Så var det 8. mars og kvinnedagen. Gratulerer er vel på sin plass å si. Det er vel som å banne i kirken å si det høyt, men skal jeg være ærlig er jeg ikke så engasjert når det kommer til denne dagen. Jeg er selvsagt takknemlig for de som gikk foran og tok kampen, men jeg er ikke den du finner i demonstrasjonstog. Har vel bare gått i ett eneste tog før og det var i 1972. 4 år var jeg og demonstrerte mot det som den gang het EF. Hahaha. Tidlig indoktrinert, kan man si. Men det ble med den gangen.
Vi har det jo forbanna godt her i dette landet. Det er kanskje også som å banne i kirken å si det, men vi har det. Dermed mener jeg selvsagt ikke at vi er gode på alt – det er alltid rom for forbedringer.
Men selv om vi har kommet langt i Norge, er det jo ikke slik alle steder i verden. Derfor er dagen viktig også i 2025. Det burde jo vært en god grunn for å engasjere seg, men igjen; jeg er ikke helt der.
Akkurat nå er det andre ting som opptar meg. Nyhetene er jo ikke så oppløftende for tiden og jeg grubler mye. Nå prøver jeg å skjerme meg selv, men likevel kan man jo ikke unngå alt. Jeg er ikke redd for egen del, men for familien min. For nevøene mine som jeg ønsker alt det beste for. Jeg blir engstelig med tanke på at lille Ø kanskje ikke skal få ha en barndom i fred slik jeg fikk. Det var riktignok trusler om krig den gangen også og jeg husker jeg var mye redd. Og selv om jeg ble forskånet for mye, får barn med seg ganske mye. Når jeg tenker på mine egne og den bekymringen jeg har, er det lettere å sette seg inn i hvordan det må være for foreldre som er midt i en krig. De har jo de samme håp og lengsler, de samme ønskene for sine barn som det vi alle har.
Og så er jeg engstelig for at familien skal bli spredt for alle vinder om noe skulle skje. Hva med mine foreldre? Jeg kunne aldri forlatt de og hvor skulle jeg egentlig dratt sånn sett? Ikke minst er jeg redd for Embla og ville heller aldri forlatt henne.
Det ble tungt og dystert dette innlegget, jeg beklager det, men måtte bare få det ut. Kan ikke tro jeg er alene om å ha slike tanker heller. Vi får bare håpe noen tar til vett før det er for sent.
Dogs are our link to paradise.
They don’t know evil or jealousy or discontent.
To sit with a dog on a hillside on a glorious afternoon is to be back in Eden, where doing nothing was not boring—it was peace ~ Milan Kundera
Så har Trump nok en gang vist sitt sanne jeg. En ubehøvlet bølle, uten snev av empati. Han skyter fra hoften og er totalt utilregnelig. Ene øyeblikket kaller han Zelenskyj for diktator – i det neste nekter han for at han har sagt det. Den seansen vi alle var vitne til i Det hvite hus i kveld, var bent ut motbydelig og ikke en president verdig. Mannen er beregnende og kynisk, noe som kommer veldig godt frem nå. USA skal sikre Ukraina bistand, men bare dersom de får noe igjen for det. I dette tilfellet tilgang til sjeldne jordarter. Snakk om å utnytte et krigsherjet land.
Ser det er kommet mange reaksjoner på Trumps oppførsel. Mange uttaler at de er flaue over å være amerikanere. Andre igjen er flaue på amerikanernes vegne.
Jeg synes dette blir mer og mer skummelt. Trodde ikke mine egne ører da jeg tilfeldigvis havnet inn på sendingen fra møtet. Der sitter USAs president og visepresident, og regelrett skjeller ut Ukrainas president – de lot ham knapt komme til orde. Jeg har ikke ord! Og heldigvis, her kan ingen komme og skylde på vestlig propaganda – Trump klarte helt på egenhånd å vise hvem han virkelig er og hva han står for.
Hat er et sterkt ord. Og hva vil det egentlig si; å hate noen? Er det å mislike en annen person det samme som hat?
Det er menneskelig å føle sinne overfor en person som har gjort deg ille. Det har jeg selv kjent på. Men jeg tenker at følelsen må stå i forhold til ugjerningen. Er det snakk om alvorlige krenkelser, som overgrep eller at vedkommende har gjort noe utilgivelig mot noen du er glad i – ja, da ville nok jeg også følt hat. Kanskje har jeg vært forskånet for mye i livet slik at jeg ikke har hatt noen grunn til å hate, for jeg kan helt ærlig ikke komme på et eneste tilfelle hvor jeg har følt direkte hat. Sinne, frustrasjon, til og med vemmelse ja – men aldri hat. Jeg har aldri ønsket noen død for eksempel. Jeg har vært bitter, men med tiden har følelsen gått bort.
