Det er et bilde som er ekstremt komplekst og der jeg opplever mange forholder seg til konflikten som om det var en fotballkamp der man heier på det ene laget. Men det er ikke ett lag, det er mange lag. Jeg synes det er vanskelig å formidle denne kompleksiteten uten at det skal bli tatt til inntekt som et forsvar for den volden som blir utøvet ~ Nina Grünfeld om konflikten på Gaza.

Nina Grünfeld, selv jøde og datter av Berthold Grünfeld, en kjent norsk lege og spesialist i psykiatri, har skrevet flere artikler om konflikten på Gaza. Hun har også skrevet kronikker om den jødefiendligheten som eksisterte i det norske samfunnet både før, under og etter andre verdenskrig. For det er ikke til å stikke under en stol at det var antisemittiske holdninger i norsk presse, blant politikere og i befolkningen generelt lenge før tyskerne inntok landet. Selv etter krigen opplevde mange jøder å måtte kjempe mot byråkratiet for å få tilbake det som var rettmessig deres. De hadde mistet alle sine eiendeler og sto helt på bar bakke. Noe særlig hjelp fra myndighetene fikk de heller ikke da det ikke ble tatt hensyn til den helt spesielle situasjonen de overlevende jødene sto i. De hadde også store økonomiske krav mot seg for de årene de ikke hadde betalt skatt. Som om de hadde hatt mulighet til det!

Arveoppgjør etter døde slektninger ble også en påkjenning og det var ikke gitt at de gjenlevende slektningene fikk noe. Myndighetene prøvde å anslå i hvilken rekkefølge familiemedlemmer hadde dødd i gasskamrene for å finne ut hvor nært eller fjernt slektskapet var.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Urett ble begått, det er det ingen tvil om. Fra høyresiden så vel som venstresiden. Eksilregjeringen i London fikk informasjon om hva som skjedde med jøder i Europa – likevel unnlot de å varsle at det også kunne skje med de norske jødene. De visste, men gjorde ingenting!

Dette lærte vi ingenting om på skolen. Vi fikk bare høre glanshistoriene; om de norske heltene, om Kongens nei og hva eksilregjeringen gjorde. Tenk hvordan historien i dag ville sett ut om de hadde brukt radiosendingene til å advare de norske jødene!

Med tanke på historikken, alle forfølgelsene, lidelsene er det ubegripelig at den israelske stat i dag holder på slik de gjør. Enkelte sier det ikke er etnisk rensning det som foregår, men hva skal man da kalle det for? Det VAR grusomt det som skjedde 7. oktober 2023, men hevnen er også det. Og man er ikke imot jødene fordi om man mener det som nå skjer er galt. Som Nina Grünfeld sier det; det er ingen fotballkamp dette hvor man har ett lag man heier på. Det er ingen vinnere i dette «spillet» – kun tapere. De eneste som kommer godt ut av det er de som profitterer på krigen.

I kronikken Hva ville min far sagt? (publisert i Aftenposten 5. juni 2024) skriver Nina om sin uro over den dreiningen mot høyre israelsk politikk har tatt og hvilke konsekvenser dette på sikt vil få for Israel. Jeg anbefaler dere å lese den.

Det er ikke vi som dør, ikke nå, ikke her, ikke ennå. Det er palestinerne i Gaza som dør. Dør av Israels hensynsløse bomber, av Hamas’ kyniske ledere og deres disipler som bærer sin jihad i pannen.

Vi har gjerne en tendens til å glorifisere tiden før internett. De gode, «gamle» dagene hvor ingen satt med nesen ned i en mobil, men faktisk pratet med hverandre. Der ungene var ute og lekte i stedet for å sitte foran av skjerm og spille osv. Vi hadde så mye mer tid før, sies det. Et paradoks i og med at vi har mer hjelpemidler i dag enn før. Så var livet før internett og elektriske hjelpemidler så mye bedre?

Vi snakket om det i lunsjen en dag, hva ville vi savnet mest om internettet ble lagt ned? Hva om det ikke lenger fantes noe Facebook, Instagram, snap osv?

