I dag fikk jeg nok en påminnelse om hvor skjørt livet er. En kollega døde brått tirsdag – kun 60 år gammel. Han var på seminar da han plutselig fikk et illebefinnende. Så fort kan det gå.
Jeg kjente ham ikke så godt, men har hatt litt med han å gjøre de siste årene. Vet han var avholdt, både blant ansatte og studenter.
Det er bare så absurd. I det ene øyeblikket full av liv – i det neste død og borte for alltid. En bryter ble bare slått av. Tenker på kollegaene som var rundt han da det skjedde og selvsagt på hans etterlatte. 60 år er ingen alder.
Vi har ingen garantier noen av oss uansett alder. Tenker på den kritikken som er kommet i ettertid når det gjelder Kongen og hans reise til Malaysia. Noen burde satt ned foten, var det en som uttalte. Jeg tenker at dette var en avgjørelse Kongen selv måtte få lov til å ta. Sett i ettertid var det nok ikke det smarteste han har gjort, spesielt ikke med tanke på helsetilstanden hans det siste året, men det er lett å være etterpåklok. Og det kunne jo også ha gått veldig fint. Da ville ikke noen ha sagt noe.
Poenget er at ting kan skje – uansett alder. Det gjelder faktisk å leve mens vi kan. Vi kan ikke gardere oss mot livet – livet skjer okke som.
Jeg må bare si at jeg synes Kongen og Dronningen er tøffe! De viser at livet slettes ikke trenger være over fordi om man er fylt 80+.
Jeg har hatt så mange tanker i det siste, men hver gang jeg har prøvd å formulere et innlegg, har skrivesperren satt inn for fullt. Jeg har begynt på utallige innlegg, men det har bare endt opp i ingenting. Da har det vært lettere å skrive om strikking, nye prosjekter og vær. Litt mer upersonlige emner om jeg kan si det på den måten.
Gamle demoner har plaget meg.
Tanken på den jeg en gang var, hvordan jeg oppførte meg – det gjør vondt. Jeg kan unnskylde meg med at jeg var syk, men det rettferdiggjør likevel ikke min oppførsel.
Men – mine tanker har ikke stoppet der, de har gått enda lenger tilbake i tid. Til barndom og ungdomsår. Jeg var ikke alltid så snill da heller, men det hele bunnet nok i at jeg var et veldig usikkert og uselvstendig barn. Jeg følte meg tidvis utenfor av ulike årsaker.
Så hvorfor lar jeg meg selv plages av alle disse tankene nå? Jeg er jo ikke en gang det mennesket lenger. Det usikre barnet ble voksen og selvstendig til slutt selv om det tok sin tid.
Likevel tror jeg at dette også er en del av denne hellings prosessen jeg har gått gjennom. Det handler om å se hele bildet og ikke bare bruddstykkene. Jeg er sterkere i dag og tåler derfor bedre å bli «konfrontert» med den delen av fortiden nå. Slik tenker jeg i hvert fall. Det kan kanskje også hjelpe meg til å kunne tilgi meg selv.
Andre har tilgitt så hvorfor kan ikke jeg klare å gjøre det samme?
Morgenstund. Ikke tull i grunn hehe. Hvis man kan kalle det morgenstund da… klokken har passert 10. Men – det er søndag og jeg pleier ikke være oppe såpass tidlig i en helg.
Jeg har et sovehjerte av de sjeldne. Dessverre gjelder ikke det alltid på kvelden når jeg burde få sovet, men om morgenen DA sover jeg godt! Da er jeg så inni søvnen at jeg knapt hører alarmen. Derfor burde jeg jo klart å stå opp til noenlunde skapelig tid også i helgene slik at jeg kom inn i en god rytme. Burde burde burde. Er så mye man burde, men ikke alltid klarer. Så kommer den dårlige samvittigheten. Til hvilken nytte, spør jeg meg? Det burde (ja, der kom den igjen) holde at man gjør sitt beste.
Psykologen min sa det var viktig å skille mellom ekte og falsk dårlig samvittighet. Dersom man gjør noe som kan gå ut over andre, ja da er den dårlige samvittigheten som oppstår, ekte. Men dårlig samvittighet fordi man ikke orker å støvsuge en dag? Eller gå tur? Det er jo bare tull og man straffer seg selv unødig. Likevel er vi mennesker eksperter på nettopp det. Vi er vår egen verste dommer.
Jeg har overnattet hos mine foreldre i natt. Det var så lenge siden nå og jeg følte bare for å ta det med ro. Det ble en stille, rolig og koselig kveld. Søvnen ble så som så da, men men.
