Sterkest inntrykk gjorde synet av alle eiendelene. Noen har tråkket rundt i disse skoene, klærne har tilhørt et barn. De måtte etterlate alt de hadde med seg på togperrongen, med et løfte om at det senere ville bli brakt til dem. De ble så lovet en god dusj og mat – men for mange endte livet i gasskammeret. Siste bildet viser det ene krematoriet.
Endestoppet i Birkenau.
Her lå de i tre etasjer – opp til 7 personer i hver “seng” med et pledd på deling.
Alle burde ta turen hit minst én gang i løpet av livet. Se ondskapen med egne øyne. At det fremdeles finnes dem som fornekter at holocaust noengang har skjedd, er uforståelig. Tyskerne gjorde sitt ytterste å slette alle spor da de forsto at de var i ferd med å tape krigen, så enkelte steder står det kun skorsteiner tilbake.
Jeg fikk ikke de helt store kroppslige reaksjonene jeg trodde jeg ville få – det føltes nesten som om jeg sto utenfor meg selv. Jeg klarte ikke ta inn alt. Det er rett og slett ubegripelig å forstå den ondskapen som utspilte seg her, all lidelsen. Kanskje vil det først gå opp for meg at jeg faktisk har vært her når det har gått en tid.
Å ta fly er vel og bra, men hjelpes så mye styr det er før man kommer så langt at man faktisk sitter i flyet.
Det gjelder å beregne seg god tid i hvert fall. Selv om du bare skal reise innenlands og uten annen bagasje enn den du skal ha med deg inn i flyet, bør du ha god tid. Nå kan man jo sjekke inn på forhånd og ha boardingkortene på mobilen, men jeg liker å skrive de ut. Jeg er nok kanskje litt gammeldags der, men jeg synes det er tryggest med fysiske boardingkort for har sett så mange slite med å få scannet strekkoden på mobilen når de skal gå ombord i flyet. Det er min store skrekk – å bli stående der med masse irriterte folk bak meg. For folk har det ofte veldig travelt når de skal ut og fly – som om de kommer så mye lenger enn andre ved å rushe.
Jeg er egentlig ikke et hår bedre selv, altså! Men tror det har med å gjøre med at jeg lar meg lett påvirke av andres stress og så hater jeg å stå i kø.
Og det er mye kø på flyplasser. Kø – og venting. Og så den “forhatte” sikkerhetskontrollen der du føler at det lyser “SKYLDIG” av deg. Alt er så omstendelig og mange av reglene føles litt vel rigide. Men det må vel være slik.
Ser man bort fra alt dette, er jo fly genialt. Tenk så langt du kommer på noen få timer! Oslo ligger knappe 50 minutter unna Bergen.
Hvis du da ser bort fra at for å rekke flyet som går kl 17, bør du dra ca 1430 for å unngå rushtrafikken. Med bybanen unngår du rushet, men den tar til gjengjeld 45 minutter oppover, så det må jo inn i beregningen. Så vet man jo aldri om det er mye kø gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg var heldig og kom forholdsvis raskt gjennom – dermed fikk jeg god tid ved gaten. Men dette vet man jo ikke på forhånd. Jeg må ha god tid slik at jeg i hvert fall unngår det stresset…
Det er ikke så lenge til neste gang jeg skal ut og fly igjen. Om knappe to uker går ferden til Krakow. Det er litt annerledes å reise med fly når det er ferie enn når det er jobb, føler jeg. Skuldrene er litt lavere da for ferien starter jo egentlig i det du reiser til flyplassen. Stresset kan legges igjen hjemme.
I morgen ettermiddag setter jeg kursen østover. Oslo here I come. Planen opprinnelig var at jeg skulle bli til søndag, men på grunn av formen har jeg valgt å avlyse den miniferien. I stedet drar jeg hjem på torsdag når konferansen er over.
Men bloggtreff blir det! Jeg hadde løyet om jeg sa at jeg ikke var litt nervøs – men mest av alt gleder jeg meg.
Jeg angrer ikke på det valget jeg har tatt om å dra hjem tidligere. Selv om formen er betraktelig bedre enn den var før helgen, tror jeg at jeg gjør lurt i å ikke pushe meg selv for hardt.
Det jeg derimot ville angret på, var om jeg hadde avlyst hele turen, noe jeg faktisk vurderte en stund. Kjente nemlig litt på de negative tankene – de som forteller deg at “dette klarer du ikke”. Likevel – jeg vet jo akkurat hvordan jeg ville følt det om jeg hadde latt de dumme tankene få bestemme. Det hadde ikke vært noe god følelse, for å si det slik, men følt som et nederlag.
