»Monsterløp» sto det å lese på VGs nettsider i dag. Det var Harald Østberg Amundsen det dreide seg om – han hadde gått et så godt skirenn at han knuste konkurrentene. Men hva med å bare skrive nettopp dét? Hvorfor monsterløp? Det er som om overskriften må overgå selve bragden.
Man snakker om monstervær også. Monsterbølge, monstervind, monsterstorm osv. Aftenposten skrev dette i 2018: «Orkanen Michael er en monsterstorm…»
Orkanen Michael er en monsterstorm? Er ikke det smør på flesk? Og uansett er det vel enten en storm eller en orkan. Om stormen er så kraftig at det ikke holder å si kraftig storm, er det kort og godt en orkan.
Jeg ergrer meg over dette misbruket av enkelte ord for å forsterke noe. Det er det samme med bruken av store overskrifter i dagspressen. Store, fete krigstyper som virkelig kan sette en støkk i folk. Den dagen det virkelig skjer noe av betydning, vil de færreste bry seg for de er så vant å se dette.
Det var noe av det jeg hadde i tankene mine på årets siste dag. Tusen takk til alle dere som har fulgt meg i 2024 – håper vi også sees i 2025.
Da gjenstår det bare for meg å takke for det gamle og ønske dere alle en monsterhyggelig nyttårsaften!
Det er årets nest siste dag. I morgen er det «telle ned-dagen».
Ti, ni – endelig Jeg har telt ned i hele kveld Sakte ned fra hundre for da blir alt mindre Og mulig å forstå Åtte, sju, seks – står viser’n stille Fem, fire – jeg lover, skal være snillere Fra nå Jeg juger meg ren for å kunne si Tre, to, en ~ Frida Ånnevik
To over tolv heter denne nydelige låten av Frida Ånnevik. En låt som gir rom for refleksjon og ettertanke. Nyttårsaften blir gjerne en slik dag der jeg setter opp status for året som snart er omme; hva har vært fint, hva har ikke vært fullt så fint, og der jeg ser fremover mot det som skal komme. Hva vil 2025 by på?
Så er det et visst vemod over det hele også. Julen er over. Der desember har vært fylt med lys og forventninger, venter nå januar med alle sine mange mørke hverdager.
Det blir nok bra det også, tilslutt. Det er bare en liten overgang, en kneik man må komme over. Heldigvis blir det en myk start med kun to dager på jobb før det er helg og fri igjen.
Det er kun lov til å avfyre fyrverkeri på nyttårsaften, mellom klokken 18.00 og 02.00.
Denne setningen burde jo være ganske lett å forstå, men det er dessverre noen som ikke kan eller vil forholde seg til regler. Reglene gjelder ikke for dem, tydeligvis. De ler av andres argumentasjon for de gjør jo som de selv vil. Ingen skal komme her å fortelle dem hva de kan – eller ikke kan – gjøre!
Jeg er imot fyrverkeri, men forstår at det er en lang vei å gå for å få et totalforbud. Det burde i det minste vært i offentlig regi slik at skadene ble minimalisert. Hvert år ender mange på legevakten med øyeskader som følge av uvettig bruk.
Men først og fremst ønsker jeg et fyrverkeri i offentlig regi med tanke på dyrene. Det ville vært ti minutter i helvete (om det var tiden det ville ta å skyte opp alt fyrverkeriet), men ti minutter i sammenheng er tross alt bedre enn litt skyting her og der, fra tidlig romjul til flere dager ut i nyåret. For det er jo slik det i praksis og det til tross for forbudet.
Det er ikke bare hunder og katter som lider, også ville dyr påvirkes. Smellene kan påføre dyr stress som i verste fall kan føre til død. Hvor ofte leser vi ikke om hunder som har klart å stikke av i redsel. Vi som har eller har hatt et dyr som har vært skuddredd vet hvor fælt det er å se dyret lide. Det skjelver, sikler, går hvileløst rundt og klarer ikke finne roen.
