I dag har jeg vært nesten så langt ute på Sotra som en kan komme. Det ble en flott rundtur på ca halvannen time. Deler av turen gikk gjennom skog, men ved stiskille valgte vi å gå ytre løype slik at vi fikk havutsikt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selve turen startet ved gravplassen, et lite stykke forbi Hjelme kirke. Vi kjørte selvfølgelig feil først, tok av ved gamle Hjelme kirke (ante ikke at det var to av dem), men der hadde vi ikke kommet særlig langt.

Jeg elsker å gå i skogen og her fikk jeg egentlig alt! Lett kupert sti, og så hadde naturen selv laget seg små trappetrinn slik at det var enkelt å gå.

Det var et mektig syn å komme til Gløvrebu og se «Gløvro» et stykke bortenfor. Det store trekkplasteret her er at man kan gå gjennom den smale passasjen i fjellet – den er ca 50 meter lang og på det smaleste 40 centimeter bred. Jeg klarte det – med litt overtalelse. Jeg hadde jo lyst, men samtidig virket det skummelt.

Ikke helt høy i hatten her…

Tenk at vi kom ut herifra??!

Her kan dere se en video som er lagt ut av Bergen og Hordaland Turlag. Damen på videoen går da motsatt vei av det vi gjorde så hun går inn der vi kom ut.

Møtte noen trivelige turgjengere på veien. De var særdeles nysgjerrige og virket ikke mye redde.

Altså; for en tur! Og ikke minst for at fantastisk natur vi har! Skal si Sotra er stort og det gjemmer seg nok mange flotte perler utover her. Gøy å dra på slike «oppdagelsesferder» – dette blir garantert ikke den siste.

Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre meg mer kjent i nærområdet. Har prøvd å finne ut om det er noen fine turområder i gangavstand fra meg, og kom altså over en rundtur som så spennende ut.
I dag etter jobb vandret vi så av gårde med freidig mot, Embla og jeg.

Grøntua var målet. Et liten topp midt i Loddefjord. Selve stien starter bak blokkene øverst i Brønndalen. I det jeg gikk innenfor gjerdet, var det som å trå inn i en annen tidssone og verden.

Hvem skulle tro at man kunne finne noe sånt som dette midt i drabantbyen Loddefjord, bare få meter unna siste boligblokk? Så landlig og stille. Jeg kom til en gammel løe, men så gikk veien videre nedover mot mer moderne bolighus. Hvor var stien mot fjelltoppen? Jeg så ikke noe skilt. Så heller ikke noe som minnet om en godt opptråkket sti videre heller, så da bare snudde jeg. Jeg var ikke helt lysten på å utforske SÅ mye i dag, redd for å gå meg vill hehe. Men stien må jo være der et sted. Vel, jeg får prøve på nytt en annen gang. Det ble nå en liten tur på vel én time og det er jo bra. En del skritt ble det også, selv om det ikke kan sammenlignes med med forrige tur.

Vel hjemme «kollapset» jeg i sofaen mens Embla la seg ut i hagen. Jeg kjenner nå at det skal ikke bli lenge før jeg køyer – er sliten etter en lang uke. I morgen er det visstnok siste fine dagen på en stund, kanskje det er sommeren som er over 🤪 Vi får se hva vi finner på.

Bildet under her skulle hatt lyd. «Nå går du IKKE lenger ut», «herregud, MÅ du stå akkurat der», «tenk på alle de idiotene som gjør dette og så plutselig detter de», «jeg vet i hvert fall hvor jeg ALDRI skal gå på tur med deg!»

Egentlig burde jeg kreditere fotografen for et flotte bilde, men jeg skal skåne henn… hen, mener jeg. Hahaha.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som dere forstår var jeg den hysteriske på sidelinjen. Jeg måtte bare sette meg for kjente høydeskrekken kicke inn. Det gir et skikkelig sug i magen å stå der på toppen og vite at det er rett ned. Selv holder jeg meg i behørig avstand fra kanten.

Jeg nevnte i går at det var flere veier opp hit, men glemte den mest kjente; Stoltzen. Hvert år arrangeres det et motbakkeløp her som har fått navnet Stoltzen Opp. Det er verdens bratteste løp, en skikkelig styrkeprøve der de altså løper 300 høydemeter fra Fjellveien til toppen. Jakob Ingebrigtsen deltok her i 2017 og kollapset rett før han nådde toppen. Det sier litt.

Jeg har gått Stoltzekleiven flere ganger og det er et jæ… slit. Du kjenner melkesyren godt da ja. Kunne ikke ramlet meg inn å LØPE opp! Så vondt vil jeg ikke meg selv hehe. Hadde aldri maktet det heller. Hadde kollapset før jeg kom halvveis.

Fra å ha ligget på rundt 22 grader, sank temperaturen ganske så drastisk i går kveld. Jeg kjente godt forskjellen da jeg var ute og luftet Embla på kveldsturen. I dag har det vært rundt 13 grader. I tillegg har det blåst en ganske så sur nordavind.