Men kanskje er det jeg som legger for mye i ordet hat? Kanskje er nettopp det å føle på et intenst sinne og avsky det samme som å hate? Jeg vet ikke. Vi mennesker er forskjellige og vi definerer gjerne følelsene ulikt.
I dag misbrukes ordet. Ser mange bruker ordet i betydningen «ikke for å være stygg altså», men det blir jo feil. Å hate er sterkt. Hat er fordømmelse. Du skal selvsagt anerkjenne de følelsene du har, men i kampens hete kan man jo kanskje også forveksle hat med andre følelser. Der og da ønsker man den andre parten bare vondt, men ved nærmere ettertanke gjør man jo ikke det innerst inne. Man ønsker kanskje bare å få den andre til å føle på de samme følelsene som du har, men hat er nå likevel noe dypere. Mener jeg da.
Har jeg noengang ønsket å hevne meg på noen? Ja, det har jeg, men da har det heller vært snakk om en mer uskyldig form for hevn, om det går an å si. Som å skrive en status på Facebook der man sier A, men ikke B. Det tror jeg nok de fleste kan si seg skyldige i. Men jeg har ikke hatet personene jeg ønsket å hevne meg på – det gikk mer på sårede følelser.
Hat fører ikke noe godt med seg. Man får det heller ikke bra med seg selv om man skal gå rundt og hate. Egentlig er det seg selv man skader mest. Den beste hevnen sånn sett vil jo være å vise at man har det bra, at man har kommet videre, at man ikke bryr seg. Jeg tror nok likegyldighet vil være en vel så bra «hevn».
Det er et bilde som er ekstremt komplekst og der jeg opplever mange forholder seg til konflikten som om det var en fotballkamp der man heier på det ene laget. Men det er ikke ett lag, det er mange lag. Jeg synes det er vanskelig å formidle denne kompleksiteten uten at det skal bli tatt til inntekt som et forsvar for den volden som blir utøvet ~ Nina Grünfeld om konflikten på Gaza.
Nina Grünfeld, selv jøde og datter av Berthold Grünfeld, en kjent norsk lege og spesialist i psykiatri, har skrevet flere artikler om konflikten på Gaza. Hun har også skrevet kronikker om den jødefiendligheten som eksisterte i det norske samfunnet både før, under og etter andre verdenskrig. For det er ikke til å stikke under en stol at det var antisemittiske holdninger i norsk presse, blant politikere og i befolkningen generelt lenge før tyskerne inntok landet. Selv etter krigen opplevde mange jøder å måtte kjempe mot byråkratiet for å få tilbake det som var rettmessig deres. De hadde mistet alle sine eiendeler og sto helt på bar bakke. Noe særlig hjelp fra myndighetene fikk de heller ikke da det ikke ble tatt hensyn til den helt spesielle situasjonen de overlevende jødene sto i. De hadde også store økonomiske krav mot seg for de årene de ikke hadde betalt skatt. Som om de hadde hatt mulighet til det!
Arveoppgjør etter døde slektninger ble også en påkjenning og det var ikke gitt at de gjenlevende slektningene fikk noe. Myndighetene prøvde å anslå i hvilken rekkefølge familiemedlemmer hadde dødd i gasskamrene for å finne ut hvor nært eller fjernt slektskapet var.
Urett ble begått, det er det ingen tvil om. Fra høyresiden så vel som venstresiden. Eksilregjeringen i London fikk informasjon om hva som skjedde med jøder i Europa – likevel unnlot de å varsle at det også kunne skje med de norske jødene. De visste, men gjorde ingenting!
Dette lærte vi ingenting om på skolen. Vi fikk bare høre glanshistoriene; om de norske heltene, om Kongens nei og hva eksilregjeringen gjorde. Tenk hvordan historien i dag ville sett ut om de hadde brukt radiosendingene til å advare de norske jødene!
Med tanke på historikken, alle forfølgelsene, lidelsene er det ubegripelig at den israelske stat i dag holder på slik de gjør. Enkelte sier det ikke er etnisk rensning det som foregår, men hva skal man da kalle det for? Det VAR grusomt det som skjedde 7. oktober 2023, men hevnen er også det. Og man er ikke imot jødene fordi om man mener det som nå skjer er galt. Som Nina Grünfeld sier det; det er ingen fotballkamp dette hvor man har ett lag man heier på. Det er ingen vinnere i dette «spillet» – kun tapere. De eneste som kommer godt ut av det er de som profitterer på krigen.