Embla er heldigvis bedre og såret ser ut til å gro fint. Virker ikke som hun har smerter og hun har heller ikke klødd seg. Spiser godt gjør hun også.
Jeg har litt angst for slike sår som plutselig bare dukker opp på uforklarlig vis. For en del år siden opplevde vi det med den ene hannhunden vår. Snorre het han. En herlig krabat på alle måter, så snill og god.
Det begynte med en bitteliten hårløs flekk. Ikke noe sår eller noe, bare litt tørr hud. Vi oppsøkte dyrlege og fikk beskjed om å bade ham med en spesiell sjampo. Vi byttet også fôr.
Så oppdaget vi noen skorper på låret hans. Fikk da beskjed om å fjerne skorpene med det resultat at det dannet seg et krater. Vi tok diverse prøver av han for å finne ut at det ikke var midd- eller sopprelatert, og prøvene var negative. Det ble også tatt biopsi.
Rapporten viste at dette mest sannsynlig skyldtes reaksjon på vaksine. Han utviklet etterhvert en kronisk betennelse i blodkarene. Immunforsvaret hans klarte ikke å bekjempe denne betennelsen, og det utviklet seg til store sår over hele kroppen. I perioder var han bedre, men han måtte vaskes og stelles hver dag, og skorper måtte fjernes.
Han var så tapper og fikk de beste skussmål hos dyrlegene på Stend. Han ble en «kjendis» der oppe 😉 «Er det Snorre som kommer?» ble en velkjent frase. De gjorde sitt ytterste for å hjelpe.
Den siste dagen oppdaget vi enda flere klumper og huden virket veldig rød og betent, og den væsket. Han ynket seg da vi stelte han og da forsto vi at dette ikke gikk lenger. Han ble 5 1/2 år.
Det tok lang tid før vi kom over tapet av Snorre. Vondt å tenke på hvordan han hadde det de siste månedene av livet sitt.
Dette ble langtfra den stille og rolige helgen jeg hadde sett for meg da jeg kom hjem fra jobb fredag. Nok en gang fikk jeg en påminnelse på hvor skjørt alt er og hvor fort livet kan snu. Heldigvis endte det bra, men opplevelsene sitter likevel i.
Jeg er i hvert fall glad for at jeg er på en bedre plass i livet og kan stille opp når noen trenger meg. At andre vet at jeg er til å regne med. Det gjør godt for slik har det ikke alltid vært.
Står støtt når det stormer
I dag er jeg sliten, så skulle gjerne forlenget helgen med én dag til. Av og til skulle jeg ønske at vi hadde 4-dagers arbeidsuke i stedet for fem. Spørs om det skjer før jeg blir pensjonist, men det blir nok en realitet en gang. Vet i hvert fall at enkelte land er i gang med å prøve dette ut.
Spørsmålet er jo hvor lønnsomt det er. Dette har jeg lite eller ingen peiling på, men selv tror jeg bedrifter ville tjent på det i form av mer fornøyde arbeidstakere. Og jo mer fornøyde arbeidstakerne er, jo mer motiverte blir de. En vinn-vinn situasjon.
Jeg legger meg aldri borti hvordan andre lever sine liv. Det er så mye man ikke vet, så mye man ikke ser. Så selv om jeg ikke alltid klarer å forstå andres valg, prøver jeg likevel å tenke at det er en grunn til at folk tar de valgene de tar. Det handler i bunn og grunn om respekt. For å få andre til å respektere deg, dine valg og dine meninger, må også du vise at du respekterer andres valg og meninger.
Jeg har i 2 1/2 år nå gått på slankesprøyte. Og bare for å si det; for meg er dette ingen quick fix! Det var et stort steg å ta for meg den gangen jeg fikk dette tilbudet. Jeg ville jo helst ha klart å ta av på egenhånd, altså uten hjelp av medisiner av noe slag. For som med alt annet av legemidler, kan det følge med en rekke bivirkninger. Det forskes blant annet på om disse medisinene kan føre til økt selvskading og selvmordsforsøk. Jeg har til nå heldigvis ikke hatt noe bivirkninger å snakke om, annet enn litt treg mage innimellom.
Jeg vet godt hva som førte til min overvekt. Jeg skal være ytterst forsiktig med å si at jeg har en overspisingslidelse for den diagnosen har jeg aldri fått. Men at det har tendert mot overspising i perioder, er det lite tvil om. Langvarig depresjon førte til at energien ble laber. Jeg orket ingenting. Hver gang livet gikk meg i mot, tydde jeg derfor til snop. Overspisingen dempet på en måte de vonde følelsene, men det er jo en kortsiktig lindring. For etterpå kommer som regel skammen og skyldfølelsen.