Jeg finnes ikke nervøs for morgendagen her jeg sitter nå. Tvertimot så gleder jeg meg selv om det alltid er litt styrete å reise. Men det skal nå bli kjekt med noen netter på hotell da.
Før jeg drar i morgen, skal vi ha felles påskelunsj på jobb. Det er flere som tar tidlig ferie – selv skal jeg jobbe til og med onsdag i neste uke.
Noe av innholdet i meldingene mellom Epstein og meg representerer ikke det mennesket jeg ønsker å være.
~ Kronprinsessen
Det har stormet som aldri før rundt Kongehuset og Kronprinsessen denne uken. Avsløringen av innholdet i Epstein-filene, samt starten på rettssaken mot Marius Borg Høiby må vel betegnes som en helvetesuke for Kronprinsessen spesielt. Det har vært skrevet side opp og side ned, og kritikken har haglet fra alle kanter. Glemt er visst hendelsene rundt Tore Tønne i 2002, da et massivt mediepress i forbindelse med korrupsjonssaker endte med at han tok sitt eget liv. Den gangen fantes ikke sosiale medier, så man kan jo bare ane hvilken ekstrabelastning det må være. Selv om Slottet har tatt sine forholdsregler når det kommer til egne sosiale plattformer, kan de jo ikke styre andre.
At Kronprinsessen har vist manglende dømmekraft – ja, det kan man ikke si noe imot. Det har hun selv innrømmet. At saken kunne sett litt annerledes ut fra starten av hadde hun vært ærlig – helt klart. Jeg har selv vinglet mye på hva jeg egentlig mener om alt dette. Jeg ble i likhet med mange skuffet for jeg syntes ikke dette var verdig et medlem av Kongehuset.
Men kongelig eller ei – hun er til syvende og sist bare et menneske som alle oss andre. Og mennesker gjør feil. Hvem kan si de aldri har gjort noe galt? Folk er så utrolig raske med å dømme og det er hårreisende hva enkelte får seg til å si.
Kontakten hun hadde med Epstein ligger ganske mange år tilbake. På den tiden oppførte heller ikke jeg meg noe særlig bra. Jeg kan i dag si det samme som Kronprinsessen: at det mennesket jeg var den gangen representerer ikke det mennesket jeg ønsker å være. Heldigvis for meg havnet ikke mine feiltrinn på førstesidene og de går heller ikke inn i historiebøkene.
Jeg fikk nå en ny sjanse og det synes jeg også skal gjelde for Mette-Marit.
Håper bare pressen kan gi henne den tiden hun trenger. Jeg registrerte at enkelte ikke fikk med seg det Kronprinsen sa, at det ville komme en uttalelse – men ikke ennå. For med en gang Kronprinsessens beklagelse ble lagt ut på Kongehusets hjemmeside, var noen raskt ute med å si at dette ikke var nok.
Det er som jeg nesten ikke tør åpne avisene lenger, men i dag var det nå et snev av optimisme å spore. Grønland skal ikke tas med makt og USA dropper planene om å innføre straffetoll. Vi får se hvor lenge det varer før neste utspill.
Tilliten er uansett ikke den samme som før.
Tillit fordrer god kommunikasjon, ærlighet og en grunnleggende forutsigbarhet – at man faktisk kan stole på hverandre. Den bygges sakte, over tid, gjennom handlinger som samsvarer med ord.
Dersom noe rokker ved dette, kan det ta lang tid å bygge det opp igjen. Det er heller ikke gitt at det faktisk vil ordne seg heller – det kommer an på sviket.
Jeg er en person som ønsker å tro det beste om mennesker. Jeg er ikke den som gir opp et vennskap så lett og noen har derfor – til tross for gjenntatte løftebrudd – fått nye sjanser. Men så har det kommet til et punkt der tilliten ikke lenger finnes. Og uansett hvor sterkt ønsket om å gjenopprette den måtte være, har det vist seg å være umulig.
Det er vondt å komme til den erkjennelsen. Nå ligger dette noen år tilbake i tid, og jeg har gått videre. Likevel skjenker jeg personen noen tanker innimellom og håper hen har det bra.
Jeg sitter her og tenker på denne miniferien min til Oslo. Lørdag 28. mars har jeg ingen andre planer annet enn at jeg vil gjerne ta turen langs Akerselva. Se litt av den delen av Oslo jeg ikke rakk sist.
Hvis noen her på blogg kunne tenke seg å ta turen sammen med meg eller ta en kopp kaffe etterpå, hadde det vært koselig.
