Kunsten å kunne glede seg med andre uten å føle et snev av misunnelse…
Ja, jeg kaller det en kunst for det har ikke alltid vært så lett. Rart det der; man ønsker så sterkt å være et godt menneske og så svikter man på det totalt grunnleggende. Å misunne andre det man selv ikke har – det er vel en av de syv dødssyndene i følge den katolske tradisjonen. Misunnelse og sjalusi – det er ikke særlig sjarmerende karaktertrekk, men så var jeg ikke noe videre sjarmerende den gangen heller. Jeg har skrevet mye om dette, men fremdeles undrer det meg; at jeg som høysensitiv kunne bli så likegyldig for andres ve og vel. Jeg så kun meg selv og mine behov.
Det er noe jeg har skammet meg mye over, men på et eller annet tidspunkt må man bare gå videre. Fortiden kan jeg ikke forandre – men jeg kan forme den jeg vil være nå. Og det er et valg jeg tar hver dag.
Jeg er så langt fra perfekt. Men hvem kan med hånden på hjertet si de er det? Det måtte i så fall være Donald Trump hehe. De fleste har vel såpass selvinnsikt at de ser sine små feil og mangler.
Selv tøyser jeg med at jeg alltid er så sindig og rolig, og tålmodig som dagen er lang. Alle som kjenner meg vet jo at jeg hverken er særlig sindig, rolig eller tålmodig.
Men – når det virkelig kreves har jeg faktisk overrasket meg selv. Tenker da spesielt på den situasjonen jeg nå står i. Jeg vil jo si jeg har tatt det hele med en ro jeg ikke trodde jeg hadde. Man lærer mye om seg selv i hvert fall.
Fra turen Embla og jeg hadde rundt Ortuvannet tidligere i dag i nydelig høstvær.
Misunnelse og sjalusi er absolutt ikke sjarmerende karaktertrekk. Man kan være den typen som er det selv, eller bli utsatt for det av andre. Uansett er det viktigst hvordan man håndterer disse følelsene.
Det siste der er veldig sant.
Fint innlegg til ettertanke:)
Takk for det 😘