I kronikken Hva ville min far sagt? (publisert i Aftenposten 5. juni 2024) skriver Nina om sin uro over den dreiningen mot høyre israelsk politikk har tatt og hvilke konsekvenser dette på sikt vil få for Israel. Jeg anbefaler dere å lese den.
Det er ikke vi som dør, ikke nå, ikke her, ikke ennå. Det er palestinerne i Gaza som dør. Dør av Israels hensynsløse bomber, av Hamas’ kyniske ledere og deres disipler som bærer sin jihad i pannen.
Vi har gjerne en tendens til å glorifisere tiden før internett. De gode, «gamle» dagene hvor ingen satt med nesen ned i en mobil, men faktisk pratet med hverandre. Der ungene var ute og lekte i stedet for å sitte foran av skjerm og spille osv. Vi hadde så mye mer tid før, sies det. Et paradoks i og med at vi har mer hjelpemidler i dag enn før. Så var livet før internett og elektriske hjelpemidler så mye bedre?
Vi snakket om det i lunsjen en dag, hva ville vi savnet mest om internettet ble lagt ned? Hva om det ikke lenger fantes noe Facebook, Instagram, snap osv?
Det de fleste kom frem til at de ville savnet var tilgangen til informasjon, altså muligheten for å google. Man får jo svar på det meste ved ett enkelt søk. Hva gjorde vi før? Lurte man på noe da, måtte vi slå opp i leksikon for å svar, ringe eller gå på biblioteket. De fleste hadde Store norske leksikon i ørten bind hjemme i sin egen bokhylle.
Kontakten med familie, venner og bekjente var også noe enkelte trakk fram. Nå klarte vi jo fint å holde kontakt før også, men det var uten tvil litt mer kronglete, spesielt om avstanden var stor. I dag kan vi lett sende en chat, ringe via FaceTime eller fra mobilen da. Før måtte vi skrive brev. Hadde man fasttelefon (noe det var venteliste på), måtte man gjerne begrense hvor lenge man kunne snakke siden tellerskrittene gikk. I tilfeller hvor informasjonen skulle komme fort frem, ble det sendt telegram.
Jeg savner ikke det å måtte gå til et reisebyrå for å bestille en ferietur slik vi gjorde før. Skulle vi se film hjemme, måtte vi til videobutikken og leie. Kvaliteten var ikke alltid så bra, ikke så rart med tanke på hvor mange som hadde sett filmene før oss. Husker ennå den rullingen over skjermen… eller at filmen ikke var spolt tilbake. Sååå irriterende.
Jeg savner definitivt IKKE det å sto i ventekø i banken for å kunne betale en regning. Et par tastetrykk på mobilen så er det fikset.
Jeg kunne nok fortsatt i det uendelige om alle fordelene med internettet. Så lenge alt fungerer er det jo greit, men i det øyeblikket det oppstår et problem og vi ser hvilke konsekvenser det kan føre til, ser man hvor prisgitt man er teknologien.
Mange klarer ikke henge med i denne teknologiske utviklingen og føler seg hjelpeløse. Eldre blir jo nesten som digitale analfabetere å regne siden dette er et «språk» mange av dem ikke forstår. Husker skuespilleren Lise Fjeldstad tok dette opp og jeg er helt enig. Hun kom med et ønske om å innføre en slags digital hjemmehjelp og det tror jeg faktisk mange hadde satt pris på.
Den teknologiske utviklingen har gjort livet lettere på mange måter, men det kommer også med en kostnad. For den tiden man har til rådighet etter jobb, går mye bort til skjerm. Det at mange jobber hjemmefra kan føre til at det blir et glidende skille mellom privatliv og jobb. Hjemmekontor har mange fordeler altså, men det er lett for at jobbtiden spiser litt av privattiden. Noen opplever at det er vanskeligere å logge helt av. Det siste merker jeg selv, for jeg har jo tilgang til all jobb fra egen mobil. Og det er ikke få ganger jeg «bare må» sjekke jobbmailen selv om det er helg.
Jeg innrømmer det gjerne – mobilen stjeler alt for mye av tiden min. Selv når jeg er på besøk finner jeg meg selv i å ta et lite spill, sjekke Facebook, insta eller snap. Jeg legger fra meg mobilen, men like fort er den tilbake uten at jeg har lagt merke til det. Gud forby om jeg skulle dra avgårde uten mobilen. Det ville vært som å miste en kroppsdel og jeg ville følt meg helt utenfor allfarvei. Flere som har det sånn? Det minner jo om en sterk avhengighet.