Men – det er et perfekt turvær så vi kom oss av gårde rett etter jobb. Målet var Sandvikspilen. Det er en stund siden jeg var der sist, tror det var i høst en gang. Det er mange veier som fører til Rom, men den kjedeligste må være den som går fra Sandviken sykehus. Da går man også på asfalt hele veien opp til Munkebotn. Ikke bra hverken for mennesker eller dyr. Vi valgte derfor å gå opp skaret fra Øyjordsveien. Det er en tung og bratt bakke, men da kommer vi i hvert fall kjapt opp til utgangspunktet for turen.

Av og til er det litt godt at hukommelsen ikke er hva den en gang var, for man glemmer fra gang til gang hvor tungt det er å gå videre fra Munkebotsvannet og helt opp til pilen. Hver gang man tror man nærmer seg, er det enda en bakke… Likevel er det deilig å kjenne at man bruker kroppen. Og belønningen man får når man er kommet vel opp, er jo også verdt alt slit.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nesten tre timer og 12 500 skritt senere var vi vel nede igjen ved utgangspunktet. Jeg kjenner godt de skrittene på kroppen og Embla er også sliten.

Men en super tur!

Det ble en nydelig tur til Signalen på Møvik i dag!  Det er en relativt kort rundtur og heller ikke spesielt krevende, men jeg kjenner på kroppen at jeg har vært i bevegelse.

Vi parkerte ved kiwibutikken og gikk videre på asfaltveien et kort stykke før vi kom inn på en flott grusvei. Etter ca 400 meter var vi oppe ved Signalvatnet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her kunne vi tatt av til høyre, men vi valgte i stedet å følge grusveien til vi kom til noen trapper. Dette er nok den bratteste delen av turen. Hadde vi gått motsatt vei, ville vi kommet ned her.

Uansett; det var ikke så veldig tungt å gå opp. Vi klarte selvsagt å komme litt ut av kurs, men ved hjelp av Google Maps klarte vi å navigere oss i riktig retning. Vårt første mål var vestre Signaltopp som ligger 108 moh.

Man skal ikke høyt opp før en fantastisk utsikt åpenbarer seg.

Stien videre var delvis merket, men innimellom ble det litt vanskelig å se hvor vi skulle gå. I det fjerne kunne vi se varden på østre Signaltopp så vi gikk i rett retning i hvert fall.

Den østre Signaltoppen ligger på 164 moh. Herifra og ned var stien godt synlig og vi kom ut igjen på grusveien på andre siden av Signalvatnet.

Denne turen kommer jeg ta flere ganger. Tenk så mange flotte steder som finnes rundt omkring og takket være Google er de lette å finne. Jeg foretrekker virkelig slike turer i stedet for en kjedelig grusvei som den i Kanadaskogen. Nå har riktignok Kanadaskogen litt mer enn bare grusveier å tilby, men dere skjønner hva jeg mener. Det blir for ensformig. Jeg må ha noe mer.

Nå blir det nok en stund til neste opplevelsestur. Fra i morgen av snur været og vi er tilbake til det vanlige vestlandsværet. Jeg er derfor veldig glad for at vi fikk benyttet oss av denne dagen.

Det er spennende å følge med på naturen, se hvordan den gradvis våkner til liv etter å ha ligget i dvale.

Det kvitres, synges og summes. Løvet spretter ut i rekordfart og hvitveisen ligger som et vakkert teppe på bakken. I dag så jeg også hestehov.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Munkebotn. Det var der vi gikk på tur i dag. Et fantastisk turområde som ligger kun få minutter fra jobben.

Vi startet fra Skytterveien. Bak ene boligblokken der går det en vei opp til Garpetjern. Vi gikk videre langs Langevannet før vi tok av til venstre og inn på Hellemyrstien. Den fulgte vi helt til endes og kom så ut øverst i Øyjorden.

Embla og jeg har gått denne veien flere ganger, men i dag fikk vi følge på turen. Det var veldig koselig og gjorde turen litt ekstra spesiell. Embla frydet seg og det gjorde jeg også.

Godt å komme hjem og kunne synke ned i sofaen med god samvittighet.

Det ble tur – men ikke i Kanadaskogen. I stedet valgte vi å utforske nye stier, Embla og jeg. Målet var Dronningen, en fjelltopp på Askøy. Det er visstnok flere veier opp, men jeg valgte å gå opp fra Ravnanger.

Første del av turen startet på asfalt, men vi hadde ikke gått langt før veien gikk over til en slags traktor- og kjerrevei.

Det var fint å gå og slettes ikke så tungt som jeg kanskje hadde sett for meg. Helt på slutten ble det litt klatring, men det var lagt ut tau slik at det var lett å ta seg opp.

Vel oppe på toppen tittet solen frem.

Det er en stund siden jeg har følt på en slik lykkefølelse som i dag da jeg sto der på toppen. Det er jo tydeligvis noe jeg har et sterkt behov for; dette å utfordre meg selv. Hvorfor er det da av og til så himla vanskelig å forsere den berømmelige dørstokken når man vet hva man har i vente? For det er et faktum; jeg ER aldri så lykkelig som når jeg trasker rundt i naturen. Aller helst alene.