Det ble en vond sirkel. Og i tillegg ble jeg altså diagnostisert med en sykdom som sammen med lav forbrenning, ikke gjorde saken bedre.
Det er så lett å si til noen som sliter med vekten at «det er bare å ta seg sammen». Men det man skal være klar over er at overvekt trenger hverken ha med manglende viljestyrke eller lite selvkontroll å gjøre i det hele tatt. For noen handler det faktisk om at hormonene ikke spiller på lag med kroppen. Hormoner kan faktisk både direkte og indirekte være med på å påvirke vekten. Selv hadde jeg jo tidligere klart å ta av på «gammelmåten», men nå var det som kiloene satt som limt på kroppen.
Som jeg skrev; jeg skulle gjerne klart dette uten å måtte ty til hjelp. Samtidig er jeg glad for dette har gitt meg håp. Jeg har brukt 2 1/2 år på de 20 kiloene jeg til nå har tatt av. Jeg har overhodet ikke noe hastverk. Jeg har gjort feil underveis, gått på noen smeller, men det lærer jeg av. Hodet må følge kroppen og det er ikke alltid så lett. I hodet mitt er jeg fremdeles over 100 kilo, selv om vekten forteller meg noe annet. Det er rart det der.
Jeg tror mye av kritikken som er kommet skyldes at enkelte leger er blitt litt vel slepphendte når det kommer til å tilby pasienter slankesprøyter. At selv de som kun har noen få kilo å ta av, får resept.
Det er jeg sterkt imot.
Dette bør være en slags siste løsning for de med fedme, for å unngå slankeoperasjon som jo er et mye mer omfattende inngrep. Og som heller ikke er uten en viss risiko.
Sameiet jeg bor i har innhentet prisoverslag på innglassing av balkong/terrasse. Dette blir da en sak på neste årsmøte. Jeg er ikke i mot innglassing, snarere tvert i mot. Jeg ser mange fordeler ved det, blant annet dette at uterommet ville blitt mer anvendelig. Jeg ville kunne brukt det uansett vær og det er et stort pluss.
Men så er det dette med pris da… Ca 160 000 vil det komme på og det er 160 000 jeg ikke har. Kan selvsagt ta opp et lån, men i en tid der avdragene har økt pga stigende rente, frister det lite med enda flere utgifter. Nå sies det fra enkelte hold at rentetoppen er nådd, men likevel. Jeg er usikker.
«Kjekt å ha» er liksom ikke et godt nok argument. Mye vil ha mer, heter det jo og jeg kjenner meg igjen i det ordtaket. Men på et eller annet tidspunkt må jeg bli fornøyd med jeg faktisk har – og det er ikke så rent lite. Jeg har egen leilighet, bil, sikker jobb og økonomi – det er det ikke alle som har.
Jeg spør meg av og til før jeg kjøper noe nytt, om dette er noe som vil gjøre meg lykkeligere. Svaret er (stort sett) hver gang: nei. Kanskje fornøyd er det mer korrekte ordet, men lykken ligger ikke der. Det er i så fall snakk om en kortvarig lykke. Jeg vet i alle fall om mange ting jeg har kjøpt som jeg vet med hånden på hjertet at jeg ville vært like lykkelig uten. Som mitt nyeste kjøp – IPhone 15. Jeg er kjempefornøyd med kjøpet, både lagrings- og batterikapasiteten er bedre enn min forrige mobil, men jeg hadde jo klart meg helt fint med den gamle. Men igjen – kjekt å ha.
Lykke kan ikke kjøpes. Jeg har jo slitt med en tilbakevendende depresjon i mange år, så dette kan jeg alt om. Ting er ting og ikke noe annet. Hvor mye verdt er en innglasset terrasse om resultatet blir at jeg vil slite økonomisk? Nada. Er det noe som tar på psyken, er det vel å ikke vite om pengene rekker til neste lønningsdag. Dit vil jeg ikke igjen.
Uansett så har jeg en terrasse. Det er det ikke alle som har. En egen terrasse med en liten gressflekk. Et koselig utested både med og uten innglassing.
Det begynner å bli en farse dette. Enda en statsråd har gått av på grunn av regelbrudd. Forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch har altså fjusket seg til en mastergrad – i juss(!) ved å kopiere deler av andres åndsverk uten å oppgi disse som kilder. Det er så man ikke vet om man skal le eller grine.
Trodde hun seriøst at dette ikke ville bli oppdaget?
