har nå startet med noen justeringer for å ta enda bedre vare på kroppen og helsen. De siste årene har jeg gått fra å ha fedme klasse II, til overvekt. Det gir en betydelig helsegevinst. Jeg har gått ned flere størrelser i klær – fra 46/48 til 42.
Selv om jeg spiser mindre og sunnere, har jeg likevel en del å gå på når det kommer til et enda sunnere kosthold. Jeg prøver derfor nå å få i meg mer fiber og være mer bevisst på hvor mye rødt kjøtt jeg spiser. På fredag kuttet jeg like så godt kjøttet i tacoen og valgte heller bønner.
Merket jeg forskjell i smak? Nei, egentlig ikke.
Jeg kommer nok aldri kutte kjøtt helt, til det er jeg for glad i en god biff, men det går jo an å begrense inntaket.
Rom ble ikke bygget på én dag, men små grep hjelper mot målet.
Det er torsdag igjen, og snart helg – og heldigvis en mye hyggeligere oppladning enn sist uke. Det skal ikke så mye til da.
Siden sist har vi hatt enda en bursdagsfeiring i familien. Eldste nevøen min fylte 25 år i går, så vi samlet oss hjemme hos foreldrene mine til en koselig feiring. De spanderte kinamat på hele gjengen, og min mor hadde laget bløtkake.
Disse stundene sammen er gull verdt. Den eneste som manglet var Embla, men hun hadde det kjekt sammen med Maia og gjengen på Sotra. Nå er hun heldigvis hjemme hos meg igjen. Det blir veldig tomt uten henne.
Det er OL i Italia for tiden og jeg prøver å få med meg en del. Det er ikke alt som er like interessant, men langrenn, skiskyting og skøyter synes jeg er spennende å se på. Det gikk ikke så bra for de norske jentene i langrennsporet i dag, men jeg må jo innrømme at jeg synes det er bra at andre nasjoner også kan utmerke seg. Sporten ødelegges ellers slik Norge har dominert de siste årene.
Dette bildet ble tatt i forrige uke, rundt halv fem. Så lyst og fint det var. I dag fikk jeg nesten en følelse av vår, selv om det fortsatt er minusgrader. Kanskje var det bare ønsketenkning, men jeg syntes virkelig at solen varmet da strålene traff ansiktet mitt. Uansett er det ikke lenge igjen nå – vinteren går mot slutten. Snart – snaaaart – er våren her.