Det de fleste kom frem til at de ville savnet var tilgangen til informasjon, altså muligheten for å google. Man får jo svar på det meste ved ett enkelt søk. Hva gjorde vi før? Lurte man på noe da, måtte vi slå opp i leksikon for å svar, ringe eller gå på biblioteket. De fleste hadde Store norske leksikon i ørten bind hjemme i sin egen bokhylle.

Kontakten med familie, venner og bekjente var også noe enkelte trakk fram. Nå klarte vi jo fint å holde kontakt før også, men det var uten tvil litt mer kronglete, spesielt om avstanden var stor. I dag kan vi lett sende en chat, ringe via FaceTime eller fra mobilen da. Før måtte vi skrive brev. Hadde man fasttelefon (noe det var venteliste på), måtte man gjerne begrense hvor lenge man kunne snakke siden tellerskrittene gikk. I tilfeller hvor informasjonen skulle komme fort frem, ble det sendt telegram.

Jeg savner ikke det å måtte gå til et reisebyrå for å bestille en ferietur slik vi gjorde før. Skulle vi se film hjemme, måtte vi til videobutikken og leie. Kvaliteten var ikke alltid så bra, ikke så rart med tanke på hvor mange som hadde sett filmene før oss. Husker ennå den rullingen over skjermen… eller at filmen ikke var spolt tilbake. Sååå irriterende.

Jeg savner definitivt IKKE det å sto i ventekø i banken for å kunne betale en regning. Et par tastetrykk på mobilen så er det fikset.

Jeg kunne nok fortsatt i det uendelige om alle fordelene med internettet. Så lenge alt fungerer er det jo greit, men i det øyeblikket det oppstår et problem og vi ser hvilke konsekvenser det kan føre til, ser man hvor prisgitt man er teknologien.

Mange klarer ikke henge med i denne teknologiske utviklingen og føler seg hjelpeløse. Eldre blir jo nesten som digitale analfabetere å regne siden dette er et «språk» mange av dem ikke forstår. Husker skuespilleren Lise Fjeldstad tok dette opp og jeg er helt enig. Hun kom med et ønske om å innføre en slags digital hjemmehjelp og det tror jeg faktisk mange hadde satt pris på.

Den teknologiske utviklingen har gjort livet lettere på mange måter, men det kommer også med en kostnad. For den tiden man har til rådighet etter jobb, går mye bort  til skjerm. Det at mange jobber hjemmefra kan føre til at det blir et glidende skille mellom privatliv og jobb. Hjemmekontor har mange fordeler altså, men det er lett for at jobbtiden spiser litt av privattiden. Noen opplever at det er vanskeligere å logge helt av. Det siste merker jeg selv, for jeg har jo tilgang til all jobb fra egen mobil. Og det er ikke få ganger jeg «bare må» sjekke jobbmailen selv om det er helg.

Jeg innrømmer det gjerne – mobilen stjeler alt for mye av tiden min. Selv når jeg er på besøk finner jeg meg selv i å ta et lite spill, sjekke Facebook, insta eller snap. Jeg legger fra meg mobilen, men like fort er den tilbake uten at jeg har lagt merke til det. Gud forby om jeg skulle dra avgårde uten mobilen. Det ville vært som å miste en kroppsdel og jeg ville følt meg helt utenfor allfarvei. Flere som har det sånn? Det minner jo om en sterk avhengighet.

Jeg koser meg også med mobilen da, spesielt når jeg går på turer. Elsker det å kunne ta fine naturbilder og da er det jo kjekt å kunne ha noe med seg som er lett å bære. Ikke for det; det finnes jo også små kameraer som hadde fungert vel så bra og da hadde man også sluppet å være så tilgjengelig (vel og merke om man klarte å la mobilen være hjemme). Det å få en tekstmelding når man sitter på en fjelltopp, ødelegger litt av den sinnsroen man finner der.

Fordeler og ulemper – som med alt annet. Likevel er jeg glad for at jeg vokste på på 70- og 80-tallet enn i dag. Jeg har fått litt av begge verdener, både den gamle og den nye. Jeg kan lettere reflektere over hva som var bra da og hva som er bedre i dag.