Vi som dyreeiere oppfordres til å ta forholdsregler. Gjerne trekke for gardiner, ha høy musikk på, helst oppholde oss på rom uten vindu osv.
Men hvordan skal vi kunne legge forholdene til rette når folk ikke respekterer forbudet!!!
Jeg er så lei dette evinnelige maset som kommer hvert år ang fyrverkeri og dyr. Ungene må jo få lov til å ha det litt moro….
Dette var det faktisk en blogger som skrev for noen år siden. Men – hvis ungene er så små at de legger seg før 18, da er de faktisk også for små til å ha noe glede av det! Basta! Lær heller ungene dine å ha respekt for dyr og natur – det tror jeg de vil ha mer glede av i det lange løp.
Jeg er hjemme igjen etter en fin julefeiring med familien. Det er både godt og litt vondt, må jeg innrømme. Godt fordi jeg sover bedre i min egen seng – vondt fordi alt det jeg hadde sett sånn frem til allerede er over. Men sånn er det jo, tiden går og kan ikke pauses.
Vi har nå hatt det fint og det er det viktigste. Hatten av for min mor som har stått på slik hun pleier. Ikke nok med at jeg kom til duk og dekket bord i går – i dag var det laget til en deilig 1. juledags frokost. Jeg er takknemlig.
Det blir et kort innlegg dette, men kjenner jeg er følelsesmessig sliten i kveld. Litt mange tanker som svirrer, men det håper jeg en god natts søvn kan bøte på.
Da er det julemorgen. På TV-en høres nå stemmen til Knut Risan, en stemme som er så velkjent for flere generasjoner nordmenn som er vokst opp med «Tre nøtter til Askepott». De fleste kan nok replikkene nærmest utenatt etter hvert.
Det ble en så fin dag i går. Etter besøket på graven til min farmor og farfar, dro vi hjem og etterhvert kom resten av familien. Treet ble pyntet under overoppsyn av min far hahaha, mens min mor disket opp med mat til hele gjengen. Skulle likt å ha noe av hennes energi for hun står på fra morgen til kveld.
Først etter å ha fått med meg «Grevinnen og hovmesteren», dro jeg hjem til meg selv.
Her er det en rolig morgen slik jeg liker det. Det blir nok action senere så gjelder å lade opp Det blir nok en lang dag for en liten gutt som bare gleder seg til gavene skal åpnes. Husker jo det selv fra egen barndom. Jeg var så spent at jeg nesten ikke klarte å spise, men de voksne ble jo aldri ferdig. Det er kjekt å ha den muligheten å få feire med barn – det gir en egen dimensjon til julefeiringen. Å se deres forventninger, deres gleder…
Tankene går jo da selvsagt til alle de som ikke får oppleve dette. Barn som lever i krigsherjede land, barn der familiene ikke har råd til det vi tar for gitt, barn som opplever utrygghet pga rus… Voksne kan være så egoistiske. Er det én dag man kan holde seg unna alkohol, er det julaften. Min mening. Det skal ikke mye til før barn merker at de voksne oppfører seg annerledes, faktisk skal det mye mindre til enn hva man tror. Selv holder jeg meg til Pepsi Max den dagen. Kaaanskje en liten likør til kaffien, men det er det.
Og med den oppfordringen gjenstår det for meg å ønske alle
Lillejulaften. Dagen før dagen. Dette var også min farmors fødselsdag, så senere i dag drar min mor og jeg opp til graven som vi pleier. Da skal vi pynte litt og tenne et lys. Før var det ofte min far og jeg som dro opp – mens de siste årene etter at han ble dårlig til beins, har det vært min mor og jeg. En fin tradisjon som også viser at selv om de er borte og har vært det i mange år, er de fremdeles med oss. Tror faktisk ikke det har gått én dag siden de døde der jeg ikke har tenkt på dem. De er med meg uansett. Og når jeg har laget mat og etterpå ser på den skitne pannen, sender jeg en tanke til min farmor mens jeg smiler. Hun var litt oppgitt over meg en gang pga at jeg ikke skylte pannen med én gang
De er med oss gjennom hele julen også. I tradisjoner, måten vi gjør ting på og det vi sier. «Glade jul» kan vi si mens vi skåler under middagen. Det var typisk min farfar. Nå er det blitt «typisk pappa/morfar».