Jeg er så glad for at vi kom oss avgårde. At jeg klarte å snakke meg selv «til rette». Da har jeg oppnådd mye av det jeg ønsket meg aller mest denne påsken.

Egentlig var planen bare å være hjemme i dag. Gjøre litt huslige sysler og ellers slappe av.

Det ble i stedet en flott tur i nydelig skogsterreng + besøk på to topper! Det var riktignok særdeles grisete enkelte steder og det voldsomme regnet i natt hadde ikke gjort det noe bedre.

Vi startet turen ved Spelhaugen og fulgte stien opp mot Langaheia. Det er ikke så lenge siden jeg gikk denne turen for første gang.

Vel oppe tok jeg samme sti ned som sist. Da ender man bak Stora Krokatjørn. Denne gangen klarte jeg å holde meg på stien hele veien (gikk jo feil sist), men enkelte steder var det fryktelig sleipt pga all gjørmen.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å gå både Langaheia og Storhovden, men siden det var så vått og sleipt, ble jeg litt i stuss. Orket jeg? Men da jeg kom frem til stiskille, kom den gamle staheten frem i meg; jeg SKULLE klare de to toppene. Jeg hadde riktignok bare gått ned fra Storhovden og nå skulle jeg gå opp – ville jeg kjenne meg igjen? Stiene går litt på kryss og tvers i Kanadaskogen, så er lett å gå feil. Og feil gikk jeg haha. Men de fleste stier fører til Rom og ved neste stiskille kjente jeg meg igjen.

Det surklet godt i skoene på turen tilbake til bilen. Var jo ikke til å unngå at jeg ble våt med det føret.

Etter turen dro vi bort til mine kjære foreldre, som bød meg på middag. For øvrig andre besøket hos dem denne helgen.

Nå er jeg glad jeg benyttet meg av denne dagen. I morgen blir det neppe noe tur da det skal regne og blåse kraftig. Det er visstnok meldt orkan enkelte steder på nordvestlandet, men jeg tror vi slipper unna det verste.

I dag ble det tur til Sandviksbatteriet!

Tror dette er tredje gangen jeg går opp Permisjonsstien nå. Og selv om stien er bratt og tung, foretrekker jeg å gå her enn asfaltveien opp mot Munkebotn. Her får jeg dessuten trent både styrke og kondis, og underlaget er også mye bedre for Embla. Embla har patella luksasjon og er operert i ene kneet, så turene på asfalt prøver jeg å begrense til et minimum.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Se de nydelige fargene!

Oktober må være den vakreste måneden sånn fargemessig. Den gyldne måned, vil jeg kalle den.

Jeg lurte litt på om jeg skulle gå videre, men fant ut at jeg fikk være fornøyd med denne runden. Det ble nå en tur og det er bedre enn ingen tur.

I dag var det tungt å komme seg opp da klokken ringte. Jeg lå så lenge som mulig, men til slutt var det ingen bønn. Mandager er noe herk.

Men været var fint! Etter en mistrøstig helg med mye regn, skinte heldigvis solen. Jeg pakket derfor med meg turklær slik at jeg kunne skifte på jobb. For i dag skulle jeg selvsagt på tur!

Planen var klar. Jeg skulle igjen dra til Nordnæsdalen, men i stedet for å gå opp Damsgårdsfjellet som sist, skulle jeg gå opp til Gravdalsfjellet via Viggohytten . Så skulle jeg se om jeg fant stien videre mot Holtefjellet.

Utover dagen merket jeg hvordan motivasjonen bare smuldret opp og forsvant. Jeg var trøtt og litt småurolig inni meg, og det jeg mest av alt hadde lyst til, var å dra hjem og slappe av. Men så er det denne stemmen inni meg da som sier at det nettopp er på slike dager du bør komme deg ut –  og det er jo riktig! Likevel; jeg kan ikke alltid presse meg. Så begynte en ny tanke å ta form; jeg kunne jo legge listen litt lavere. Da det var tenkt, merket jeg hvordan motivasjonen gradvis begynte å komme tilbake.

Det ble derfor tur til Storhovden, en av de småtoppene i Kanadaskogen jeg ennå hadde til gode å besøke. Mye pga alle de umerkede stiene som går på kryss og tvers, og jeg var rett og slett litt redd for å gå meg vill hehe. Joda, det var noen ganger jeg lurte på hvilken sti jeg skulle følge, men ved hjelp av Google Maps gikk det bra.

Jeg var også usikker om stien jeg fulgte ned fra toppen var riktig, men er det én ting jeg har lært nå så er det at det er bare å prøve. Så stort er ikke området at det skal faktisk noe til for å gå seg bort.

Etter ca én time var vi tilbake ved bilen.

Jeg klarte selvfølgelig å ramle helt på slutten. Det var utrolig sleipt (og forferdelig bløtt!) og jeg hadde gått sååå forsiktig hele veien, men altså; i siste bakken endte jeg på rattata. Skadet meg ikke da.

Igjen kjenner jeg på mestring. Jeg kom meg ut til tross for at det lå litt langt inne i dag, men ved å senke ambisjonsnivået, gikk det lettere.