Hjelpes for et vær det har vært i dag!

Torden, lyn og haglbyger etterfulgt av et forrykende snøvær. Det ble derfor ikke noe av turen til foreldrene mine. Litt dumt for resten av familien skulle komme, men sånn er det. Det er ikke alltid det klaffer.

Jeg har nå kost meg hjemme i eget selskap. Fått gjort litt i huset, men mest av alt har jeg slappet av. Hørt lydbok, lest noen blogger, skrevet et blogginnlegg (ja, i dag blir det hele to!) og faktisk glodd litt på tv. Det skjer ikke så ofte.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ikke den mest spennende dagen for å si det sånn.

Tenker på dette at jeg trives så godt med å være for meg selv. Slik var det jo ikke før. Selv etter bare noen få timer alene, holdt jeg på å gå på veggene. I dag virker dette så fjernt og nesten litt absurd. Jeg trenger den alenetiden jeg får og som liten likte jeg jo også å være for meg selv. Jeg kunne sitte i timesvis foran dukkehuset mitt mens fantasien blomstret, likte ikke å bli forstyrret i leken. På mange måter har jeg i godt voksen alder funnet tilbake til den autentiske utgaven av meg selv. Jeg er mer tro mot den jeg faktisk er.

I morgen går vi inn i den siste uken av januar 2025. Ett skritt nærmere våren. Jeg gleder meg.

Tro om ikke disse også ser frem til det?

Av og til minner denne bloggportalen meg om da jeg var ny på jobb og forsto litt for sent hvilket vepsebol jeg befant meg i. Jeg ante ikke noe om tidligere feider og konflikter – hvordan skulle jeg vite det?? Det ble oppstandelse da jeg sa ja til noe som noen av de andre var sterkt imot. Jeg fikk da høre hva konflikten gikk i eller rettere sagt; slik den ene siden oppfattet hva den gikk i, men sannheten var nok mer nyansert. Uansett var det ikke noe jeg kunne ta stilling til der og da. Jeg måtte selv gjøre mine erfaringer for så legge meg opp en mening.

Slik er det livet og slik er det også på blogg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For meg er det å skrive en kilde til glede. Det er et sted hvor jeg kan få utløp for mine tanker, og av og til også frustrasjoner. Innimellom flyter innleggene lett – andre ganger har jeg totalt skrivesperre. Da kan jeg sitte og bare glo på den blanke siden, mens jeg prøver å finne ut hva jeg skal skrive eller hvordan jeg skal begynne. For hodet kan være fullt, men ingen ord finner veien ut.

Og så håper jeg jo å nå ut med mitt budskap, at noen leser det jeg skriver. Og det er det jo selv om jeg ikke har en stor leserskare. Jeg tjener forøvrig ingenting på bloggingen min.

Jeg har aldri likt å bli diktert av andre. Det tillater jeg heller ikke på blogg. Jeg klarer fint å tenke selv og gjøre meg opp en formening. Jeg leser og jeg registrerer, men det er ikke alt jeg trenger respondere på. Gudene skal vite at jeg saktens har stått i mange kamper opp gjennom, men det orker jeg ikke mer. Jeg er såpass voksen at jeg bestemmer helt selv hvilke kamper jeg vil ta og hva jeg ønsker å engasjere meg i.

(Av og til er det jammen godt å være i den alderen jeg er haha, selv om antall år ikke alltid er ensbetydende med at man er voksen…)

Jeg lar meg likevel provosere når jeg ser noen bruker typiske hersketeknikker i sine svar. Det syder av arroganse og nedlatenhet – noe som får meg til å steile. Vær gjerne uenig og kom med motargumenter, men vis respekt. Hold deg også for god til å omtale dine medbloggere med økenavn. Jeg har sett omtaler om andre som går på deres utseendet, og det er bare så nedrig.

Alle kan ikke like hverandre, men vi er da voksne mennesker og må kunne oppføre oss.