I kveldingen skal så treet pyntes som vi pleier å gjøre hver lillejulaften. Hele familien samlet. Dette er stunder jeg virkelig verdsetter. Det er også i slike stunder jeg kjenner hvor privilegert jeg er.
Nå skal jeg jobbe litt til før jeg skal gjøre meg klar og komme meg av gårde.
Jeg har tenkt mye på denne venninnen min de siste dagene og kan fremdeles ikke fatte at hun er borte. Hva skjedde? Hvordan hadde hun det egentlig? Spørsmål jeg mest sannsynlig aldri vil få svar på.
Det er uansett ikke noe jeg kan gjøre noe med annet enn å ta lærdom av det.
Men nå er det juleferie. Skal riktignok jobbe noen timer på mandag, men det blir hjemmefra. Jeg skal altså ikke innom kontoret mitt før til neste år. I 2025! Det er deilig å tenke på.
Jeg er sliten. Høsten har vært hektisk med mye nytt å forholde seg til og sette seg inn i. Når mye av ansvaret faller på meg, kan det bli litt overveldende. Den følelsen kjente jeg spesielt på i dag så det ble ikke helt den rolige avslutningen jeg hadde sett for meg. Nå tar jeg likevel helg og så får vi se om «ting blir likar på mandag». Jeg satser på det.
Det er lørdag (for de av dere som kanskje ikke visste det hehe) og jeg sitter her med min vanlige iskaffe. Om noen timer bærer det av gårde for å handle inn ingredienser til bakingen senere i dag og så går turen videre til Sotra, hvor jeg skal være til i morgen. Rettere sagt; VI for Embla er selvsagt med. Ute er det lite som minner om jul så julestemningen får vi lage selv.
Jeg lurte litt på hva jeg skulle skrive om og gikk til Facebook for å se om det var noen av minnene der som var verdt å nevne. Og tenk; det var det! For på denne dagen for 10 år siden smakte jeg smalahove for første gang! Hahaha. Og for å si det sånn – det ble med den ene gangen.
Det er forøvrig sjelden jeg ser på de minnene fra denne tiden for de gjør meg som oftest mer trist enn glad. Men tiden kan være en god venn i så måte for det legges et lite slør, et tynt lag med glemsel for hvert år som går. Man glemmer ikke helt, men de skarpe kantene files slik at det vonde gradvis mildnes.
Året vi skal inn i markerer at det er 10 år siden min største snuoperasjon noensinne. Jeg hadde to opphold på Hauglandssenteret eller Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter som det heter. Det ligger i Fjaler kommune i tidligere Sogn og Fjordane, nå en del av Vestand fylke. Disse oppholdene samt det at jeg gikk til psykolog, var med på å redde meg. Jeg sier det rett ut for det er slik det føles. Jeg er ikke flau for å si at jeg trengte hjelp og jeg ba om det selv. Til tross for at jeg var langt nede, hadde jeg styrke i meg til å be om hjelp og til å gjennomføre.
Bloggen min heter Persillebladet. Navnet er valgt på grunn av at jeg opp gjennom årene har blitt behandlet mye som et persilleblad. Og det er ikke rart heller for utad virket jeg nok som at jeg skulle knekke hvert øyeblikk. Jeg trodde jo det selv. Men 2015 ble som sagt et vendepunkt og siden har det bare gått én vei.
Så var nok en helg over. Det har vært en helg av den begivenhetsrike sorten med fotballcup i går og pynting av pepperkaker i dag.