Jeg koser meg også med mobilen da, spesielt når jeg går på turer. Elsker det å kunne ta fine naturbilder og da er det jo kjekt å kunne ha noe med seg som er lett å bære. Ikke for det; det finnes jo også små kameraer som hadde fungert vel så bra og da hadde man også sluppet å være så tilgjengelig (vel og merke om man klarte å la mobilen være hjemme). Det å få en tekstmelding når man sitter på en fjelltopp, ødelegger litt av den sinnsroen man finner der.
Fordeler og ulemper – som med alt annet. Likevel er jeg glad for at jeg vokste på på 70- og 80-tallet enn i dag. Jeg har fått litt av begge verdener, både den gamle og den nye. Jeg kan lettere reflektere over hva som var bra da og hva som er bedre i dag.
Torden, lyn og haglbyger etterfulgt av et forrykende snøvær. Det ble derfor ikke noe av turen til foreldrene mine. Litt dumt for resten av familien skulle komme, men sånn er det. Det er ikke alltid det klaffer.
Jeg har nå kost meg hjemme i eget selskap. Fått gjort litt i huset, men mest av alt har jeg slappet av. Hørt lydbok, lest noen blogger, skrevet et blogginnlegg (ja, i dag blir det hele to!) og faktisk glodd litt på tv. Det skjer ikke så ofte.
Ikke den mest spennende dagen for å si det sånn.
Tenker på dette at jeg trives så godt med å være for meg selv. Slik var det jo ikke før. Selv etter bare noen få timer alene, holdt jeg på å gå på veggene. I dag virker dette så fjernt og nesten litt absurd. Jeg trenger den alenetiden jeg får og som liten likte jeg jo også å være for meg selv. Jeg kunne sitte i timesvis foran dukkehuset mitt mens fantasien blomstret, likte ikke å bli forstyrret i leken. På mange måter har jeg i godt voksen alder funnet tilbake til den autentiske utgaven av meg selv. Jeg er mer tro mot den jeg faktisk er.
I morgen går vi inn i den siste uken av januar 2025. Ett skritt nærmere våren. Jeg gleder meg.
Vår vurdering av andre mennesker sier mer om oss enn om dem ~ Jean Antoine Petit-Senn
Av og til minner denne bloggportalen meg om da jeg var ny på jobb og forsto litt for sent hvilket vepsebol jeg befant meg i. Jeg ante ikke noe om tidligere feider og konflikter – hvordan skulle jeg vite det?? Det ble oppstandelse da jeg sa ja til noe som noen av de andre var sterkt imot. Jeg fikk da høre hva konflikten gikk i eller rettere sagt; slik den ene siden oppfattet hva den gikk i, men sannheten var nok mer nyansert. Uansett var det ikke noe jeg kunne ta stilling til der og da. Jeg måtte selv gjøre mine erfaringer for så legge meg opp en mening.
Slik er det livet og slik er det også på blogg.
For meg er det å skrive en kilde til glede. Det er et sted hvor jeg kan få utløp for mine tanker, og av og til også frustrasjoner. Innimellom flyter innleggene lett – andre ganger har jeg totalt skrivesperre. Da kan jeg sitte og bare glo på den blanke siden, mens jeg prøver å finne ut hva jeg skal skrive eller hvordan jeg skal begynne. For hodet kan være fullt, men ingen ord finner veien ut.
Og så håper jeg jo å nå ut med mitt budskap, at noen leser det jeg skriver. Og det er det jo selv om jeg ikke har en stor leserskare. Jeg tjener forøvrig ingenting på bloggingen min.
Jeg har aldri likt å bli diktert av andre. Det tillater jeg heller ikke på blogg. Jeg klarer fint å tenke selv og gjøre meg opp en formening. Jeg leser og jeg registrerer, men det er ikke alt jeg trenger respondere på. Gudene skal vite at jeg saktens har stått i mange kamper opp gjennom, men det orker jeg ikke mer. Jeg er såpass voksen at jeg bestemmer helt selv hvilke kamper jeg vil ta og hva jeg ønsker å engasjere meg i.
(Av og til er det jammen godt å være i den alderen jeg er haha, selv om antall år ikke alltid er ensbetydende med at man er voksen…)
Jeg lar meg likevel provosere når jeg ser noen bruker typiske hersketeknikker i sine svar. Det syder av arroganse og nedlatenhet – noe som får meg til å steile. Vær gjerne uenig og kom med motargumenter, men vis respekt. Hold deg også for god til å omtale dine medbloggere med økenavn. Jeg har sett omtaler om andre som går på deres utseendet, og det er bare så nedrig.