Jeg ser på meg selv som et sosialt menneske, men i situasjoner der jeg ikke føler meg helt komfortabel, kan jeg bli stille og usikker. Jeg tror dette er noe mange opplever. Det er lett å føle at man står alene i det, men også de mest høylytte og selvsikre menneskene har sine sårbare sider. Det har forbauset meg mang en gang. Mennesker jeg har oppfattet som trygge, og som tilsynelatende har håndtert det meste med letthet, har vist seg å bære på usikkerhet de også. Og det gjerne på områder hvor jeg ikke har problemer.
Vi er noen komplekse vesener, vi mennesker, formet av ulike opplevelser og erfaringer. Med tiden slipes kanskje de skarpeste kantene – føler det i hvert fall slik selv. Litt mer overbærende og ikke fullt så oppfarende.
Gi meg en lyd da om du kunne tenke deg å treffe meg.
Jeg synes det er vanskelig å pludre i vei om meg og mitt, når vi har en verdensituasjon som mer enn noen gang er så på bristepunktet og farlig. Samtidig går jo hverdagen sin gang, og vi må gjøre det beste vi kan med det som er. Vi kan ikke slutte å leve.
Det er egentlig deilig med disse hverdagene. Det at livet går sin vante gang tross alt – det er en trygghet i alt det utrygge, føler jeg.
I dag er det vanskelig å finne ordene, merker jeg. Jeg har brukt flere timer på disse få linjene! I mellomtiden har jeg også forflyttet meg fra egen leilighet i Loddefjord til mine foreldre i Fyllingsdalen.
Jaja, slik er det bare enkelte dager. Nå skal jeg slappe av litt her før jeg drar hjem igjen i kveldingen.
Vakre isroser. Kulden holder fremdeles stand, men nå tror jeg vi ser slutten på den. Fra og med i morgen stiger gradene og utover i uken skal det regne. Tilbake til normalen.
Så var det tilbake til hverdagen igjen. Litt tungt å komme i gang, men det gikk seg nå til utover dagen.
Er alltid slik etter en ferie. Det er jo en overgang fra late fridager til fullt kjør på jobb igjen. Eller fullt kjør er kanskje å ta i – men det er nå arbeid, i hvert fall.
Nå er det ingen ferie i sikte før påske, og det er jo en stund til. Like etter påske drar jeg til Krakow på en etterlengtet venninnetur. Det ser jeg virkelig frem i mot. Før vi vet ordet av det er vi der. Hva det blir til i sommer har jeg ikke bestemt ennå. Jeg har ennå noen måneder til å tenke på det.
Så urolig som verden nå er er det vanskelig å legge planer, synes jeg. Like etter at billettene til Polen var bestilt og betalt, ble jo flere flyplasser i Polen stengt pga russiske droner. Siden har det vært sett droner både her og der.
Med også en uforutsigbar leder i Det hvite hus er det umulig å vite hva som kommer neste gang. Venezuela først – deretter Colombia? Grønland? Ingen vet hva som står for tur.
Det skotske høylandet. Et av de mange stedene jeg kunne tenkt meg å besøke en dag. Forhåpentligvis et sted som er uinteressant å “invadere” for andre enn turister…
Jeg feiret kvelden hos mine foreldre – det er mange år siden sist! Min søster med familie kom også, så det var koselig. De dro hjem i god tid før klokken slo 24.
Jeg var merkelig nok ikke så følelsespreget som jeg pleier være på årets siste dag. Vet ikke helt hva det skyldes, men kanskje var jeg bare veldig klar for å ta fatt på et nytt år. “…med blanke ark og farjestifter tel”.
Det ble i hvert fall en meget “nedpå” avskjed med det gamle året og en rolig hyllest til det nye.
Så rolig var det ikke alle steder. Folk skjøt som gale hele kvelden. Ingen hensyn til dyr å spore. Min Embla lå heldigvis trygg og god i sofaen ved siden av meg – totalt uanfektet av det som skjedde.
Til dere som har fulgt meg gjennom året som har gått. Dere som kommenterer, trykker «liker», deler – eller bare leser i stillhet uten å etterlate spor. Det betyr mer enn dere kanskje tror.
Til mine medbloggere. Jeg er ikke alltid like flink til å legge igjen en kommentar på hvert innlegg jeg leser, men vit at jeg er innom mange av dere hver eneste dag. Jeg leser, lar meg inspirere og setter stor pris på det dere deler.
Tusen takk for fellesskapet, engasjementet og alle små øyeblikk dere bidrar med.