Ny uke og nye muligheter blablabla. Hvorfor ikke kalle en spade for en spade; det er mandag – en særdeles blå og tung en også! Med bare et par timers søvn i natt tror jeg trygt jeg kan si det, selv om det ble lettere jo lenger ut på dagen vi kom.

Det er blåmandag på flere måter. I ettermiddag ble Trump (igjen) innsatt som USAs president. Den 47. i rekken. Jeg orket ikke se innsettelsen, orker ikke høre alt det den mannen lirer av seg. Noe er jo uunngåelig å få med seg for jeg klarte jo ikke å la være å titte innom nettavisene. Han er ikke snauere enn at han sammenligner seg med Jesus for i likhet med Jesus, ble visstnok også Trump sendt av Gud for å gjøre USA stort igjen. Jo jo… Selvtilliten er det ingenting i veien med. Selvinnsikten derimot skorter det en hel del på.

Det blir 4 spennende år fremover. Men det positive er at når disse årene er over er det bye bye for godt. Eller som Siv Jensen ville sagt; morna Donald!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

God søndag!

Kjenner jeg er en smule støl både her og der. Ikke så rart for vi holdt jo på med opprydning flere timer i strekk. Men det er en deilig stølhet sånn sett – godt å vite at vi fikk unna så mye.

I dag har det vært en rolig søndag. Har vært ute en tur med Embla, men ellers bare slappet av. Lest litt blogger, ergret meg over noen facebookstatuser, men som sagt; tatt det med ro.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg forundres til stadighet over hva enkelte får seg til å skrive. Som i dag; det var en som var tydelig oppbragt over pensjonsreformen. Først; det er helt greit at man kan ha sine meninger og gi uttrykk for det man ikke er enig i eller synes er urettferdig. Men – så er det måten det sies på.

ABB. må få komme ut og rydde opp🥴

Jeg bare: hæh!? En særdeles smakløs kommentar i mine øyne. Det er enkelte ting man ikke sier og dette er en slik kommentar! Sitter man her og forsvarer tankegodset til en som med kaldt blod regelrett henrettet barn og ungdom?? Kanskje vedkommende ønsker å få frem budskapet sitt ved sette det på spissen, men igjen – utrolig smakløst. Som en kommentar til at jeg skrev hva jeg mente, kom det at det var smakløst å ta penger fra de eldre.

Jeg har ikke ord for hvor rystet jeg er. Dette er mennesker som selv har både barn og barnebarn.

Jeg burde kanskje tiet det ihjel, ikke gitt slike mennesker oppmerksomhet, men føler det blir feigt. Det er så mange som velger å overse – tenk om alle skulle gjort det?

Å tie er å samtykke, sies det. Nå kan man ikke ta alle kamper, det gjør heller ikke jeg. Det betyr selvsagt ikke at jeg samtykker til alt, men at jeg velger mine kamper. Jeg orker ikke engasjere meg i alt, den energien jeg har vil jeg bruke til noe positivt. I dette tilfellet klarte jeg bare ikke holde kjeft, men har nå lært meg når jeg også skal stoppe. De får heller få det siste ordet.

Jeg er så takknemlig for at jeg har et så godt nettverk rundt meg. Familie, venner… alle stiller opp på hver sine måter. Hjelper der de kan.

Jeg hadde aldri klart å få gjort så mye i boden som det jeg gjorde i dag, om jeg hadde vært alene. Jeg ville i hvert fall brukt adskillig flere timer. Hele boden ble omtrent tømt slik at vi fikk vasket gulvet. Så fikk vi sortert og det jeg skulle beholde ble lagt i plastbokser. Jeg har bært ut x antall poser med papp og plast, samt fylt bilen med diverse som jeg må få kjørt på gjenvinningsstasjonen. Det står litt igjen, men alt er lagt i poser og bare klar for å bosses.

Vi har også tatt en del bilder for å dokumentere skadene. Mikrobølgeovnen er ødelagt, brødbakemaskinen like så, flere par sko, billedrammer, puter osv. Masse vannskader.

Likevel er jo dette for småtterier å regne. Tenker på de som opplever store naturkatastrofer og som mister absolutt alt de eier. Eller de som må flykte fra alt pga krig. Jeg kan virkelig ikke klage. Det er bare kjedelig for det blir så mye å ordne opp i.