Det er dessverre ikke rart at politikerforakten øker når vi har folkevalgte som viser så dårlig dømmekraft. De vet at de har søkelyset på seg og likevel tar de sjansen. Nå skjedde dette med Borch i 2014 – altså for ti år siden, men hun burde jo selv innsett at dette ville komme frem før eller siden.
Fusk er et økende problem i høyere utdanning. Det at noen studenter jukser går utover deres medstudenter. Det er derfor viktig at vi avdekker fusk og at det har konsekvenser (Khrono 19.01.24)
Dette uttalte Borch i forbindelse med at lederen for Felles Klagenemd var blir oppnevnt for tredje gang, noe som ikke er lov.
Utdanningsinstitusjoner har store utfordringer når det kommer til eksamensfjusk og AI-teknologien gjør det ikke mindre komplisert. Chat GPT er en tjeneste som flere nå har tatt i bruk. Den bruker kunstig intelligens til f.eks å skrive eller få oversatt tekster. Har du en tekst, kan du skrive den inn og så kan du få en forbedret versjon tilbake. Dette kan jo virke vel og bra, men det er viktig å være bevisst.
Og som øverste sjef for en sektor med store utfordringer sitter altså en person som bevisst har fjusket, som innrømmer plagiat. Mulighetene er store for at større deler av hennes master er laget over samme lest. Hun er lei seg (selvfølgelig), men kanskje mest fordi hun ble tatt? Det kommer vel en sykemelding snart, tenker jeg.
Finner bare ett ord jeg for hele greien og det er pinlig. PIIIIINLIG!
Min medblogger Bunny la ut en oppfordring om å skrive litt om hva som gjør oss glad, hva vi er takknemlig for osv. Jeg tror det er viktig å stoppe opp innimellom å tenke litt over nettopp dette for vi har ofte en tendens til å fokusere på det som ikke er så bra.
Det handler ikke om hvor lenge vi lever… men hva vi gjør den tiden vi lever.
Dette fant jeg på en Facebook-side til en dame som jeg fulgte for en del år siden. Hun levde med uhelbredelig kreft og fikk i beskjed om at hun hadde ca to år igjen å leve. Dette var i 2004. Denne uken fant jeg dødsannonsen hennes – hun gikk bort i høst, så det ble en del år på overtid.
Som sagt fulgte jeg henne for noen år siden. Hun blogget da om hvordan det var å leve med en slik alvorlig diagnose – med vekt på å leve. For et mer positivt menneske har jeg ikke vært borti. Hun la ikke skjul på at det til tider var tøft, men likevel; hennes fokus var på familien og hvor viktig det var å bruke den tiden hun hadde på dem. Og ikke minst; bruke tiden godt.
Vi som er friske har mye å lære. Slike historier får i hvert fall meg til å tenke på hva som faktisk betyr noe.
Så hva gjør meg glad? Hva er jeg takknemlig for?
Jeg kommer ikke utenom familien og vennene mine. Der har jeg virkelig trukket vinnerloddet. At de har det bra er det viktigste for meg.
Takknemlig for Embla, hunden min.
En fin tilbakemelding kan gjøre meg rørt og glad.
Å tilbringe tid i naturen gir meg mye glede.
Somrene på Losna.
Jeg er også takknemlig for hva livet har lært meg. At selv om det kan se svart ut, er det håp. Det vil nok hjelpe meg videre også.
Selv om jeg har mine plager, er jeg frisk. Jeg kan gå for egen maskin, jeg kan puste uten hjelp, jeg kan se og jeg kan høre. Jeg klarer meg selv i hverdagen.
Gleder meg til å kjenne de første varmende solstrålene treffe ansiktet mitt, merke hvordan telen gradvis slipper taket og se de første knoppene komme på trærne.
Som liten var det vår da jeg endelig kunne gå uten lue. For ikke å snakke om det å slippe å gå med cherrox og heller kunne ta på småsko. Den gangen (nå hørtes det ut som jeg er fryktelig gammel hehe) var vi jo stort sett ute hele tiden, men leken endret seg da vi gikk fra vinter til vår. Nå var det frem med hoppetau og strikk. Ellers var vi mye på lekeplassen som lå rett ved der vi bodde. Her fikk fantasien fritt spillerom. Og jo lysere og mildere det ble, jo vanskeligere var det å få oss barna inn om kveldene.
Det var en trygg og god tilværelse, og jeg er så glad jeg tilhørte en generasjon som fikk oppleve en slik barndom, fri for mobil og internett. Alt var selvsagt ikke idyll, men vi hadde det stort sett greit.
Mange av minnene fra barndommen har bleknet, men akkurat denne følelsen jeg hadde da vinter gikk over til vår, sitter i.