Alle kan ikke like hverandre, men vi er da voksne mennesker og må kunne oppføre oss.
Ny uke og nye muligheter blablabla. Hvorfor ikke kalle en spade for en spade; det er mandag – en særdeles blå og tung en også! Med bare et par timers søvn i natt tror jeg trygt jeg kan si det, selv om det ble lettere jo lenger ut på dagen vi kom.
Det er blåmandag på flere måter. I ettermiddag ble Trump (igjen) innsatt som USAs president. Den 47. i rekken. Jeg orket ikke se innsettelsen, orker ikke høre alt det den mannen lirer av seg. Noe er jo uunngåelig å få med seg for jeg klarte jo ikke å la være å titte innom nettavisene. Han er ikke snauere enn at han sammenligner seg med Jesus for i likhet med Jesus, ble visstnok også Trump sendt av Gud for å gjøre USA stort igjen. Jo jo… Selvtilliten er det ingenting i veien med. Selvinnsikten derimot skorter det en hel del på.
Det blir 4 spennende år fremover. Men det positive er at når disse årene er over er det bye bye for godt. Eller som Siv Jensen ville sagt; morna Donald!
Kjenner jeg er en smule støl både her og der. Ikke så rart for vi holdt jo på med opprydning flere timer i strekk. Men det er en deilig stølhet sånn sett – godt å vite at vi fikk unna så mye.
I dag har det vært en rolig søndag. Har vært ute en tur med Embla, men ellers bare slappet av. Lest litt blogger, ergret meg over noen facebookstatuser, men som sagt; tatt det med ro.
Jeg forundres til stadighet over hva enkelte får seg til å skrive. Som i dag; det var en som var tydelig oppbragt over pensjonsreformen. Først; det er helt greit at man kan ha sine meninger og gi uttrykk for det man ikke er enig i eller synes er urettferdig. Men – så er det måten det sies på.
ABB. må få komme ut og rydde opp🥴
Jeg bare: hæh!? En særdeles smakløs kommentar i mine øyne. Det er enkelte ting man ikke sier og dette er en slik kommentar! Sitter man her og forsvarer tankegodset til en som med kaldt blod regelrett henrettet barn og ungdom?? Kanskje vedkommende ønsker å få frem budskapet sitt ved sette det på spissen, men igjen – utrolig smakløst. Som en kommentar til at jeg skrev hva jeg mente, kom det at det var smakløst å ta penger fra de eldre.
Jeg har ikke ord for hvor rystet jeg er. Dette er mennesker som selv har både barn og barnebarn.
Jeg burde kanskje tiet det ihjel, ikke gitt slike mennesker oppmerksomhet, men føler det blir feigt. Det er så mange som velger å overse – tenk om alle skulle gjort det?
Å tie er å samtykke, sies det. Nå kan man ikke ta alle kamper, det gjør heller ikke jeg. Det betyr selvsagt ikke at jeg samtykker til alt, men at jeg velger mine kamper. Jeg orker ikke engasjere meg i alt, den energien jeg har vil jeg bruke til noe positivt. I dette tilfellet klarte jeg bare ikke holde kjeft, men har nå lært meg når jeg også skal stoppe. De får heller få det siste ordet.
Jeg er så takknemlig for at jeg har et så godt nettverk rundt meg. Familie, venner… alle stiller opp på hver sine måter. Hjelper der de kan.
Jeg hadde aldri klart å få gjort så mye i boden som det jeg gjorde i dag, om jeg hadde vært alene. Jeg ville i hvert fall brukt adskillig flere timer. Hele boden ble omtrent tømt slik at vi fikk vasket gulvet. Så fikk vi sortert og det jeg skulle beholde ble lagt i plastbokser. Jeg har bært ut x antall poser med papp og plast, samt fylt bilen med diverse som jeg må få kjørt på gjenvinningsstasjonen. Det står litt igjen, men alt er lagt i poser og bare klar for å bosses.
Vi har også tatt en del bilder for å dokumentere skadene. Mikrobølgeovnen er ødelagt, brødbakemaskinen like så, flere par sko, billedrammer, puter osv. Masse vannskader.
Likevel er jo dette for småtterier å regne. Tenker på de som opplever store naturkatastrofer og som mister absolutt alt de eier. Eller de som må flykte fra alt pga krig. Jeg kan virkelig ikke klage. Det er bare kjedelig for det blir så mye å ordne opp i.
Men som sagt – det er ikke farlig når jeg får så god hjelp.
Så sånn har denne dagen gått. Ettermiddagen og kvelden har vært rolig da og jeg har slappet mye av. Og så er det deilig å vite at det tross alt er én dag igjen av helgen.