Men som sagt – det er ikke farlig når jeg får så god hjelp.

Så sånn har denne dagen gått. Ettermiddagen og kvelden har vært rolig da og jeg har slappet mye av. Og så er det deilig å vite at det tross alt er én dag igjen av helgen.

Og det snør og det snør… værgudene mener visst vi ikke har fått nok. Men til tross for kulde og snøfall, sitter nå jeg her med min iskaffe. Det er en fin måte å starte dagen på. Jeg blir litt beskjemmet når jeg ser hva klokken viser, men skitt au! Jeg har ikke noe å haste etter.

Egentlig skulle jeg dratt på middag i dag for å feire mine foreldres 57-års bryllupsdag. Dagen deres er i morgen, men det er ikke så lett å samles på en mandag. Nå setter været dessverre en stopper for å kunne samles i dag. Men vi var nå heldige som fikk julen sammen – ikke alle har vært så heldige.

57 år – det heter Azaleabryllup. Det er litt av en bragd i våre dager. I gode og onde dager heter det seg, men svært mange gir opp når de dårlige dagene kommer. Men hva vet jeg, jeg er hverken gift eller har samboer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har riktignok et lengre «samboerskap» bak meg, skriver det i hermetegn for vi var ikke kjærester. Vi var bare to veldig gode venninner med felles hobby; hundeutstilling og oppdrett. Og siden ingen av oss hadde kjærester eller hadde råd til å kjøpe egen leilighet, valgte vi å kjøpe et hus sammen for oss og hundene.

Så jo, litt erfaring har jeg selv om det skiller seg fra et vanlig samboerskap. Men mye er likevel likt. Det handler jo om relasjoner, om å kunne kommunisere med hverandre. Om å ha respekt for ulikhetene og gi hverandre rom.

Jeg feilet på mye dessverre. Det var flere grunner til dét, jeg har jo vært åpen om at jeg til tider har slitt psykisk. Da handler man ikke alltid så rasjonelt uten at det er en unnskyldning. I ettertid og med litt avstand i tid, ser jeg mye som kunne vært gjort annerledes. Etterpåklokskap er også klokskap, eller?

Det er i hvert fall bra man har evnen til å lære av sine feil, til å ta imot hjelp og på den måten innse hva som må endres. Det å ta tak i en situasjon og vite at her må det en drastisk endring til, er IKKE lett. Det er en lang prosess som til tider kan gjøre svært vondt. Men utrolig nok kommer man ut på andre siden som et sterkere menneske – tilslutt.

Og vennskapet? Det holdt til tross for store prøvelser. Det var ingen selvfølge at vi ville klare det, det var mange tøffe tak underveis – for oss begge vil jeg presisere.

»Monsterløp» sto det å lese på VGs nettsider i dag. Det var Harald Østberg Amundsen det dreide seg om – han hadde gått et så godt skirenn at han knuste konkurrentene. Men hva med å bare skrive nettopp dét? Hvorfor monsterløp? Det er som om overskriften må overgå selve bragden.

Man snakker om monstervær også. Monsterbølge, monstervind, monsterstorm osv. Aftenposten skrev dette i 2018: «Orkanen Michael er en monsterstorm…»

Orkanen Michael er en monsterstorm? Er ikke det smør på flesk? Og uansett er det vel enten en storm eller en orkan. Om stormen er så kraftig at det ikke holder å si kraftig storm, er det kort og godt en orkan.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg ergrer meg over dette misbruket av enkelte ord for å forsterke noe. Det er det samme med bruken av store overskrifter i dagspressen. Store, fete krigstyper som virkelig kan sette en støkk i folk. Den dagen det virkelig skjer noe av betydning, vil de færreste bry seg for de er så vant å se dette.

Det var noe av det jeg hadde i tankene mine på årets siste dag. Tusen takk til alle dere som har fulgt meg i 2024 – håper vi også sees i 2025.

Da gjenstår det bare for meg å takke for det gamle og ønske dere alle en monsterhyggelig nyttårsaften! 😉