Å være på fotballcup minnet meg en del om tiden da jeg dro på hundeutstillinger. Kjente på flere av de samme følelsene da jeg kom inn i hallen; den blandingen av forventning og spenning. Inni meg var jeg plutselig år tilbake i tid og det var nesten så jeg hørte de alle hundebjeffene fra den gang.
Det begynner å bli noen år siden jeg stilte ut hund. Det var en livsstil og nesten hver helg i perioder gikk med til denne hobbyen. I dag hadde jeg ikke orket å leve det livet. Stå opp midt på natten for å rekke frem i tide – nei, aldri mer. Vi hadde det riktignok mye gøy, men det var også mye stress forbundet med all reisingen. Det kom til et punkt der vi ikke orket mer.
Likevel kan jeg kjenne på et savn i blant. Tror egentlig det er mer et savn etter det sosiale enn selve konkurransen. For når jeg tenker tilbake er det samholdet og samtalene rundt ringen som har satt størst spor.
Uansett; det var gøy å sitte ringside og følge med på småguttene som spilte. De tar det jo på største alvor, men samtidig er det lite knuffing. Alle var vinnere og fikk medalje
Og slik ble pepperkakene! Litt prøvesmaking ble det også tid til underveis.
Jeg skriver ikke så mye om det å være høysensitiv for det er et tema som lett kan bli noe betent. Det er så mange meninger omkring begrepet og hva vil det nå egentlig si å være høysensitiv. Også blant forskerne er det ulike meninger, men det gjelder jo det meste av det som forskes på. Man har noen hypoteser og prøver å bevise så langt som det går at hypotesen er korrekt, mens andre kommer opp med forskningsresultat som «beviser» det motsatte. Forskningen man støtter seg til er også mangelfull og det er synd.
Men selv om jeg ikke direkte skriver om det å være høysensitiv, tror jeg nok innleggene gjenspeiler dette karaktertrekket mitt. Jeg er jo meg selv på godt og vondt, og kan ikke være noen andre. Følsom ja. Overfølsom? Tja, til tider kan jeg nok være det også. Definitivt melankolsk. Og denne tiden vi nå er inne i trigger disse sidene hos meg.
For jeg gjør meg så mange tanker når et år nærmer seg slutten og et nytt står på trappene. Hvordan vil det nye året bli? For meg, for mine nærmeste, for verden. Jeg kan lett få klump i halsen når jeg hører “Ja, vi elsker dette landet” synges etter at Kongen har holdt nyttårstalen. En tale jeg forøvrig alltid MÅ ha med meg. Så tittes det på klokken og det telles ned.
Jeg har et vemod inni meg – spesielt når jeg tenker på fortid og fremtid. Jeg vet jo at fremtiden vil innebære mye sorg og savn, fortiden har vist meg det. Det er livet og det er likt for alle, men det vil jo ikke gjøre MIN sorg noe mindre når den tid kommer. Tiden leger alle sår, sies det og jo, såret vil nok lukke seg gradvis, blir mindre, men det vil alltid være et lite arr. Savnet etter de som ikke lenger er med oss vil jo være der.
Jeg er nok litt for flink til å ta sorgene på forskudd i stedet for å glede meg over her og nå. Dette «her og nå» er vanskelig, synes jeg. Jeg har en tendens til å gå bakover eller fremover i tid, men kan fort glemme det å være tilstede i nuet.
Jeg husker psykologen spurte meg en gang om jeg var en slik som rev plasteret av eller om jeg var av dem som pinte meg selv med å rive det laaaangsomt av. Jeg måtte innrømme at jeg nok var av sistnevnte kategori. Jeg ville spare meg for smerten, men det jeg egentlig gjorde var jo å forlenge den. Noen som kjenner seg igjen? Tror kanskje jeg er slik også når det kommer til sorg. At jeg har en tendens til å dyrke sorgen, strekke den ut.
Vet ikke om dette innlegget gav noe mening i det hele tatt. Hva var det Ole Brum sa? «Det var klokt når det var inni hodet mitt, men så skjedde det noe på veien ut…»
